Kilde:
Kvernfjellet
Av Ingeniør P.O. Rolseth
Selbu og Tydals historielag
Oslo 1947

P. N. Afdreth, født 1857. Vi drev kvernarbeid på Floene og leide brudd av gamle I. Flønes og Nils Olsgarden Guldseth og betalte for lasset. Jeg var mye med på kvernkjøring og kjørte også proviant til fjellet over Floren med vogn. Kvernene ble solgt til Birch eller Chrisopersen og ble frakter ut til Teigen med båt. Herfra kjørte vi med hester til Trondhjem og ut på Brattøra.

En måtte ikke være nervøs når en skulle kjøre nedover «Ståggånn» i Klebu med 10-kvart stein. Vi stengte da vognhjula helt av med digre stranger som vi stakk mellom ekene, så, gikk det som på en slede nedover. Men det var også tunge stigninger nedover Klebu.

Jeg husker det var svært til «Staup» da vi kjørte kverner fra fjellet, og hestene satte vi inn i smia eller i snøhuset på hoggartælet når vi kom til fjellet.

Av min far hørte jeg mye snakk om Rørosturene. Far fortalte han en gang solgte et lite kvernpar som en kar godt kunne bære foran seg (saltkvern) for 13 daler.
Far hadde skarp hest, og da en hel hop steg på sleden til ham på Røros gjorde han et rykk i tømmene og hele hurven datt av.

De kjøpte med heim litt av hvert. Svenskjern og ljåer. En hestesele med kunstferdig smijern på har jeg ennå. Et skap her på veggen er også kjøpt på Røros. Det som de heime venta mest på var «Hedmarkskaku» som marknadskarene kom med. Den var svært god.

Far og Jørnsinn (Ole J. Slind) reiste en gang opp fra Slind dagen etter at storhopen — om lag 40 hester — hadde reist til Røros. De nådde storhopen på Søtungen. Det var svært mye snø, og far og Jørnsinn som hadde mer utkvilte hester måtte til å kjøre først. Snøen gikk til skrevs bakom første hest og vegen etter følget så ut som en djup grøft. Fars greie rauk sund, men Christen Setås, som var med, hadde reservegreie med og dette fikk far lånt. Den gang holdt de på 2 hele døgn og var 2 netter ute før de kom til Almås i Støren. De kjørte den gang over Hokelvatnet. De valgte vegen etter som føret og følget var.

Klokkerarbeidet ble drevet av klokker Ingebrigt Bruråch Sesseng og Samstad. Der ble en gang, er det fortalt, tatt ut en «vejing» som det ble 9 tikvartstykker av. Bruddet var svært utsatt for å bli fullt av vatn og arbeidet der måtte slutte.

Arnt Lilleevjen kom en gang ganske lystig kjørende ned til Nordaunet fra Bokkhammeren med tømmene høyt i hendene og ropte. Høtt! Høtt! og gampen dro av alle krefter. Han hadde fått en stor trestubbe klemt fast mellom meiene under sleden. Slik hadde han nok kjørt lenge uten å bli vâr stubben.

To selbygger kom fra martna kjørende til Grønseth med helt spekte føtter. De fikk føttene satt ned i kaldt. vatn og så skaut de isen og karene var like spreke.