Kilde:
BYEN OG MENNESKENE
Av Theodor Dahl
Etterlatte erindringer
Les forordet til boken her
STABENFELDT FORLAG
AKTIETRYKKERIET I STAVANGER
1947

Bare en eneste gang har jeg hatt henvendelse fra «dødsriket». Det skjedde for over tyve år siden en ettermiddag jeg satt i Stavangerens redaksjon.

Telefonen ringte. Jeg tok den. Langt, langt vekke, uendelig fjernt hørte jeg svakt en matt og mørk stemme.

«Værsågod!»

Det sukket og summet i telefonrøret, – – og som i en annen verden merket jeg en stemme som liksom kavde med å få makt til å si noe.

Så kom det. Sigende evighetsalvorlig og selsomt:

«Er det bladet Stavangerens redaksjon?»
«Ja, — værsågod!»
«— Dette er avdøde skuespiller David Knudsen. Det er fra dødsriket… Nå er jeg bare en ånd, men jeg klarer likevel å snakke i telefonen her. Jeg har vært i dødsriket siden i går.»
«— — Jeg skjønner ingen ting —-
«— Nei — ånder er ikke lette å forstå…men de følger med det som skjer på jorden. Og de lar seg ikke lure. Min ånd bebreider «Stavangeren» som lot meg dø i et par petitlinjer! Det har såret meg og gjort meg vondt, ja, det er uforskammet. Jeg trodde jeg var mer verd enn så. Det er ennå ingen norsk skuespiller som har dødd i petit — og i to linjer. Og så jeg! Jeg får ikke ro i dødsriket for denne forsmedelsen. Jeg gjorde da noe godt på scenen jeg også.

Min ånd er mer enn såret, den er nærmest rasende. Og rasende ånder kan være slemme. Den tør ikke love for hva den kommer til å gjøre… mer. Og nå venter jeg Stavangeren gir meg en nekrolog som er meg verdig, så jeg kan få ro i dødsriket. Ånder skal ha fred. Nå må jeg slutte samtalen og gå inn åndeverdenen . . . Men dere hører kanskje fra meg senere — — —»

Stemmen gled langsomt vekk og liksom svant i uendeligheten. Jeg kan ikke nekte jeg totte det var noe kalt. Sjøl om jeg skjønte den drastiske spøken. Jeg kjente Davids røst.
Avisen fra førre dagen løste ikke åndefloken. Der stod i et par petitlinjer at David Knudsen var død. «Ånden» hadde altså rett. Men et Osloblad på redaksjonsbordet forklarte det hele. Der var en liten notis om en gammel og glemt Oslo-skuespiller som riktignok het Knudsen, men slett ikke David. Journalisten som hadde overført den til Stavanger, hadde altså slompet til å skrive Davids navn. Og dermed var David Knudsen blitt ånd i dødsriket…