Kilde
UTKANTLIV
BILDER FRA EN NORD-NORSK FJORDBYGD
Frithjof Vang
©Gyldendal Norsk Forlag A/S 1977
ISBN 82-05-10605-3

Periferi og sentrum

Naturen skilte de to stedene ved å legge denne vesle biten av sjøen mellom dem. Slik
fungerte de som sjølstendige enheter til den store sammenslutningen i 64, da storkommunen proklamertes ved et påbud utenfra. Ved den rådgivende folkeavstemningen var det bare to prosent av folket i Utvika som syntes det ville være grusomt å tilhøre en storkommune. Det var de som fikk viljen sin, fordi den stemte med en overordnet vilje som hadde makten og myndigheten.

Det var på den tida sentraliseringsdrømmen nådde toppunktet i landet — alt skulle på død og liv bli større. For alt som ble stort, ble godt, mente allviterne som satt bak store skrivebord med hodet fullt av teorier som måtte utprøves i praksis. Folk i utkantene skjønte ikke sitt eget beste, og de hadde ikke lært det dust om rasjonalisering og økonomi . . .

Innvik-folket hadde ingenting å tape på å lytte til ekspertene. De lot planleggerne tumle som de ville — barneskolene ble nedlagt, kretsene ble trukket sammen. Sentralskolen vokste i kommunesentret — den måtte bygges ut for to millioner, og storstedet ble enda større.

Men i kommunestyresalen i det nye rådhuset ble det utkjempet mange harde slag. Åtte representanter fra utkantene sto og stanget mot en tett og trassig mur, 21 innvikinger i kommunestyret. Den årlige tautrekkingen om vei- og brøytemidler skapte ondt blod og bitterhet mellom naboene. Utvikingene var ikke vant å hevde seg blant så mye fint folk, de slo nevene i bordplata og brukte breie, grove ord, som om de var i fjøsen eller
fiskarbåten. Tenkte ikke på den stakkars banksjefen, den arme kraftverksdirektøren og de dannede disponentene og kontordamene som var nødt å sitte der og tåle alt! Ordføreren, som ville være venn med alle, hadde nok å gjøre med å kremte og klubbe og se passelig misfornøyd og respektabel ut.

— La det no bli fred med dokker! kunne han utbryte i den ytterste vannmakt og fortvilelse. Da smalt det fra plassen hannes Søren fiskeskipper, enda han var svogeren til sjølve presten. — Nei pikajor, nesten brølte han, — fred blir det ikkje før vi sjøl får bestemme over livet våres!

Banksjef Johannes Stenvold hadde aldri hørt så simpel tale i sitt liv, han kom siden til å stemme midt imot alt som ble foreslått fra fiskeskipperen. Fru Lorense Frimann Holst sto opp og holdt en dypfølt skjennepreken —. Og enda den var holdt på pure riksmål i en tone som både var behersket og en smule medfølende, måte ordføreren ty til klubba en gang til.
Kommunestyremøtene ble holdt på Rådhuset i Innvik — det var bedre at åtte mann reiste over til rettsida av fjorden, enn at 21 mann reiste over til vrangsida bare for å vise sin storsinnethet. Utkantfolket som hadde et ærend å utrette i kommunesentret, fikk pent ta turen over Smalsundet.

Det var flere i utkantene som forlot småbrukene sine og flyttet ut i denne tida. Men de stoppet ikke i kornmunesentret, som planloggerne hadde regnet med. Nei takk, de flyttet like godt forbi og inn til byen med det samme. Så kunne ekspertene i Innvik sitte der og måle nedgangen i folketallet.

Mangelen på vei og bru har aldri hindret ferdselen i fjorden. Fjordfolket er vant med sjøen — ei fiskeskøyte går i rute til og fra. Mest til, naturligvis, siden det er utvikingen som må til Innvik, og derpå heim igjen. Innvikingene kan bli hvor de er, de har alt omkring seg, skjønner du. De trenger ikke kaste tida bort, og så sparer de billettutgiftene

Men utvikingen Søren fiskeskipper får anpleie for båten sin, etter at han ble for gammel til å drifte på de store bankene. Det er han som frakter folket att og fram med «Utvikingen».

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *