Internt referansenummer: 20.08.2011 – BOK
Kilde:
GJEMT, MEN IKKE GLEMT!
(Fortellinger om bygdeskikkelser, liv og levnet på Tjøme i gamle dager)
Abraham Johansen
Gjenfortalt av HAAKON BJERKØE
Utgitt av TJØME KOMMUNE
Trykt i Tønsbergs Aktietrykkeri i 1977
Klikk her for å lese ”Forordet”.


”Ponteglovæ”

Før i tiden gikk det en smal glove der hvor veien i dag går fra Tjøme Hotell til Langviksvingen. Vei var det nok dengang også, men den var smal, knappe tre meter. På begge sider gikk fjellet helt inn til veikanten.

Denne glova kalte de gamle «pønteglovæ». Her stoppet nemlig alt kirkefolket fra nordvestre del av øya for å gjøre seg fine før de gikk siste stykket til kirken.

Folk var nødt til å ta økonomiske hensyn før. Klær, redskap — ja alt de eide, måtte de behandle på en slik måte at det varte lengst mulig.

«Pønteglovæ» var akkurat det høvelige stedet å sette stasen på. Her kom silkesjal og silketørklær frem, her kom sko og støvler på som man hadde båret i hånden eller under armen hjemmefra. Det gjaldt å spare på dem!

På hjemvei så var det av med stasen igjen ‘i «Pønteglovæ». Svært mange gikk til kirke før i tiden, iallfall gjorde de det i de store høytider. Det lå vel kanskje ikke så megen gudfryktighet bak — det var vel heller nysgjerrighet og lyst til å treffe andre mennesker som dro dem. Folk opplevet jo ikke så meget.

I kirken tok de gjerne plass på galleriet, iallfall ungdommen, for derfra hadde de god oversikt. Herfra kunne de betrakte «storfolk» komme og gå, legge merke til fine klær de selv ikke hadde maken til, merke seg hvem som ikke var der og så videre. Etter kirketid traff man slekt og venner og fikk seg mangen en god prat, gutter og jenter fikk anledning til å utveksle øyekast, kanskje også sjanse til en aldri så liten flørt. Ungdommen dengang hadde enda mindre enn ungdom i dag «et sted å være». Jo, på kirkebakken fikk nok folk i ikke ringe grad dekket sitt behov for sosial kontakt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *