Det var mye arbeid med å rigge ned, flytte og sette opp igjen maskinene på ny plass (dette siste ble kalt ”å steill”). Og ikke minst arbeid var det med å fylle nytt vatn  på lokomobilen og å fyre den opp igjen. Derfor ble det gjerne til at de, særlig på de mindre gårdene, kjørte til de var ferdige om så klokka ble både 2 og 3 om natta.

Det faste mannskapet var oftest 4 mann. Først maskinist, så fyrbøter og to ”poinnilæggera”. Og det ”gikk ti” disse maskinene så mye at det var hardt arbeid for alle som skulle skaffe til og fra – fra stålkarene til kornbærere, halmfolk og agnfaut, alt i alt vanligvis omkring 20 mann.

De faste karene hadde lenge som betaling 30 øre timen for den tida maskina gikk. Senere fikk de et tillegg på 10 øre timen etter klokka 9 om kvelden. Men det var ett å tjene disse kronene, men noe annet å få dem ut. Andreas Kvistad forteller at han gikk mange ganger til Anton Gausen, som var kasserer for Søl-trøska gjennom alle år, for å få penger. Ofte var det intet å få, andre ganger kunne det bli en 5-kroning av det. ”De va’ lite pæng i la’me følk, å kallan va’ sein te’ å betal trøskleia, sjer du”. Men likevel stod folk i kø for å få bli med trøska som fast mannskap.

Det var temmelig hard påkjenning for kjøkkenpersonalet også under trøskinga. Det fortelles at på Utøya var det mye brukt å slakte en sau, men ellers vet en at det gikk svært mye på kjøttkaker til middag. Før nevnte A. K. forteller at han husker de ene året hadde levet på kjøttkaker de 4 – 5 ukene det tok far By til Hamsås. Men da de kom dit hadde kona laget til lutefisk med stekt flesk. ”Å, du store verden kor my lutfesk og flesk vi åt”.

Magnus Herstad var med Søl-trøska som maskinist i mange år, og sønnene Jakob og John var fyrbøtere. Jakob døde forresten i ung alder. Magnus fortalte meg en gang at han under trøskinga, når det lei ut på kvelden, kunne sette seg på en ”ainn-sort”-sekk og ta en liten ”dopp”. Gjennom den lette søvnen hørte han den jevne og riktige duren av maskinen, men ble duren en annen, våknet han straks. Og så sa han en gang: ”Kom ’e mus i maskinen, så ga æ mæ itj f’renn æ ha fått a ut ijæn”. (Pist i lager eller lignende). Magnus var glad når han fikk gjøre godt arbeid. Han ville så gjerne det skulle bli godt resultat. Husker han fortelte om havretrøsking i Revikja: ”Hagrin sto som ’i mærraromp ni sekkjen”.

Oftest ble det vel trøska pent og bra, men det var også noen som skulle ha det unnagjort på kortest mulig tid, og da ble trøskinga deretter. På slike steder fortelles det at han som tok halmen bak trøska, kunne stå til opp på leggen i korn når det lei på natta.

En forlegger som det gikk stort ord opm, hette Johannes Hegstad og bodde i Hegstadbrekka. Han ble sammen med andre en gang sendt ut på Strinda der S. H. Lundh skulle prøvekjøre et trøskverk som visstnok skulle selges til Inderøy. Johannes var heller liten av vekst og ”ruvde” ikke mye. Folk dro litt på smilen da han gikk opp på brettet, men det ”gikk tå flira” da han begynte å mate trøska. De gjorde sitt aller beste for å dunge ham ned på brettet, men så og da, når han ikke rakk å ta unna med hendene, kom det en fot vekselvis til høyre og venstre og hjalp til å samle ned i ilegget. Og ennå var det ingen som hørte maskinen ”hoste”. Johannes kunne den konsta å male jevnt, og ble sett på med beundring.

Det var nok ikke alltid at de som hjalp til med trøskinga var tinga og fikk betaling. Det ble mer rekna som noe av en fest med god mat og kanskje av og til en liten skjenk. Enkelte personer hadde faste poster under trøskinga i si grend. I Verdalsgrenna var det Lotta-Lornts som tok unna agna, og plassen i halmen bak trøska ble kalt Hallmarkposten, for der var det i sin tid en fra Hallmarka som stod.

Trøskelaga var så store at trøskinga tok til straks kornet var kommet i hus, og varte til ut mot jul. Søl-trøska gikk ut fra By og hadde rute omtrent slik:

Oxaal
Kjesbu
Revikja
Volan
Sakshaug
Verdal
Skogset
…og delvis Vatn

Det skulle i alt være om lag 30 gårder. Den andre, som også gikk under navnet Stor-trøska, hadde sin rute mellem Hegdal og Hustad på Sandvollan eller omvendt.

Omkring 1910-1912 tok det til å komme mindre trøskeverk og bensinmotorer. Ikke få av verka var Bjørnruds med Lauson motor. Da ble trøskelagene mindre og alt ble betydelig lettvintere. Seinere var det mange gårder som hadde si eiga trøske. Men også dette er blitt avleggs, for nå er det skurtrøskene som har overtatt. De gamle trøskeverkene står unyttige og sturer i en mørk krå, og de gamle lokomobilene er sendt på skraphaugen.