Kilde
DEN GAMLE BY

C.BORCH-JENSSEN
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY

Klikk her for å lese forordet

FRA GREVETIDEN
Utdrag av Larviks første Tingprotokoll
Ant. Anderssens trykkeri
Larvik 1960

To sterke makter brytes i finalen: den mørke, barske vinter og den
lyse, blide vår. Kampen er i full gang, men utfallet er allerede gitt.

Vinteren har riktignok vært seig og utholdende, men den har begynt å vakle.

Våren dirrer i sol på vegg og mur, den har flenget sin motstanders
lodne hamm i pjalter; og vinteren kjemper nu en bitter og fortvilet
kamp, iført kun sin skitne trikot.

Men maske for maske springer langs kantene. Og før vi vet av det blåser siljefløiten kampen av.

Vinteren lusker bort med restene av sin fordums prakt. Våren har seiret!

Ung og sterk og smilende går den over stadion, ombølget av jubel og sang, mens solen smiler fra en klar og blå himmel.

Gjennom mange år har jeg vært interessere tilskuer ved denne mektige årets tvekamp.

Jeg har lyttet til ouverturen og nøie fulgt forspillet, når teppet gikk
op for Skaperens verk, og jeg har forsøkt å tilegne mig noget av den
lærdom det vil skjenke menneskenes børn.

Og litt har jeg sett og litt har jeg vel lært, alt efter den plass jeg
har intatt ved arenaen, og efter den forutsetning jeg har hatt for å
kunne trenge inn i dette naturens dype mysterium.

Jeg har vandret til forestillingen en tidlig søndagsmorgen ad omegnens
skogsstier, der så vidt har befridd sig for den siste sne. Og ved
veiens kant har jeg funnet mig en sevjerik siljekvist som jeg efter den
hevdvundne gutteformel har dannet til en brukbar fløite, og avlokket
den vårens spinkle toner: Kjipp, kjapp ! — Vil du gå — ska du få —
kjøtt og kål i kongens gård. — Bombilia, sicilia! la fløitra gå væl! —
og går'e et lite håll på, — så setter vi en liten lapp på .. .

Og jeg har gått derifra en tidlig aftenstund, i den myke, fiolette dis
over nyvendt muld, mens flammende og døende bål fortærte det som var
vissent og dødt — — —.
Men helst vil jeg huske forspillet, og la manndomsårenes prosa speile litt av barnedagenes poesi:

Neppe var isen smeltet der borte ved solveggen, før vi små med sikkert øie og fast hånd streket op vårt paradis.

Dengang var det bare dette ene, det enkle, som alle gjerne vilde
betrede, og som enhver kunne nå, om enn efter mange feiltrin. Når den
sorte mann vilde hindre oss i å nå vårt mål, løp vi, samlet, storm på
ham.

Meget tidlig lærte vi å bruke både den lille og den store alen i livets
pinnespill. Børslivet florerte i hvert strede og på enhver dertil egnet
plass. Våre begreper om valuta strakk sig ikke ut over den russiske
kopek og den britiske penny («Backer» på tonna) og mynten var oss kun
en tjener, en gerning, som vi med utviklet tilpasningsevne og en flott
håndbevegelse klinket ut på verdensmarkedet, til gevinst eller tap: en
sink eller en hempeknapp.

Verdiene skiftet hyppig eier i de dager. En og annen liten Rockefeller
kunde ved børsens slutt med tilfredshet knytte trekkebåndet om den
velfylte knappeposen. Men mange var de som måtte vende hjem med en tom,
eller betydelig redusert portefølje.

På samme tid vekslet hell og uhell på kulebørsen, hvor deltagerne
dannet en veldig ring og gjorde innsats av kulørte kiksekuler. Derved
fikk de i sin tur rettighet til å gjøre angrep på innskuddskapitalen.
Da gjaldt det fremfor alt å ha en stø hånd og et skarpt øiemål, så at
den splittende kule, som klemtes inn mot centrum, kunde bringe den
kompakte blokk i innbyrdes uenighet og forvirring, så at kulen løp helt
ut av ringen, eller så langt ut mot periferien, at det var en lett sak
for spekulanten senere å klemme dem helt ut, enkeltvis. En av datidens
matadorer trakk sig alltid smilende tilbake med hovedmassen av det
brogede gods, og han var av den grunn ikke særlig velsett ved
noteringene.

Disse former for handel og kapitalanbringelse var forbeholdt oss guttær.

Men derfor må man ikke tro at jentene var mindre virksomme.

De fleste av disse gikk riktignok op i å stelle sin lille stue og pleie
sine dukkebarn, men andre, — og ikke så få, — røbet sterke merkantile
egenskaper, som ganske naturlig søkte en utløsning.

Derfor kunde man se den ene butikk etableres, og trives, i omtrent hver eneste liten gate, helst i forstedene.

Det var almindelige, jevne husholdningshandeler med gode, norske varer,
og det var finere colonial, ja sogar galanteri- og kortevarehandler med
hjemførte saker.

Og det beste var at det alltid var kundene som bestemte pengenes
kjøpekraft. Og pengene var alltid for hånden. Kredittgivningen var
ukjent.

Enskjønt denne virksomme og foretagsomme handelsstand sørget for alltid
å ha rikt utvalg og velfylte lagre, florerte der dog en ganske livlig
omførselshandel, vesentlig omfattende lærret, som, merkelig nok, ikke
førtes i disse stedlige forretninger.

Bakerier og conditorier hadde sin største omsetning under teleløsningen.

Vilthandelen omfattet kun levende fugl. Hvis forretningens innehaver
vilde ha ord for å være dyktig til å selle fulær, måtte han erhverve
sig nøie kjennskap til deres art og navn, så de kunde vende hjem igjen
fra sin flukt, når han ropte dem tilbake.

Om søndagene, når forretningene hvilte, kunde man se store og små
drager stige mot den friske vårvinden og stå stolt mot den blå himmel,
ledet i en sterk hyssing av en liten borger.

Selv om denne lykkelige tid også hadde sin hank og due, sin post og
røvær, med hissige angrep og modige forsvar, så endte dog alltid dagen
med forsoning og fred.

*   *   *

Det hender at når jeg passerer de snurrige kvartaler og smug, der leken
engang gikk, at jeg synes jeg hører gjenlyd av de eggende og frydefulle
rop: Hoo vi — seiler! og jeg tenker som så: Javisst seiler vi. For hvad
er våre dager annet enn en eneste refise over livets ocean?

Noen av mine skibskamerater seilte ut — i bokstavelig forstand — til
andre himmelstrøk, andre seiler ennu der ute, og atter andre har
mønstret av efter en kort livsseilas. Nu krysser kun nogen få av oss i
de hjemlige farvann.

Men alle seiler vi under den uforanderlige og alvorlige lov:

Alltid forover — aldri tilbake -.