Internt referansenummer:29.06.2011 – BOK
Kilde:
I SKJØMMINGA – FOLKEMINNE FRA GAMLE STEIGEN
Av Svein Fygle
Trykk: Nordland Boktrykkeri A/S, Bodø
ISBN 82-90030 91-6

Klikk her for å lese ”Forordet” som er underskrevet i juli 1978.

Parhestene Hans og Per Olsa

Jeg skal nå fortelle litt om et par trivelige gubber som bodde på Lund omkring midten av forrige århundre. Hans Olsa, eller «klokker-Hans» som han har blitt benevnt annetsteds i boka, var tjenestekar hos Lars Olsa på Nordgarden, mens Per Olsa tjente under Sivert Andersen på Sørgarden.

Først noen ord om Hans Olsa og hans mange krumspring. At han var sine 11 turer i Bergen med jekt er utførlig beskrevet annetsteds. Likeledes har jeg vært inne på at han så vidt var innom ekteskapet. Enka var forsåvidt bra nok, men det gikk ikke så bra med hans planer og forsetter om å starte opp med eget småbruk. Det vil si, først bodde han hos denne enka i Steigen, men det var en tilværelse som han sterkt mislikte. Hun hadde hverken jord eller ku, så da Hans om sommeren kom tilbake etter et mislykket og skralt seifiske utenfor Ramberg, hørte han seg om etter en plass. Og det fikk han. Derpå rev han ned stua til enka, leide en storbåt og bar på sine skuldre hver eneste stokk og flis ned til båten hvor han skippet inn. Vel fremme på plassen, tømret og innredet han stuen helt alene. Når han som gammel mann mange år senere fortalte om denne epoken av sitt liv, pleide han bestandig å legge til: «Å, Herre Jesu, kor e arbeidd».

Så var det å begynne å arbeide på jorda — et blodslit. Marka var full av grunnvann og stein, men ellers var nok selve jordsmonnet bra nok. Likevel krevde det arbeid og atter arbeid. Til slutt var året kommet så langt at høsten var like om hjørnet og dermed den tid da alle pleidde å holde de planlagte bryllup. Bare ikke Hans Olsa. Når hans tidligere medtjenere på Lund traff han ved Steigen kirke, spurte de alltid om han ikke snart skulle holde bryllup, for de håpet jo å bli bedt. Men da svarte han: «Å, de’ e nu berre å kast en sjit inn i omn». Da tenkte han på brødbakingen. Det var just ikke så mange bakerier i de dager, så alt brød — både fint og grovt — baktes hjemme. Og ikke å forglemme kamkaker og krinalefser.

Men for Hans Olsa opprant ikke den dag da bryllupskaker ble bakt. Da det led henimot jul, fikk han seg plass som hyrekar for kommende vinterfiske hos handelsmann Karl Knæse på Skagstad. De levde derfor godt hele vinteren. Men da våren kom og hyra var oppbrukt, var gode råd dyre. Nå visste han at Knæse pleide å hjelpe de fattige, så derfor ga han seg fortrøstningsfullt i vei for å få ei tønne korn på borg. Men selv om Knæse var mang en dåres formynder, sa han denne gang bestemt nei. Nå ble det ikke greit for den lille familien. To Hanser var det fra før i stua, men nå hadde den tredje Hans også tatt plass — Smalhans var hans navn, og han er som kjent ingen hyggelig sengekammerat.

Tre dager senere gikk han atter til Knæse for å søke råd og veiledning. Jo da, råd fikk han. Hvorfor ikke søke seg tjeneste hos en bra mann, for som denne mannen hadde det, slik ville Hans også få det. Hans syntes dette hørtes greit ut, men da ville han tilbake til Lund hvor han var best kjent og hvor han trivdes så godt.

Og slik gikk det til at Hans Olsa kom tilbake til sin tidligere arbeidsgiver på Lund. Enka fikk seg plass annetsteds og barnet ble satt i forpleining. Men nå var Hans blitt helt forandret. Han som før hadde vært slik en spilloppmaker, så nå mere mørkt på livet, og ungdommen hadde han lite til overs for. Når det var noen som ville forlove eller gifte seg, sa han alltid: «Å ja, dokker ha nu ikkje et mang julkaker ilag.» Og de unge pikene kunne han slett ikke fordra, især når noen av dem var litt forfengelig av seg. Da sendte han ut en tobakkssky og uttalte: «Tvi vøre kor de apa og spjåka se tel nu før tia.» At han selv i sine unge dager hadde vært en flottenheimer, ville han ikke innrømme, og slettes ikke det faktum at han derved hadde forfeilet hele sitt liv. Det er inidlertid ikke alle gitt å ha en solid ungdomstid å bygge sitt liv på.

Så over til Per Olsa, Hans Olsas beste og mest intime venn. Han var gammelungkar som han selv, bare noe eldre, og hadde også tjent på Lund i uminnelige tider. Disse to vennene var ens både i sinnelag og anskuelse, ikke rart at de alltid hang sammen som to erteris, Hans Olsa så alltid opp til kameraten som om denne skulle ha vært en krøsus eller rikmann. Det hadde seg nemlig slik at Per Olsa i sin ungdom hadde spart opp 10 speciedaler eller 40 kroner, og disse hadde han satt inn i sparebanken. I årenes løp var denne kapital blitt både to og tredoblet, slik at han nå på sine gamle dager kunne unne seg den luksus, av og til å ta ut en daler eller to. For dem kjøpte han gjerne litt kamferbrennevin, i de dager en yndet og ikke minst populær medisin mot mange slags sykdommer. Likeså noen lodd sort eller sterk pepper som det ble kokt sterk pepperte av — et virksomt middel mot forkjølelse og hoste. Og tobakken ikke å forglemme.

De to vennene hang alltid sammen. Til og fra Skrova, til og fra mølla, ja, de bar seg som om de var forlovet. På fiskebergene stod de alltid ved samme stabel, og om vinteren interesserte de seg mest for om det var godt sledeføre til Vassdalen. Om sommeren rodde de ofte sammen etter seien på Lundgrunnen, og når de fikk tak i gangvadagn, måtte mang en storkveite bøte med livet.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *