Kilde:
Kvernfjellet
Av Ingeniør P.O. Rolseth
Selbu og Tydals historielag
Oslo 1947

født 1843.

Ole P. Bårdsgård, født 1843, arbeidet nå og da fjellet.

Jeg var med far første gang og var da i 18-årsalderen. Vi arbeidet i Mølnhusarbeidet. Dengang var det ca. 200 mann som arbeidet i Høgfjellet, og det var svært trangt inni stuene.

En arbeidskamerat, Esten Hansen, kom bort en kveld. Vi hadde holdt på å bære kull fra Heståsen og hadde gjort to vendinger. Esten ville gjøre en til alene og kom ikke att. Da vi hadde spist, gikk jeg og en mann til ut for å lete. Skodda lå tjukk, og vi gikk og kauka. Alle mann i hver stue kom nå etter hvert ut for å høre hva det var. En mann ble så igjen i hver stue og brander satt opp. De andre tok til å kauke og lete, men Esten fantes ikke. Om morgenen var alle ute og lette igjen hver på sin kant. Da traff noen ham med kullsekken på ryggen på veg heim. Han var aldeles forvillet og hadde ligget ved en stor stein om natta med kullsekken inntil seg.

Jeg og tre mann reiste heimefrå en gang det var svært til uvær. Han som var med og kjørte sekkene våre, vendte for været. Vi møtte en kjører som sa det ble «Fernmyrdal» med oss. I et uvær en gang tullet alle mann seg bort og kjente seg først att der. Han selv med hesten tullet seg helt bort.

Usti Grimsmyrhaugen lå en kar under en gran og venta på at noen skulle komme etter. Vi la oss også og venta. De andre kom snart, og vi slo lag og reiste samme leia alle, enda noen skulle tiI Høgfjellet og noen til Nerfjellet. Da vi kom til ei løe, ville noen vi skulle kaste sekkene våre inn og vende heim. En mann strauk straks fra oss og fór videre. Vi andre kraup inn i løa og spiste. Da vi hadde spist, var været like slemt, men vi taltes ved om at det var uforsvarlig å ikke lete etter mannen som hadde reist videre. En sa vi måtte spise to ganger før vi satte etter. Vi fikk kanskje ikke mer mat i dag.

Da vi kom til Fjelldalen, lå mannen neddrevet, bare en ski stakk opp, og skulle vente og se om vi kom etter. Vi rente videre, og da det lyste i litt, skiltes lagene. Uværet økte på, og vi kom på gal lei. Så måtte vi til å renne alle i bredd for å lete varder, og slik holdt vi på til vi kom fram til stua, men nå hendte største spetaklet. Et lag bodde før i samme stue. De var oppi arbeidet da vi kom og ventet oss ikke for uværet si skyld. Det ble snart mørkt og vi tok til å undres på hvorfor ikke folkene kom ned og inn fra arbeidet. Vi hørte så at de snakket, men kom ikke inn. Så gikk vi ut og kauka, og vi hørte de svarte langt unna. Jeg sto litt igjen og hørte at de kom nærmere og nærmere. Jeg gikk så inn og fortalte at de kom. Vi ventet en stund igjen, gikk så ut og hørte dem langt unna og at de fjernet seg mer og mer. Nå kom jeg til å tenke på grunnen. De hadde ikke ventet at det var tent lys i stua, oss ventet de ikke og trodde det var feil stue. Så ropte vi Hælfarstoggo alt vi orka, og de snadde og kom attende. En kar hadde brukket ei ski.

En gang kom ikke en eneste mann til fjellet uten å ha frøst seg; på turen gned vi hverandre i ansiktet med en finnsko, en hadde på remmen.

Jonas finn kom en morgen på besøk mens vi lå. Jeg sto opp og kokte kaffe og Jonas fikk også sin kopp. Så ville han låne kjelen.

«Je har litt prent kaffe ti'n påsså,» sa'n. «Tu må lån me nå og knun ti og,» sa'n.

Så fikk han et traug og smiehammeren og gnu med. Han hadde pålag en halv mark kaffe; den gnudde han sund, slo fem kopper vatn på kjelen, hadde på all kaffen, kokte opp og ga oss hver sin kopp. Den var så sterk at det sa seks. Vi kokte siden mange ganger på samme kaffen.

I Trettarbeidet kom først pumpe og spill i bruk. Før spillet kjørtes steinklumpene opp etter stiger. Til spilet brukte de i førstningen lintrosse som ga tøy så steinen gikk hump i hump oppover.

Ole var den første som brukte feisel og stålminebor fjellet, og han lærte de andre å bruke disse. Før brukte de stålsatte jernborrer og slegge.