Kilde:
BYEN OG MENNESKENE
Av Theodor Dahl
Etterlatte erindringer
Les forordet til boken her
STABENFELDT FORLAG
AKTIETRYKKERIET I STAVANGER
1947

Jeg husker en tragi-komisk episode fra et valg. Det var svær kamp mellom partiene. Vik var kandidat i Verkets krets.

Vi som var med i valgsjauen, kjørte med hester og vogner og hentet politisk bevisste mennesker som var kranke eller gamle — og ellers kjørte vi slompevis av stemmekveg — også av andre partier.

Jeg kom i halvt slagsmål med redaktør Einar Li inne på Møllehaugen. Jeg hadde lesset på to lass eldre og gamle kjerringer og noen giktstive mannfolk. Li påstod at kjerringene og giktkarene var hans parti — og ble rebelsk. Som om jeg kjørte kringom og stjal stemmer. Men jeg satte fart på hestene og berget lassene godt og vel inn i Gamle Salem. Da kastet de fra Møllehaugen maskene sine.

De lo småhånsk, trakk fram Arbeiderpartiets stemmesedler og takket for raske skyss…

Vik sa ikke noe større for bommerten. «Ein lyt ha fin teft, valgdagen,» poengterte han. «Nå får du køyra resten av dagen i Verkets krets,» sa han. «Dei i Holmen krets får klara seg sjølv.»
«Ja, men det er en gamling i Kalhammeren som ligger sjuk. Jeg har vært der ute et par ganger før i dag, men ikke nådd å få gå innom til ham med forfallsanmeldelsen.»
«Vel, så køyr ut der fyrst då! Fort.»
Jeg fôr avsted. Da jeg kom til huset stod en mann utenfor. Jeg hilste på ham og sa at det skulle være en gammel i dette huset som er sjuk og ønsker å stemme med venstre.

«Det e far min, det!»
«Kan jeg gå inn?»
«De e helste noge seint ude. Hadde De kom innom sist De var her, då hadde det gått, for då var han endå bevisste. Men nå e han heilt dø’e.»

«Korleis gjekk det i Kalhammeren?» spurte Vik. «Mannen var død!»
«Nå! Eg får seia med Ibsen. Ei døde hæfte paa livets reise. — Køyr i Verket!»

Den gangen ble Vik valgt til tingmann. Opptellingen ble gjort ferdig bort på natta. Før Vik forlot lokalet, ba han meg ringe heim til ham når resultatet låg føre. «Få nøye tall, vær viss um at alt er rett,» ga han til beskjed.

Jeg samlet i hop et snes unge venstrefolk. Vi gikk inn i gangen der det var telefon. Jeg ga ordre til at det skulle ropes kraftig hurra når jeg hadde fått forbindelse med Vik. Det ble gjort. Det tordnet med hurraer. Jeg hørte at Vik vekket kona si og sa: «Dorthea. Eg er vald!»

Så stormet vi opp til Kleiva og samlet oss utenfor Viks hus og song:

«Gud signe Noregs land».

Vik kom i diplomat og morgensko ut på tak-verandaen. Bernhard Krog hilste ham med en flammende tale. Og Vik svarte og sluttet med:

«Nå må de gå pent heim og legge dykk og inkje halda sjau i gatene. Sjølv um de er allre så fegne! » Men Vik var ennå fegnere enn oss. Det var hans politiske draum som hadde fått svar.