Internt referansenummer: 02.11.10 – A
Kilde:
Fortell Såmund- fortell mer
Sagn, folkelivs- og bjørneskildringer fra Utkant-Norge
Av: BENGT-ARNE RØINE
Såmund Aasen til minne
OSLO 1979 GRØNDAHL & SØN FORLAG AS
ISBN 82-504-0360-6
(Klikk her for å lese ”Forordet”)
(Klikk her for å se bilder av Såmund Aasen)

Ørneredet oppe i Brattfjell

— En ettersommer for mange år siden var jeg på ørnejakt i et reir høgt oppe i Brattfjell. Reiret var to meter langt og over meteren bredt og laget av store og små kvister. Øverst lå et lag av furunåler, røtter og mose. Det var bygget to—tre meter under toppen på ei kjempefuru, som sto lutet over et stup. Jeg klatret forsiktig opp i fjellet like ved. Da jeg kom opp, satt to fjørkledde og flyvedyktige ørnunger og kikket på meg. Jeg ventet at de skulle seile ut over fjellet, men de satt bare og stirret. Jeg tok sikte og skjøt. De satt så teti at begge falt i samme skuddet. De ble liggende i reiret så jeg måtte klatre opp i furua. Børsa tok jeg med i frykt for at ørna skulle angripe. Omsider sto jeg oppe i reiret, mens hannørna kretset over, men utenfor skuddhold. Jeg hadde avgrunnen under meg mens jeg sto og svaiet på ørnereiret. Jeg kastet ungene ned på avsatsen. Hver veide ca. fem kilo. På samme tur hadde jeg skutt en rev og seks spurvehauker. Da jeg kom til Spjotvatn, skaut jeg enda fem hauker, så børa ble tung den dagen.

Oppe i ørnereiret lå rester av to røyer og en revunge. Ikke rart at ørneungene ikke orket å fly. Under lå rester etter flere fugler, en hare, ull og bein. Men dette var bare beskjedne deler av hva en ørnefamilie setter til livs over sommeren.

Far fortalte at på midten av 1800-tallet var fuglelivet livet her som i Edens hage — særlig var det masse heilo. Om våren satt tusenvis på jorder og myrer i Felle og Skåli. De hadde reir på Havrefjell hver sommer. Det siste heiloparet jeg så der, var i 20-åra. Siden har jeg ikke sett heilo, hverken der eller i Uvdalsheia. Det ble ikke drevet noen større heilojakt. Fuglen var for liten, det ble for dyrt å ofre skudd på den. Ammunisjonen var kostbar og vankelig å få tak i og en kunne ikke sløse hverken med kruttet eller med jaktvettet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *