Kilde:
BYEN OG MENNESKENE
Av Theodor Dahl
Etterlatte erindringer
Les forordet til boken her
STABENFELDT FORLAG
AKTIETRYKKERIET I STAVANGER
1947

PRESSE-MINNER

Oddmund Vik og «Stavanger Avis».

Det var i nittenhundre og syv jeg begynte i Stavanger Avis’ redaksjon. Hos Oddmund Vik. Ola Aurenes var redaksjonssekretær og forretningsfører.

Det var et typisk avisinteriør for tida. Meget enkelt i utstyr. Parafinlamper på bordene, en liten klokke vi slo på når rikstelefonen kom med telegrammer fra Kristiania — tikket i tre minutter. En stor gammel sofa stod hos redaktøren. Den hadde lang trening i å ta imot folk, især venstremennesker og allslags personligheter Vik kjente kring om i landet. Den var slitt og gnurret i fjørene slik at den låt et grann — eller småjamret seg når noen satte seg i den.

Vi totte den knirket en lyd som lydde som – – venstre – –  venstre – –  venstre – øy! øy!

Redaktørens kontor var gildt og morsomt med vinduer mot jernbanevegen og Breiavatne – en kunne se utover byen fra dem.

Det var stemning i disse rommene. Høg luft under taket. Oddmund Vik var en personlighet, en byrg og høgreist natur, verdig og trygg. Det stod mynn og age av ham.

Han var fra Hardanger. I 16-års alderen reiste han til Voss høyere almenskole. Etterpå gikk han på seminariet på Stord. Ganske ung var han i Stavanger på gjennomreis. Han var nok i ytre noe ulik byguttene. Håret var digert. Vik mintes med moro at en gutt pekte på ham og ropte:

«Se på den udlavéren.»

Han kom til Stavanger i 1884 og holdt foredrag om folkehøgskulen og om Grundtvig. Meget tidlig ble han grepet av folkehøgskuletanken, og det var hans trå og trang å arbeide som folkehøgskulemann.

Han kom til Ullmanns folkehøgskule på Vikmarken og Siljord og var lærer i et halvt år. Vik roste alttid Ullmann og satte ham meget høgt. De stred i hop og delte byrdene. Det var rike og grunnleggende år for Vik. Økonomien var det lågt med. Men for unge begeistrede sinn betyr slikt ikke så meget.

Vik ble gift med Dorthea Høie, datter av skolebestyrer R. Høie i Stavanger. Sammen med henne reiste han til Andebu og startet Vestfold folkehøgskule på Kodal — mellom Sandefjord og Larvik. Foruten fru Dorthea hadde han arkitekt Haldor Børve som lærer. Det var han som senere tegnet og ga utkast til St. Johannes kirke her i byen.

Denne skolen ble et svært tungt slit. Inntekten var liten. Så Vik og fruen og Børve måtte ty til arbeid ved sida av for å berge livet. De skrev artikler til aviser. Det var nattarbeid. Støtt kav og kamp. Vik overtok — ved sida av skolegjerningen — det politiske skribentarbeidet i Østlandsposten. Hardt kjør. Men han var ung og sterk og torte ei røynsle. Skolen varte tre år. Så la Vik den ned. Det var nok et vonbrot for ham, men det var ingen veg forbi.

I 1888 kom han til Stavanger for godt. Da var han 30 år gammel. Svigerfaren hjelp ham med vikariat i folkeskolen.

Fra sin første ungdom var Vik politisk interessert. Han stod på Venstres fløy. Det var Venstres idéer han arbeidet for, sterkt nasjonal og målmann. Venstres ledere i Stavanger forstod at han var en mann de hadde bruk for. Da Stavanger Avis ble startet med Alexander L. Kielland som redaktør, ble Vik tilbudt stillingen som redaksjonssekretær.

Grosserer Arne Haabeth, kemner Pedersen og klasselærer T. Stavnem var blant venstre-spisser den tida.

Fru Vik har fortalt meg at det var helst Vik som hadde med politikken i Stavanger Avis. Han var den egentlige politiske skribenten. Kielland skrev politikk på sin måte. Det rådde det aller beste forhold mellom de to. De var venner. Aldri kluss mellom dem i politiske saker eller på annen mate.

Det kom mange som søkte råd hos Vik. Fra by og bygd. Alltid var han lydhør, alltid rådvillig. Det var hans liv og hug å hjelpe slik. Alle så opp til ham. Bar vyrnad for ham.

Det var vekt i hans ord når han sa sin meining. Og den sa han alltid. I politikk kan ofte en åpen ærlighet komme til å brenne i kjøttet. Den brannen har Vik titt kjent.
«Eg meiner,» sa Vik. «Og eg segjer det. Soleis lyt det vera skal der vera meining i det,» sa han.

Der var mange som syntes at Vik meinte for meget og sa det. Og så øket den motstandsflokken som ildnet Oddmund Vik til kamp. For kreftene hadde
han. Bladet og talerstolen hadde han. Ordet kunne han svinge ut med i bredde. Han åpnet møtene med fedrelandssanger — og sa høgt:

«Eg meiner . .»

Jeg har en gang sunget solo for en forsamling. Det var i et bedehus i Østre bydel. Jeg fulgte med Oddmund Vik som hans medarbeider for å referere et valgforedrag i bedehuset Betesta. Der kom slett ikke mange tilhørere. Men møtet skulle holdes og «Gud signe Noregs land» skulle synges. «Begynn du», sa Vik til meg, akkurat som presten til klokkeren. Jeg stemte i. Ingen fulgte meg. Jeg stod der som solist i bedehuset. Jeg kjenner ennå den lettelse jeg følte da Vik la skråen i den store svarte hatten og gikk på talerstolen.

Det var mange ting som virket på mitt unge sinn i «Stavanger Avis» i de dager. Men når jeg nå sitter her og tenker litt spøkefullt på det spartanske venstre-interiøret, på sofasetet som gikk i bølger og knirket, på telefonen som vi «slo over» til redaktørens privatbolig, på leksikonmangelen osv., tenker på rommene og menneskene som vanket der, vrimler
det fram for minnet mitt en uendelighet av svarte hatter. Jeg vil kalle dem for svart-helgede vinstre- og målhatter.

Først og fremst var det Oddmund Vik sjøl med sin store svarte venstre-hatt med redaktør-snei! Og så kom alle de andre kjente og ukjente svart-hattmennene.

Den gang bar nesten alle målfolk brede, svarte hatter. Jeg vet ikke hvorfor. De kom stigende inn i Stavanger Avis med disse tunge brede hattene som lå som svarte himler over skikkelsene. De bar liksom hver sin himmel med seg på ferden. Der kom Jens Tvedt trippende med sin hatt. Den hadde nå et kultivert dikterlag, den. Men svær var den. Der kom Hans Seland med sin digre skrønemakerhatt, Jon Line med en pussig vibe-hatt, Rasmus Løland med en hatt som var det rene drama. Peter Molaug kom seilende med en kvelvet svart båt på hodet. Han seiler i den fremdeles. Eindride Tveito hadde nettopp tatt på seg dikterhatten med boka «Forgjord». Og R. Tveteraas hadde en halvt religiøs salmehatt.

Så stakk der innom vers-drøymarer fra Ryfylke, Karmøy eller Jæren. Om ikke versene de hadde lommen var helt i orden, så var iallf all hatten det. Så kom der nasjonale drøymarar, som hverken skrev eller stod på talerstol — men alttid med hatten klar. Den mest urimelige hatt jeg har sett på et menneskehode stod på Arne Garborg, den gang han skulle til Sandnes i sin mors likferd sammen med sin bror Jon — og Oddmund Vik. Den hatten lå så tungt og vidt over den lille vevre skikkelsen som en liten Knudahei . . . Før jeg viste ord av det var en hattebasille krøpet inn i meg. Jeg slengte kramboskyggeluen og lurte på meg et åndelig hodeplagg.

Jeg kunne skrive i dager og netter om opplevelser fra Stavanger Avis. Den var som en vegkross for folk som ferdedes de politiske veger og for dem som stod oppe i striden for en eller annen stor idé. De måtte framom Oddmund Vik. For å høyre «kva han mein te» .

Han var støtt opptatt med arbeid. Kommunen la på ham en bråte tillitsverv. Også ordførerstillingen.

Fra før av var han en sterkt interessert skolemann og folkeoppdrager. Folkeopplysningen lå ham på hjertet. Han gjorde et utmerket arbeid for skolen i Stavanger. Det var Vik som fikk i stand ordningen slik at det ble adgang for alle barn å komme på middelskolen. Det ble nemlig besluttet å gi stipendier. Hvem som ønsket det kunne komme der. Flid, fram-gang og god oppførsel var betingelsen.

Og det var Vik som ga byen Elektrisitetsverket. Det var hans idé, og han kjempet den fram, trass i motbør og strid.

Det var han som slo på det elektriske lyset i by-styresalen første kvelden det strålte i Stavanger — og han sa: «Vert ljos!»