Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944Våre vingede venner

På by’n…

 

Jeg har i disse dager gått omkring på by’n og sett på alt glitteret, nu foran jul. Den ene butikken overstråler den annen i lys, og utstilling av alskens herlighet: norske varer og hjemført stas, nyttige ting og øiens lyst alle vegne…

Man driver fra det ene vindu til det annet, og ønsker og ønsker, og griper sig kanskje i å si: fritt for det!

Men det er en slik overdådighet, og man ser og ser så lenge, at tilsist ser man ingen ting.

Jeg må uvilkårlig tenke på den tiden da der ingen egentlig juleutstilling var, men da vi langestrandinger allikevel og helt selvfølgelig måtte gå på by’n, ikke bare umiddelbart foran jul, men også i de almindelige ukens dager.

Riktignok hadde vi her borte våre kolonialer som tilfredsstillet våre beskjedne krav til dagens, enkle og lett overskuelig spiseseddel, men noget slikt som manufaktur og galanteri fantes ikke her borte i større utstrekning, ikke ut over bendelbånd, hekter og maljer, knapper, shirting og blåtøi, og en sort eller hvit snelle av nommer seksogtredve.

Nei, den egentlige garderobe måtte anskaffes og kompletteres på by’n. Allikevel blev det visst litt av denne småhandelen her borte også, for om lørdan slang det gjerne et kremmerhus drops, eller et stykke glyserinsåpe på handelen, for ikke å snakke om jul, da en flaske holstensk mjød og en kake var den høieste form for handelsmannens takknemlighet over årets leveranse.

Men vi måtte som sagt en gang imellem på by’n, og det var naturlig for oss langestrandsfolk å gå Kongegaten, den gamle krokete, altså.

Vi hastet forbi Petroiversen — til venstre, nederst i gaten — og Iver Andersen tilhøire: Vin i alle kulører, kvaliteter og grader, — og dram og øl i’ glass. Disse to forretningene var likesom portalen til all den herligheten som åpnet sig etterhvert som vi steg opover

Kanskje stakk vi ovenpå hos Ivær, der telegrafstasjonen var, og hørte efter tidende fra far; for gamle Søren-telegraf hadde nok å gjøre med å bringe depesjene rundt til alle byens redere og skippermadamer; for byen hadde den gang mange skuter i fart.

Telegrammene var stilige og høitidelige, et helt dokument, skrevet med blekk og penn på blått, blankt papir, riktig festtelegrammer.

På vår vei videre opover skottet vi inn i Møllestredet under forstøtningsmuren mot Fritzøebakken, og kanskje hadde vi et ærend inn til Schartum med en rar sten, eller noget erts, som vi trodde hadde gull i sitt skjød, eller vi hadde trang til å gå innom O. S. Møller og se på ei pipe.

Hos baker H. L. B. Møller kjøpte vi våre treøres og wienerbrød, hos Todsen det som sorterte under skibshandel, likeså hos L. Corneliussen. Og skulde det være ekstra fint snitt og pasning, så blev det å gå til skredder Aas — Og gamle baker Falch solgte 5 stompær for ei krone!

Men la mig ikke fare forbi f røken Evensen, og Goplen! De to butikkene som for oss barn var innbegrepet med hele verdens herlighet.

Jeg gad riktig vite hvor mange barnestøvler har trampet sneen til is utenfor Marie Evensens øverste vindu, det rundt hjørnet, sån inn under jul? Og hvem vet tallet på de mange par blanke barneøine som stirret inn i Goplens eventyrland!

Siden kom jo N. F. Jørgensen og Larsen & Kolderup og L. Chr. Horn, og en ny slekt, en ny tilskuer og kundekrets; men i åttiårene var det bare frøken Evensen og Goplen, og vi.

Ja, Kongegate! du var byens handelsåre, du var Via Appia!

Du var tung — i en forstand – der var stigning, jeg vet ikke hvor mange meter på én, men du var anstrengelsene verd.

Men så gikk det til gjengjeld så meget lettere nedover, især på vintertid, med slodda!

Jeg for min del kom alltid klar av politivedtektene hvad «agning i byens gader» angikk, men fullt så heldig var vel ikke alle.

Politibetjenten den gang utviste ren mani far slodder. Det var jo ikke noe å si på, rent embedsmessig sett, at han var nidkjær i utøvelsen av sin tjenesteplikt. Men vi barn hadde vanskelig for å skjelne mellem lyst og plikt. Vi så i «poltie» kun en fiende av den edle sport: å skri.

Der kom for eksempel lille Adof skrianes nedover Kongegata en dag. Det gikk værre! Men plutselig satte han hælane i bakken og skrubba: Bærom kom..! Adof av — —. Og Bærom tok tauget — og slodda.

Og Adof gikk skyldbevisst og sutrende efter… Men en politimann har også et hjerte. Og gamle Bærum hadde et godt hjerte; han hadde dessuten selv guttær…

Om en stund sa han: — Vil du gjerne ha slodda di igjen da farr?

Adof — som vel hadde utmalt sig både tukthus og slaveri for sin lille forseelse — kunde ikke få tungen sin til å lystre med det samme; det var så ufattelig, så over all beskrivelse! — Vil du ha slodda igjen? sa Bærum.

Endelig kunde Adof svare, men han var så overlykkelig, rent sanseløs, ja bevisstløs i gjerningsøieblikket, at han svarte i fremmed tungemål: — Oh yes — sa Adof.

Så lykkelig kunde en gutt bli dengang. Han fikk slodda. Og jeg tenker Bærum smilte, da han gav ham den tilbake. Adolf  har ikke glemt dette Bærums høisinn; han fortalte mig det ifjor.

Og så går vi igjen til Kongegaten, et år. Og vi ser det vinke og blinke og lyse, efter som vi stiger — —: fra lys til lys…

Nogen kan følge, nogen vil nok, men kan ikke; tidene er svære. Og evnen er ringe.

Men alle kan vi ønske — og minnes.