Internt referansenummer: 30.11.2014 – BOK
Kilde:
Bjørn og varg i Selbu og Tydal
Utgitt av Selbu og Tydal Historielag
Illustrert av Kolbjørn Lien
I kommisjon hos F. Bruns Bokhandel Forlag
Trondheim 1963
Klikk her for å lese ”Forordet”
Klikk her for linking til Selbu og Tydal Historielag

På folkemunne

Ved Ole G. Mebust

 

Malena Rønsberg gikk forbi en bjørn som holdt på å ete på en kvige den hadde slått ned oppi Hersjøtronget. Hun hadde et knytte i den ene handa. Bjørnen kom bort til henne og snuste på knyttet. Da sa hun: ”Lett vårra det hi du no, å gå bortåt sjaus ditt.” (= ditt eget). Hun pekte på kviga, og bjørnen ruslet bort og begynte å ete igjen.

Marit Åsen fortalte: «Far min og en til var på bjørnejakt. Omsider kom de til et sted der det var tydelig, at en bjørn var gått i hi. De jagde bjørnen ut av hiet, men far ble for sen til å komme seg unna. Bjørnen hogg ham over nakken og flådde skinnet av hodet hans. Han datt over ende og ble liggende som død. Bjørnen gav seg da, og kameraten skaut den. Etterpå måtte han renne til bygds etter hjelp. Da de senere kom kjørende heim, lå far på den ene sleden og bjørnen på den andre.»

*****

Esten Persen gjette som 9-åring. Best som det var, kom en bjørn over ei myr og ville bort til sauene. Esten gikk mot den og hyttet med staven. Bjørnen steg da opp på to, snudde og gikk bort til ei grantelle, som han kvistet helt ren for bar av bare sinne.

*****

Th. Stokke, Helgøya, forteller:

Den eldste bjørnehistorie jeg husker, er om Inbær Persom, som ble overfalt av en bjørn ovenfor Øster-Stokke. Hun visste, som så mange andre, at når man la seg ned som død, så ville bjørnen slutte mishandlingen. Hun gjorde det. Bjørnen holdt hodet nedtil og lyttet, og hun holdt pusten. Den gikk da fra henne et stykke og fant et passende sted til å grave henne ned. Da den hadde gravd en stund, rettet den seg opp for å kvile og se seg om. Og da den atter begynte gravingen, var Inbær snar til å komme seg på bena. Hun la på sprang ned over mot gården, veltet seg, over gjerdet og skrek om hjelp. Bjørnen var like i hælene på henne, men da den fikk øye på noen arbeidsfolk nede på jordet, torde den ikke komme over gjerdet, og Inbær var reddet.

Bjørnen og Inbær Persom

Illustrasjon: Kolbjørn Lien.

*****

Min far, Jon Nilsen Stokke, født samme år som Ibsen (1828) død samme år som Bjørnson (1910), var kjent som bygdens beste håndsagskjærer og arbeidet også ofte i nabobygdene. Han har sjøl opp-levd og fortalt meg følgende opplevelse: «Da e’ va’ gjetargut på Rolset, kom bønn og to i jit frå me’. Men e’ kunn itt sjå på at’n mishandla jita. E’ sprang å rev a frå’a e’. Da slo’n ette’ me’. Men så pila Storm fram og ga’a it or’ntle’ glæfs i bukja, så’n hadd itj lyst på mer. Hen «pakka» se in i skogin, å Storm fælt ette’a it langt stykkje.»

*****

«Så va de in gong e å in kam’rat skull åt Sjørdala på hånd-sagskjæring. I ‘n vegsving i Tømmerdala kom mi oss nert inpå i bønnbingse med 2 onga. Kam’raten slengt se oppi i grån. Men e’, som sto nerast, fann det klokast å itj vend ryggin åt’ n. E rev opp tælknivin å retta’n mot’n å såg stivt på a. — Sålles sto mi i lang stund. Så ga ho frå se ‘n fresendes låt åt ongom, så dem trekt se unda in i skogkanten, å så slengt ho se sjøl te sies in i skogin å lokka ongen’ ette se’.»

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *