Hentet fra
”Opplevet og hørt – OVERTRO OG BJØRNEHISTORIER AV Otto Schulz”
CAMMERMEYERS BOGHANDEL OSLO 1934
NYTT OPPLAG 1983
STEINKJER TRYKKERI AS
I kommisjon hos Steinkjer Bokhandel A.s

Påsketrylleri


Hva mai måned er for tyskerne, er mars måned for nordmennen. Frisk og lett med børsen på ryggen glir han i full fart på ski gjennem busker og skog på den kornete hårde sne. Børsen knaller, viltet ligger der; det er norsk frihet.

Har en engang nydt dette liv, blir en alltid fristet til å dra til fjells igjen. Således gikk det også mig og min venn amtsingeniør Munch: Ut og op i fjellet til den kjære Grønningen oppe ved den svenske grensen. Forberedelsene var allerede for lengst tilendebragt. Alt måtte bestandig være forberedt til skiføret var riktig godt.

Solen hadde alt virket så sterkt på sneen at den ikke kunde bære sleden om dagen. Den eneste utvei var å benytte det snedekket som om natten var frosset til, og nettopp dette lurte vi på, mens vi nød gjestfriheten på fjellgården Belbu i Snåsa. Våre langsleder var alt fra før høist raffinert utstaffert: Høi i bunnen, derover renskinn og ulltepper og over oss hadde vi også renskinn og ulltepper. Heller ikke hodeputer hadde vi glemt. Klokken et om natten meldte kjørekaren at skaren sikkert holdt. Vi krøp i våre kasser, tendte våre snadder og strakte oss behagelig på våre gode madrasser. Da vi kjørte på veiløs grunn, måtte hestene ofte op så bratte kneiker, at vi som satt i sledene nærmest stod på hodet. Vi lot oss imidlertid ikke affisere av noget sådant i den vakre stjerneklare natt. Vi lyttet bare til de fjerne nattetoner, hestenes snøfting, den svake knirking fra sledemeiene og utpå morgensiden århanens ivrige ”Tschuitsh, tshui”. Ellers var det hjerlig stille. Efterhvert slukkedes stjernene, dagen grydde, den strålende sol steg op over fjellkammen.

Det var signalet til å la hestene få den fortjente hvile. Vi gjorde holdt i en lokkende bjørkeskog, i hvis nærhet en liten bekk rislet. Hver hest fikk sin bunt høi, og mens vi slengte oss ned på våre ulveskinspelser i den 2 meter høie sneen, traff kjørekaren forberedelser til kaffekoking. Snart blev alle klær for varme, så vi kastet det ene plagg efter det andre, og til sistlå vi i bare skjorteermer. Bjørketrærne stod i sin første grønne vårdrakt, omkring stammene var sneensmeltet traktformig. Rundt om lekte århane og ryper. Hvor gjerne vilde vi ikke være blitt liggende for å lytte til disse toner; men vi måtte videre, for sneen vilde snart miste sin bæreevne under solens brennende stråler. Istedenfor den stjernefylte himmel over oss, hadde vi nu den jordiske naturs billedbak rundt om oss. I den bladet vi uten ophør og opdaget alltid noget nytt. Har og rev, ulv og gaupe, elg og jerv, røiskatt og skogmår, fuglevilt, ja endog de ganske små fugler var trukket frem på det hvite dekket hvor de trippet og nappet.

Da ingen nysne var kommet, så overflaten ut som ”Barberina” kl.1/2 6 om morgenen, det tilhørte egentlig kinematikkens studium å finne ut alle disse spor.

Da vi kom til hytten, frembød der sig et egenartet syn, idet sneskavlene lå høiere enn hyttetaket, men et lite stykke fra hytten, således at det dannet sig liksom en beskyttende skanse omkring dem.
De få dager som stod til vår rådighet, benyttet vi flittigtil å tegne våre skispor i alle landskapets himmelretninger. I særledeshet har en skitur festet sig i min humommelse. Vi fant en kløft i fjellet, den strakte sig flere kilometer nedover i jevne svinger. Den var akkurat så passende nedsnedd at vi uophørlig uten anstrengelse kunde krysse over den til høire og venstre: Ned i bekkeleiret og op på den andre siden og allikevel alltid svevende nedover i vuggende rytme. Ved denne nydelsens lek glemte vi tid og sted, suget i oss den berusende luft og varmet oss ved solens stråler. Men plutselig erindret vi at oksesteken stod i ovnen og at vi før vi drog ut hadde fyrt op. Med hurtigtogsfart drog vi tilbake til hytten for å redde, hva reddes kunde. For sent! Naturbegeistringen forsvant, våre anelser var ikke halvt så svarte som det stykke kull som lå i gryten istedenfor den saftige stek. Mange mennesker finner en tilfredsstillelse i at deres anelser går i oppfyllelse, men vi hadde allikevel gjerne gitt slipp på denne for å ha en god, saftig stek som var behandlet godt med pepper, salt og lagt i smør.

Næste dag var bestemt for avreise. Om nsatten hadde det snedd sterkt, skiføret var således totalt ødelagt. Vi måtte ta vår tilflukt til sleden som var kommet om aftenen. Uophørlig gikk hesten og slede igjennem, kjørekaren tapte sporet, det blev en liten kamp mot sneelementene. Først sent på kvelden kom vi til Belbu. Takket være en større familiefest blev vi traktert med meget godt. Avslutningen var en feiende ”Polskdans” til tonene av et trekkspill. Denne nasjonaldans krever meget kraft og dyktighet.

Forynget vendte vi næste dag hjem til våre kjære.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *