Internt referansenummer: 25.08.2011 – BOK

Kilde:
SKUVVANVÁRRI
(Det susende fjell)
Richard Bergh
NORSK FOLKEMINNELAGS SKRIFTER 116
Universitetsforlaget 1976
OSLO – BERGEN – TROMSØ
ISBN 82-00-27128-5
Utgitt med tilskott fra Norsk Kulturråd

Oline forteller

På fjellstuen var det liv. Folk kom, og folk får. Det var mye for Oline å stå i med. Ragna pleide å hjelpe mor sin på kjøkkenet. Og når de to gikk der og stelte, fortalte Oline om sine foreldre og om hjemplassen der hun var vokst opp.

Det var på en plass som het Engnes. Den lå på Haukøya ved Skjervøy. Far hennes var stril! Han het Hans Jørgensen. Moren ættet fra det folket som var dratt ut fra Gudbrandsdalen og hadde slått seg ned i Troms. Der oppe hadde de to truffet hverandre og var blitt gift. Og så var det blitt til at far hennes — strilen fra Bergens-kanten — hadde slått seg til for godt der nord.

Barndomshjemmet til Oline hadde hatt to rom med en gang imellom. Det ene rommet var kjøkken, det andre var soverom. Det var en så værhård plass at de hadde måttet sette barduner over taket og feste i bakken, så ikke huset skulle blåse bort. Faren drev litt gårdsbruk. Men mest var han fisker.

Og livet på sjøen var ofte hårdt! En dag er han ute og ror med sønnen. Faren sitter framme og ror, og sønnen sitter bak og hamler. Så spør Hans sønnen sin: «Ser du nokka?» Nei, sønnen ser ikke noe uvanlig. Så ror de videre. Om en stund spør faren igjen: «Ser du ennu ikke nå’t?» Nei, han ser fremdeles ikke noe merkelig. «Nei, men nu må du da se!»

Og da sønnen ser etter, ser han havfrua ganske nært båten. Da setter de seg til fremmeråran’ begge to og ror alt de klarer. De er så vidt kommet til lands da uværet bryter løs.

Ja, det var en frøktelig værhård plass de bodde på! Når de skulle over til Skjervøy på handel, måtte de ha isbrodder på støvlene for ikke å gli. For der var ikke vei, og de måtte gå over glatte fjellet.

Alt av klær vevde moren og en tante som bodde hos dem. Fargestoff laget de av mose som de fant i skogen. Morens konfirmasjonskjole hadde vært mosebrun. Den var hjemmevevd som alle de andre klærne de brukte. Mannfolkklærne var av grått vadmel.

En gang hadde de besøk av tatere. De hadde sauene i en innhegning om sommeren. Hans Jørgensen var på sjøen da taterne kom. Bare moren og jentungene var hjemme.

Taterne var innpåslitne! De ville ligge der! De sa de hadde matter og dyner selv, «bare vi får ligg’ på løa», sa de. Men moren likte det svært dårlig. Hun hadde ikke bra erfaring med slike overnattingsgjester.

Så skremte hun taterne. «Dokker jentonga, spring og hænt lensmannl » Da skyndte taterne seg vekk.

Om morgenen skulle moren til fjøset og melke kyrne. Hun gikk barbent. Da oppdaget hun at hun hadde fått blod mellom tærne. Hun kunne ikke forstå hvor det kom fra. Da så hun at den største sauen i innhegningen var vekk. Taterne hadde tatt og slaktet den.

Da Oline var tolv år gammel, døde moren. Så måtte Oline ut og tjene hos folk. En tid var hun og tjente på sykestua på Skjervøy. Så kom hun til Kistrand i Porsanger og var tjenestejente hos sogneprest Ihle. Der på Kistrand fant hun sin Anders!

Slik fortalte Oline datteren Ragna mens de stelte med dagens gjøremål.

Vel hadde folk mye moro av Lars Helander, men han var et fint menneske. Aldri bannet han. Og aldri kom han med styggprat. Og han var snill mot barn.

Da Ragna var femten år gammel, ble hun med Lars på fisketur. Det var ingen småtur heller! Det bar østover fjellet mot Ruujåv’ri. De gikk om ettermiddagen, og fisket hele natten.

Da det ble lysere mot dagen — og sola begynte å varme — var det på tide å få søvn. Da gikk de og samlet ved til et bål. Mange steder var det bare flekker, og det var lett å finne kvist og kvas.

Ragna hadde lagt en stor vedstabel på armen. Da kjenner hun at det begynner å krype og krible på henne. Hun lemper veden av seg! Den er full av maur! Her på de bare flekkene er mauren våknet av vintersøvnen. Ragna vrenger klærne av seg i en fart, så hun står der så å si naken. Lars ler så han triller bortover marka!

Bildet er kun et illustrasjonsmaleri, og er malt av Camille Pissarro (French, Charlotte Amalie, Saint Thomas 1830–1903 Paris).

De koker kaffe. Ragna har flesk med. Det steker de på spidd. Så legger de seg til å sove. Lars sovner straks. Han snorker så det dundrer.

Om en stund våkner Ragna. Hun koker kaffe på nytt og drikker. Lars sover! Hun går ned på isen for å fiske til han våkner.

Hun har fisket en bra stund og fått mye pen ørret og rør da Lars våkner. Men han liker ikke riktig at hun har våknet først!

Så er det å drikke kaffe igjen, og de har det riktig hyggelig der de sitter og prater. Men snart vil de fiske videre.

Og de fisket! Dagen gikk, og natten med. Så var det å sove om formiddagen igjen og fiske utover ettermiddagen og kvelden. Da først startet de på hjemtur.

Det bar over fjellet. På Akkešvárri satte de seg og hvilte. Ragna var blitt så trett at hun holdt på å sovne. Men Lars joiket så det sang i fjellene for å holde dem våkne. Han var søvnig, han også.

De kom vel hjem med all fisken. Det var trygt å ha Lars med på turer. Han var god å kjenne om isen var sterk. Og han var meget forsiktig. Og man kunne stole på ham.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *