Kilde:
SKJÆRGÅRDSHISTORIER
Av Bjarne Moe Gumø
Hefte 2
BIBLIOGRAFISK FORLAG 1980
Sats og trykk: Naper, Kragerø
Klikk her hvis du vil kjøpe boken historien står i.

Lars Knuten kom fra Kjørstad i Bamble og ble gift med Ingeborg Evensen
fra Langøy. Lars kjøpte i 1866 et jord og skogstykke av Peder Berntsen
for 200 kroner. Siden kjøpte han inntil et stykke på sørsiden. Dette
bruket eier nå Kristine og Sverre Eikenes.

Lars Knuten var en av de flinkeste båtbyggere i distriktet, og dertil
en ivrig lystseiler. Han bygde en mengde båter- halvdekkere – som førte
gaffelseil. De fleste var 23 fot. Nesten alle brukte seil helt frem til
1905; da ble de mer umoderne. Etter den tid satte flere motorer i de
gamle seilbåtene. Lars bygde også en del prammer; men dem fikk han ikke
så godt lag på. Han bygde bare en fulldekker. Ingeborg ble sint da han
gikk igang med den. Hun kalte båten for Lars' spetakkel. Med det samme
båten gikk på vannet, ble den solgt til Brevikstranda.

Ingeborg hadde gått på Langøy Verks' skole, og var meget flink både til
å lese og regne. Mannen kunne nesten ingen ting av dette. Kona pleide å
lese avisene for ham.

De var flinke til å arbeide på den lille jordveien. Jorden var skarp
(skrinn) og steinfull. Store steinhauger ligger rundt jordene og vitner
om slit og svette. Ingeborg drev helst med dette.

Lars brukte trenagler av bresk, og de første jernbor laget han selv.
Båtbyggeren var også en flink smed. Det ord gikk at ingen lagde så
glatte skøytejern som Lars Knuten. Han tok to kroner paret; men for fem
kroner gjorde han dem fullt ferdig med fine hvalbjørkstokker påsatt.
Det var på slike skøyter Martin Dybvik i 1884 slo den landskjente Georg
von Krogh på sjøis enda Krogh hadde moderne skøyter med sko – han var
en av Norges beste løpere.

«Knuten» het seilbåten til Lars Chr. Halvorsen som bodde på Rønningen,
hadde en som het «Galei». Han kjøpte den av Svend Korset, og han tok
mange premier med den. Johan Skippervik på Langøy fikk som oftest 1.
premie med «Sjøfart». Den bygde Lars for ham, og Lars måtte meget imot
sin vilje lage den slik Johan forlangte. «Sjøfart» ble litt smalere i
baugen og slankere akterover – en lettere type.

«Den båten blir aldri noen god seiler», sa Lars.

Det ble mye kappseiling på fjordene i de hvite seils dager – på by og kirkevei.

Lars Knuten døde plutselig ombord i fjordbåten «Fram» på vei til Rønningbrygga. Han hadde vært i Kragerø.

Da de etterlatte ba til likferd, ble det sagt: «Ikke sending med!»
Ellers var det nokså alminnelig at de budne hadde mat med. Kranser
bandt de selv. Noen hadde med seg blomster. Begravelser gikk alltid fra
hjemmet.

Lars og Ingeborg var barnløse, men først i 1890-årene flyttet en ung
enke – Gretha – inn på Knuten. Lars var onkel til henne. Gretha hadde
med seg en ca. 2 år gammel gutt –
Hagbart. Han ble deres fostersøn, og i 19-20 årsalderen, da de gamle var døde, overtok han eiendommen.

Gretha hadde ingen lønn, men mat og husvær til begge – og noen
klesplagg fikk hun av og til. Naboene sa at Gretha hadde minst syv
dager i uken. De gamle var nokså arbeidsgjerrige – særlig Ingeborg.

Guttungen ble tidlig satt til å gjøre nytte for seg. Best likte han seg
når han fikk være med fosterfar i båtbua. Det viste seg etter hvert at
Hagbart var meget nevenyttig, og på skolen var han blant de beste.

Noen dager før gutten skulle stå til konfirmasjon, sa Lars til ham mens
de tok seg en hvil i båthuset: Det er tre ting jeg vil advare deg mot,
Hagbart: Dans, kortspill og drikking. Minn deg mine ord!»

1909 var Lars død, og Hagbart var da fullt befaren i båtbyggeriet, og
ble nok vel så god som læremesteren. Dertil var han flink i seilbåten.
Hagbart og Ellef fra Gumøy Østre var de beste kamerater, og de var med
i seilbåten fra barneårene av og ble snart med i
kappseilaser.

Fra Hagbart Knuten overtok og fram til 1914-15 arbeidet han ivrig med
bygging, reparasjoner og innsetting av motorer i nybygde eller gamle
seilbåter; de hvite seils dager var forbi. Men under krigen begynte han
å jobbe som så mange andre – ble bitt av aksjebasillen, og sluttet ikke
mens leken var god…

Under 1. verdenskrig jobbet Hagbart meget godt til å begynne med, ble
en holden mann, og kjøpte 6-meteren «Kim» – en flott båttype. Hans
hardeste konkurrenter var brødrene – fotografene – Jørgensen ombord i
«Agnes».

Fotografene var flinke seilere og tok gjerne 1. premie – var uslålige.
Det var de gamle gaffelseilere Hagbart hadde vært ombord i.

Like før den store landsregattaen i 1916 (Kragerør 250-års-jubileum) solgte Hagbart ”Kim” til Amund Schrøder.

Vi glemmer aldri de fire regattadagene med alle festligheter i byen og
på havna – bare store båter deltok – fjorden full av seil. Statsråd
Lindvik og to sønner hadde en 15-meter og to 12-metere. I de dager
seilte «Kim» inn tre første- og en annenpremie. Mannskapet var den nye
eier, Hagbart, Ellef og Haldor Abrahamsen, som hadde roret. Thorvald
Johnsen hadde 1. premie hver dag ombord i 75 kvm. «Cresendo».

Om høsten gikk Hagbart igang med å bygge en 40 kvm – den gikk på vannet
om våren 1917, og fikk navnet «Rim». Med denne deltok han i seilasen
Arendal-Tønsberg, og tok en del 1. og 2. premier. Mannen på Knuten ble
helt regattagal, og fikk lite gjort i båtbua, ei heller på småbruket.

I Tønsberg fikk de en gang en kraftig vindbyge med lyn og torden, flere
brakk master og to kullseilte. Sommeren 1918 ble Hagbart bydd 10 000
kroner for «Rim», men var dum nok til ikke å selge. Om høsten kom
spanskesyken, krigen sluttet i november, aksjene falt sterkt, og ble så
godt som verdiløse. I påsken 1919 stengte den siste aksjemegler i
Kragerø, og papirmillionærene og andre jobbere fikk alvorligere ting å
tenke på.

På Langøy krevde «spansken» seks liv. De aller sterkeste unge
menneskene ble – merkelig nok – dødens høst. En kraftig 30-åring, Ola,
arbeidet den høsten på et anlegg i Bamble. Hans søster fortalte at
siste gangen han var hjemme oppførte han seg så stille og forunderlig.
Da han skulle reise, tok han alle i handa og sa adjø. I det han gikk ut
døra, spurte han:

"Hvor er Randi?"
"Hun er i fjøset".

Da gikk han dit og  ”handtokes” også med yngstesøster.

Neste gang kom han hjem i kiste. De seks kamerater som bar båren, ble
snart revet bort i «spansken» og ble gravlagt i løpet av en måned.

På Gumøy døde ingen, men presten var innom i alle hus; noen var
dødssyke – enkelte fikk men for livet. Da dr. Bentzon besøkte Hagbart
siste gangen, sa han følgende, og var litt skarp i røsten:

«Stå opp -kle på deg, og gå en tur på 'Signalen'!»! (Ca. 100 m over
vannet). Legen skjønte at det var nervene som var i ulage. Hagbart
gjorde som legen sa, og ble frisk som før. I juli måned fylte han 30 år
og var med i seilaser og tok premier.