Kilde:
Kvernfjellet
Av Ingeniør P.O. Rolseth
Selbu og Tydals historielag
Oslo 1947

Ole P. Flønesberget,

født nyttårsdag 1845.

Ole har siden han var 16 år arbeidet i kvernfjellet, først som leiekar i bruddene Knippen og Kvittyten, siden var han i 15 år formann – stiger – i Birchs kvernbrudd Stubben inntil 1903 da bruddet ble nedlagt. Om våren, etterat driften i kvernfjellet var slutt, tok Ole skreppen på nakken og dro ut i bygdene på muring. Han har således vært i Kvikne, Åfjord og Bjugn og muret fjøs og grunnmurer.

Jeg ber han fortelle litt fra den tid han var i kvernfjellet:

Vi hadde hele vinteren arbeidet under en svær fjellblokk som hang utover oss som et tak. Den hang der da vi om våren reiste heim, og vi trodde den satt fast i selve fjellet. Vår forbauselse ble stor da vi om høsten kom igjen og blokken var falt ned. Vi brukte den så til dekning når vi avfyrte mineskudd. En søndag vi satt inne i ”felstuggun” hørte vi en forferdelig bulder. Vi sprang ut og da hadde det løse fjellstykket strøket over vår arbeidsplass, nedover fjellsiden og helt til dalbotnen. Som ved et under, var vi begge ganger unngått å bli drept.

Vi brukte mye å ro kverner utover sjøen i storbåter som kunne bære tre 10 kvart par = 18 lass.

En gang rodde jeg og en av naboene et kvernpar fra Havernesset til Teigen 3 mil på 5 timer, men det var «handkløe».

En armen gang jeg og naboen hadde vært utover med kverner og seilte heimover, kom et vindkast og velta båten over på siden så den ble liggende slik. Dette hendte ute ved Håndå. Ingen hjelp var å få, og begge to lå vi i vann til oppunder hendene. På en setervoll så vi en kvinne som ropte og hujet, men kunne ikke hjelpe, da ingen båt var i nærheten, og på Håndå var bare 2 små barn heime. Omsider drev vi i land, øste båten lens med vår nistetine og fortsatte oppover.

En gang i mine yngre år, jeg arbeidet for gamle Ingebrigt Flønæs, reiste jeg og én til tidlig en morgen til fjellet. Vi traff flere på vegen som skulle dit. Imidlertid røk det opp til storm som det bare kan være på fjellet en vinterdag. Det var bare så vidt vi fant fram til «felstuggu». Imidlertid hadde Flønæs leid en mann til som vi ikke visste om, Anders Myren. Han kom etter. P. Rolsetbrua hadde rent oin'n, og midt på natta kom alle øverbyggene, ca. 40 mann, ned til oss. De hadde hatt et svare strev med å få samlet alle mann, og fryktet det verste. Da Myren ikke var kommet, måtte vi alle ut og lete. Det var ikke tale om å gå langt fra hverandre for snørøyken og mørket. Vi lette lenge, hujet og skrek, men det var som å skrike i en tønne. Vi så spor etter ham på en skareflekk. Om morgenen kom Myren til rette. Han hadde gått i ring og ligget en stund på en myrfloe. De gode klær han hadde på berga ham, bl.a. en lodden saueskinnsbukse han hadde fått av gamle doktor Holler. Den dagen kalte fjellkarene siden ”myrdagen”.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *