Kilde:
Husker du
Gamle Trondhjemmere forteller
Forfatter: Esther Nordmark
Strindheim Trykkeris Forlag 1989
ISBN: 82-90551-48-7

Da jeg va guttungen, bodd vi i Midtbygda i Støren. Den tia gikk ikke toget lenger enn dit. Når vi skull te byen, mått vi stå opp klokka fir om morran for å kom oss frem te toget på Støren som gikk klokka seks. Det va ingen ploga vei der vi gikk, det va bare gangveia gjennom snøen. Det va no forresten ikke så my reising heller.

Ellers mått vi no ha ski selvfølgelig, for skull vi bare te naboen om vintern, mått vi bruk ski’n. Det va ingen veia i djupe snøen oppi fjellbandet der, nei !

I syvårsalderen begynt jeg på skolen. Da va det enno ikke komme nå skolehus i kretsen vår. Det va omgangsskole som ble holdt på de store gårdan etter tur, ofte va det no i finstua. Der hadd dem langbord og lange krakka, sånn at det va sitteplass te mange, for i den tia ble alle store sammenkomster og selskaper holdt i hjemman. – I sånne rom på gårdan blei vi undervist, og satt bortmed langbordet, og så va det 3" x 4" plank på de krakkan vi satt på.

Vi skreiv no med penn og blekk. Og lærebøker hadd vi og, sånn som i Bibelhistorie og Geografi og sånnt. Vi hadd syv års skole den gangen, men all "klassan" satt i den samme stua bortmed det samme langbordet. Den siste klassen som kom inn, dem vart no plassert bortmed ner-enden av bordet, og så blei dem flytta oppover for kvært året, te dem kom heilt på øver enden når dem gikk ut skolen.

Lærerne den gangen, dem tok for seg forholdene i kretsen og i strøket der, og lært oss om det. Det va på en måte tilpassa tiden, og det syntes vi va interessant.

Da jeg va omtrent søtten år, flytta jeg te byen. Det va i 1904, og da va no jernbanen ført helt frem te Røros. Dovrebanen ble ikke åpna før i 1921, tror jeg. –

Etter innvielsen her i byen va det ei stor togulykke utenfor Skansen. Det va et sammenstøt mellom to tog, og mang av de viktigste personan som hadd vært med ved åpningstilstelningen i Trondhjem, va med det toget som gikk fra byen. Det va flere av dem som ble drept. – Jeg gikk akkurat den kvelden over Elgeseter bru og kunn hør braket fra sammenstøtet uti Ila. Etterpå forsto vi kor trist det va det som hadd hendt.

Ei tid bodd jeg i Båhus gate, og oppover der var det tett i tett med hus, men lite grønt utenfor husan. Det var bygd sammen fir og fir hus imellom gatan : hovedgård og bakgård, bakgård og hovedgård.

Oppover i Småbergan og rundt Kristiansten va det landet. Militærkasernen va ikke tatt i bruk te Underofisserskolen enno. Dem som gikk på Underofisserskolen her i byen, det va skole for både infanterista og artillerista, dem bodd privat da, nedi byen. Skolen va oppi Munkegata.

Siden bodd jeg i Klæbuveien 2. Der oppover va det lite bebyggelse da. Det va bare jordan der og nånn gamle gårda, men etterhvert satt dem igang bygging av nånn store murgårda på tre og fir etasja oppover langs Elgeseter gate.

Da jeg kom te byen i 1904, begynt jeg i lære hos skreddermester Lystad oppi Danielsveita, som gikk fra Kongens gate opp te Erling Skakkes gate der hvor Trondhjems Meieri lå. Og så va det ei lita sideveit frem te Prinsens gate, som også hett Danielsveita.

Skredderverkstedet va i en liten gård øverst oppi veita. Den tia hadd æ som va læregutt maten der kor æ arbeid, men æ mått bo en annen plass i nærheten. Det va så mang knøttsmå gårda borti der, og jeg fikk et rom hos ei enke som hadd en liten gård borti den delen av veita som gikk frem te Prinsens gate. Jeg kom fra landet, og va ikke så vant te boforholdan i byen. Men det va no vinter og begynt å bli kalt og. Jeg betalt seks krona månden for et lite rom der, som forresten va bare et lite kjøkken ! Det va no krøbelt, men det sto hvertfall en liten rundovn innpå der. Men da jeg spurt om å få nå å legg i ovnen, så meint hu at det va det mestern som skull ordne med. Og da jeg spurt han, ment han at det va hu som skull ordne med det, for hus og varme hang no sammen ! – Æ sa no ikke nå mer, og va det riktig kaldt om søndagan, så la æ mæ da, og bredd teppan over mæ ! Jeg hadd ikke varme på heile vinteren ! Mens jeg va i lære, hadd jeg lite fritid, for læreguten mått ordne opp på verkstedet før svennan kom om morran, så jeg mått møt klokka syv og ordne opp. Konfeksjonen va ikke kommet enno så det va mye arbeid for skredderan. Det va heile ukan jeg ikke va nedpå værelset mitt ! Maten hadd vi hos skreddern så det va bare å gå fra verkstedet og inn i stua og spis. Vi arbeid te langt på natt, og så la vi oss oppå bordet utpå morraskvisten og sov! – Ja, det va andre tider den gangen ja!

Det va herreskreddera og det va dameskreddera. Vi sydd bare for mannfolk. Og når folk skull ha seg en dress den tia før konfeksjonen kom, ja så mått dem te skredder. Det kosta ikke så my å få sydd en dress da, det va vel en ti-tolv krona, og tøyet kosta ikke så my heller. – Men når konfeksjonen kom, falt det helt sammen for mang skreddera. Det hadd vært sånn at når skreddern skull sy for nånn, så skull han kanskje skaff tøyet og, men han hadd ikke nånn ting å vis kundan, hverken stoff eller modell. Men når konfeksjonsbutikkan kom, så hang all ting fullt ferdig der, så dem fikk velge både farver og fasong og alt. Og så va det no langt billiger da.

Mens jeg va i skredderlære, begynt jeg på et kurs eller en slags skole som hadd en slags videreutdanning for leselysten ungdom som ikke hadd hatt anledning te å gå på middelskolen for eksempel. Der va det nånn skolelærera som holdt to timers skole om søndags morran fra åtte te ti. Det va sånn undervisning på fler skola i byen, jeg gikk på Waissenhuset som hørt te Domsognet. Vi fikk undervisning i det mest aktuelle, som kristendomskunnskap og litt historie og andre fag, også litt regnskapsførsel og sånnt. Det va mest for ungdom som hadd valgt "håndens arbeid".

Oppi Danielsveita va det fler håndverkera som holdt te. Det va no en malermester Stene, huske jeg. Og en vognmann va der og, han hett Vold. – Helt nedpå hjørnet mot Kongens gate, i Swensongården, der va det et brennevinssamlag. Den gangen solgt dem brennevinet fra store kar eller kagga med krana på, og kundan hadd no med seg mang slags koppa og kanna og trekagga te å ha det i. Det va mang som kom fra landet og kjøpt brennvin og.

I den første tia jeg bodde i byen, va det hestedrosj a på Torvet både sommer og vinter. Dem sto på Torvet utafor Svineapoteket i to-tre rada. Men nånn år seiner, jeg trur det va omtrent 1908-9, begynt det å komm biler. Det va nånn vognmenner som sendt drengan sine ned te Kjøbenhavn for å lær å kjør bil, og så kjøpt dem med æg nånn gamle bila som dem kom te byen med. Og da bynnt dem visst med drosjekjøring med bila og.

Den gangen va det no sånn at dem mått hal ut vinterføret i gatan lengst mulig for å få kjør på meia før dem gikk over te hjul om våren når dem kj ørt med hesta. Og da va det vanskelig i overgangen, for når dem hadd skifta te hjul, kunn det bli kaldt igjen nånn gang, og da mått dem stå og hakk opp igjen islaget som kom om nettern, så det blei kjørbart med hjul.
Om vintern mått hestan ha anner sko, og da vart det kø hos hovslageran når all sammen skull skift sko på hestan sin på samme tid, for det va no mang hunder hesta i byen da !

Det va mange vognmenner i byen den tia. Det va no to som hett Moxnæss, det va ein Stor-Moxnæss oppi Prinsens gate som hadd mange hesta, og ein minner Moxnæss bortpå Reperbanen. Og så va det Wangsmo på Bakklandet som hadd ein tredve – førti hesta. Den gangen va det no ikke nå anna trekk-kraft enn hesta om du skull flytt på et eller annt. Det va hestekjøring både for forretninga og annt.
Det gikk hesteomnibusa gjennom byen før trikken kom. Det va innbygde vogna med to hesta foran.Trikken kom like etter århundreskiftet, trur jeg.

Vi va no i union med Sverige, og i 1905 ble vi fri, og da ble det liksom et helt annt liv for Norge. Og i 1906 va Kroningen her i Domkirka. Det va no en stor begivenhet å ha Kongen og Kroningen i byen sin ! Da Kongefølget kjørt opp te kirka, sto jeg utenfor "Lundgrens Enke" på Torvet, der hvor Phoenix kom siden, og så på. Munkegata va helt full av folk helt opp te kirka ! – Det va en begivenhet jeg aldri glemme !