Kilde:
Kvernfjellet
Av Ingeniør P.O. Rolseth
Selbu og Tydals historielag
Oslo 1947

Peder Mikkelsen Velve er født 19. januar 1864. Far hans var arbeidsformann i Hopkant, og Peder begynte å arbeide der da han var 16 år og har siden holdt på i fjellt til 1914 da han siste gang var på Trondhjemsmarked med kverner.

Prisen var 40 kr. lasset for 10-kvart og for småkvern som holdt 42 tom 80 à 100 kr.

I Hopkant var 6 fullkarer og i Gamle Rødhammer, hvor Peder også har arbeidet, var 8 halvlotter (8 mann).

I førstningen han begynte i fjellet dro 60-70 mann i veg om mandagene, og når det led ut i mars kunne 150 stk. arbeide i fjellet.

Lerholet og Gamle Rødhammer var de brudd hvor de arbeidet helt til seinere tid. Dessuten nede på Floene av Evjen, Kyllo og Møllenhus.

Når det var godvær og fint skiføre og det led ut på våren, reiste ungdommen heim hver helg. De gjorde «stutthelg» da, sa vi.

Kvernene måtte leveres ute på Brattøra under markedet, og de ble før «Telegraf»s tid fraktet i storbåter fra Hestvollberget og ut til Brøttem. Av storbåter kan nevnes Øver-Hoemsbåten, Havernesbåten og Stigabåten. Sistnevnte var holdt for å være «vilste» båten og tok makelig foruten en del kverner 4 hester og 2 kjøredoninger.

En gang holdt det på å gå galt straks etter at den full-lasta hadde forlatt Hestvollberget. Den begynte å ta inn vatn og tok til å synke. Den ble straks manøvrert inn nå grunt vatn og sank. Hestene svømte til lands. En søster til bestefar som var med sto i vatn til opp under amrene på en kvernsteinruve. En småbåt kom til og berga folka, og storbåten med kvernsteinene ble taljet i land. Da var det eieren av småbåten sa:

«Stigabåten måtte gi feltrop til ferjebåten.»

Vi kjørte kvernene fra Brøttem og til Heimdal hvor de ble lesset på jernbanen. Vi kunne holde på i 14 dager eller mer med å kjøre og hadde losji på Gjesmo eller Torgard. Så måtte vi på starjonen i Trendhjem og kjørte kvernene ut til Brattøra. All denne lessinga var verste jobben.

Jeg husker en gang jeg var med prammen til «Telegraf» full av kverner for Birch ut til Brøttem. På opptur hadde vi prammen full av gods til Birch, mel m. m. Vi ble slept av «Telegraf», men da det var god bør, heiste vi seil og begynte å komme opp på sida av «Telegraf», som kasta slepetauet og vi seilte forbi og kom inn til Putten før dampbåten. Da møtte Birch opp med dram.

P. M. Velve er ennå i full vigør og har vært som et levende leksikon under utarbeidelsen av denne boka. Mangen sekk full av mat har han båret usti fjellet og der har han lagt ned sin beste arbeidskraft. Peder har et uoppslitelig humør og et godt minne, en verdi representant for de gamle fjellkarer.