Kilde:
Kvernfjellet
Av Ingeniør P.O. Rolseth
Selbu og Tydals historielag
Oslo 1947

Ole. J. Stokke, østre,

født 1843,

Ole. J. Stokke, østre, født 1843, arbeidet i bruddet Hopkant i 14 år. Det var i 1865 4 fullkarer og 4 halvkarer som eiere. Birch bl. a. eide 1/2 karslott.

Vi hadde seter på Svenskmoen i Roltdalen. Når det led ut på sommeren, ble det satt på tettemelk som skulle brokes i fjellet utover vinteren. Melka, ja, mysmør og ost også, ble tatt med når vi flyttet fra setra og gravd ned på «tælet», dvs. oppå kanten av bruddet, der kverna lagdes til. Å oppbevare matvarer, især melk inne i fjellstua, var uråd. Da kom den helt bort eller svant bort litt etter litt. Om vinteren spekte da melka som var i kagger, og ble sterk og sur. Mark kunne også finnes i den, men vi spiste den likevel og ble aldri syke.

Når vi hogde ved og lot den ligge ute, hendte det den var borte når vi skulle hente. Slikt ble ikke regnet for tyveri, men mer som en skøyerstrek. En ungdom ble av sin mor advart da han reiste til fjellet:

«Du må ikke stjele.» Hun fikk til svar:
«Reis til fjellet du og ikke stjele.»

Noe uenighet mellom de som arbeidet sammen i fjellet, minnes jeg aldri det var.
Unggutter som var med ble det ofte funnet på mye til. Vi brukte sleder for å dra vekk steinsmøl på. Når sleden gikk i stykker ble unggutten sendt av sted for å låne «slåskruven». Det hendte at de kom draende med store jernstenger, brott på en ca. 25 kg som et annet arbeidslag hadde sagt var «slåskruven».

Inne i den stua jeg var, lå stundom 16 mann og det var svært trangt. Noen lå på golvet og noen oppunder røstet. Men vi sov godt der inne, somme stundom en 2 à 3 døgn i trekk. Potetskall og silderusk — sild hadde vi med i lauper — ble kastet på golvet, og om våren tok vi en spade og måket ut alt. Geitene trivdes godt bortved fjellstuene om sommeren, og gjeterne hadde sin fulle hyre med å få dem vekk.

Gryten vi kokte i tok 3 bøtter og ble etter kokingen satt ut i snøfonna for å avkjøles. Røyskatten kom stundom og dro bort kjøttbitene da, men vi fant som regel att dem og spiste dem. Vatn var det slemt med når det var barfrost og hardkalde om vinteren. Vi måtte nøye oss med det dårlige vatnet som fantes i bruddet. Rart at vi ikke ble syke også.

Jeg var nær ved å miste livet engang i fjellet. Vi holdt på med å spille opp en stein. Da steinen var kommet oppå kanten av bruddet, skulle jeg støtte under med en bak. Trossa rauk, steinen drattet ned og jeg fulgte med. Men steinen fór heldigvis foran meg, og jeg kjente ikke annet vondt enn i den ene aksla da jeg reiste meg opp.

Jeg var også med og hjalp til med å bringe Jon Mebust opp da han hadde fått skutt vekk en del av ansiktet. Hele ansiktet så ut som en blodig masse. Det var et fælt syn som jeg aldri glemmer.

Engang var jeg til fjells etter kvern, og det fantes ikke snø hitenfor Vargdalen, bare is og tele; men kvernene måtte heim hvis det skulle bli noen fortjeneste. Kråsså-elva var lei å komme over mang en gang og måtte «brues». Bogtre rauk i stykker under turene og vi måtte lage nye av bjørkkroker. Vi kjørte aldri kvern heim da. Nea var lei og komme over om våren. Kvernene våre ble tilgjort på Rønsberg.

Usti Vargdalen har jeg sett gamle trekiler som satt igjen i kvernberget; antagelig fra tiden før både jernkiler og krutt kom i bruk til å ta ut kvernene med.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *