Internt referansenummer: 23.11.09 – A
Kilde:
Kampen for tilværelsen – Fra min barndoms gate
Av:
AUDUN HETLAND
Illustrert av Audun Hetland
Gyldendal Norsk Forlag – Oslo – 1982
ISBN 82-05-14162-2
Klikk her for å lese mer om Audun Hetland
Klikk her for å lese ”Fortale”


Øverste trappetrinn

Peneste jenten i gaten hette Solveig. Hun var veldreiet og alle hadde løst til å knipe på henne. Hun vanket i bedremannskretser og hun hadde fine venner. Hun hadde et viltert hode også og sjarm og pelskåpe. Men folk var smålige og misunnelige og slarvet: Har hun tjent pelsen om natten? Allikevel, hun hadde de beste forutsetninger for et suksessfylt liv.

Det håpet særlig moren som var snobbet. Snobbeskap kommer ofte nedenifra, og hun advarte datteren: – Ta de ikkje med deg hem disse kavalerene dine, du kan vente med det! Men det bekymret ikke Solveig, hun tok ikke fem øre for å dra med seg hjem gutter av aller dyreste merke. Hun var et naturbarn og en sommerfugl.

Men moren hadde det som sagt verre – Tenke seg te, itt værelse og en bakstue – ka’ honen ska’ de tro?

En kveld Solveig hadde med seg hjem noe ekstra fint, visste ikke moren hvilket bein hun skulle stå på. Å – hvor hun snodde seg i skinnet. Hun la om dialekten til et slags finbergensk, noe hun ikke lyktes helt med. Datteren som var frigjort hoppet opp på fanget til sin Romeo, det tålte ikke sofaen. Det ble for meget for en fjær som lenge hadde truet med å slå igjennom trekket. Den jamret seg stygt og så slo den til for fullt.

Da moren fikk besinnelsen igjen og hadde fått samlet seg, trampet hun hardt i klaveret:

– Ja, dette e’ salongen. De skjønner vi har soveværelsene på loftet. Nu trekker min mann og jeg oss inn i dagligstuen. Hun forsvant bak portieren.

Kampen_for_tilverelsen-Side0073Og mannen, hvor var han?

Han satt isolert i seler og ullskjorte på kjøkkenet. Der var ikke mange muligheter for flukt der i huset.

Korti’ ska’ han gå, spurte han lavmalt.

Ti still!! truet konen, og mannen tok ikke flere sjanser.

Han var annenrangs menneske og hadde forlengst akseptert at han var det.
Så satte de seg, ventet og fordrev evigheten på to kjøkkenkrakker. Det ble lenge og moren tok initiativ igjen: Hun stakk hodet gjennom portieren:

– Ja, ja barn, nå går vi opp og legger oss, bli nu ikke for sen.

Så gikk hun og mannen opp en forløyet trappe til loftet og soveværelset. De satte seg på øverste trinn og ventet igjen, ventet på at kavaleren skulle gå slik at de kunne vende tilbake til salongen og sofaen. Oppslått var den sengen deres! Der var ikke noe soveværelse på loftet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *