Kilde:
BYEN OG MENNESKENE
Av Theodor Dahl
Etterlatte erindringer
Les forordet til boken her
STABENFELDT FORLAG
AKTIETRYKKERIET I STAVANGER
1947

PRESSE-MINNER

Per Sivle.

Stavanger Avis og Oddmund Viks hus i Kleivå betød noe i Stavangers åndsliv. Det kom mange åndsmennesker til den heimen der fru Dorthea Vik var den kloke og gode vertinnen. Støtt med forståelse og ærbødighet for sin manns gjerning og for enhver som stod på åndens skanse — og i livsens strid med sin fane. Hun eide det rette kvinnesinnet, hjertelaget, smilet.

Utallige interessante opplevelser hadde hun i lag med mannen sin. Mange er minnene hun bærer. Fru Vik er gammel nå, om lag åtti år. Hun bor i Stavanger og sitter i sin minneverden, like åndsfrisk, like blid. Kveldssola er lys over hennes panne.

Jeg er hos henne av og til og frisker i mine ungdomsminner. Og hun forteller meg mangt jeg ikke vet.

Hun snakker om Rasmus Løland som vanket i heimen hennes. Når han hadde skrevet noe, kom han til Vik med det. En del av det ble tatt i Stavanger Avis. Det var hans første arbeider med motiver fra Hylsfjorden. Svært beskjeden var han. Putlet og smålåten. Satt helst og holdt hendene på hverandre som han ba om unnskyldning for livet sitt.

Det lyktes en kveld å få ham i teatret og fortelle for barn om Kullsvieren og presten — og andre eventyr. Merkelig nok! Han gjorde det godt. Så barna lydde begeistret.

Per Sivle og Vik var go’venner. Og Sivle bodde lengere tid i Kleivå. Det var nok en interessant gjest og kanskje litt brysom. Anders Hovden var da prest på Lista. Det var han som kom til Vik med Sivle.

Han drev omkring i byen og så og lydde. Lommene hans var fulle av papirlapper. Han fikk brått en intuisjon og så rablet han ned på lapper og puttet i lommen for å bevare de lykkelige ordene som kom farende.

Han var glad i barn. På trappa i Kleivå satt han og fortalte eventyr. Midt på dagen. Og barna flokket seg kring ham. Han fortalte så de satt og stod årvakne og hørte på den løgne mannen med skjegg og briller. Eventyrene lagte han mens han fortalte. Det gjorde han titt, og fikk dem fengslende.

Og han var oppløst i fjåghet og godlynne.

Men så kom det fæle hodesmerter i blant. De plagte ham hele livet. En smerte som nesten tok sansen fra ham. Det var nok derfor han drakk.

Han lå i en alkove hos Vik. Det var en portier framføre. En natt var smertene så volsomme at han hadde plukket portieren i småbiter. Han lei fryktelig i flere dager i trekk. Fanst det da alkohol i huset fant Per fram til den. Hvor det så var…

Hodesmertene hadde han også i gymnasietida. Da han kavde med artium, ga legen ham morfin. For å venne ham vekk fra morfinen, ble han tilrådd å drikke litt portvin. Kanskje det var grunnen til at Sivle tydde til alkoholen når smertene kom settende. Mens han bodde i Kleivå, skrev han mange ting. Blant de dikt han gjorde ferdig, er hymnen til
Ålgårdfabrikken. Det var til et jubileum, og Sivle var gjest. Det var ikke nettopp skaldens felt dette. «Norsk industri» har han kalt diktet.

Elven rant og fossen skummet
vel titusen år,
og den talte, sang og brummed
— helst når det var vår.
Men det var sålenge tingen
at den stemme skjønte ingen,
der den trofast natt og dag,
røstet Norges velferds-sag.

«Jeg har kraften — blott du gider
bruge mig!» den kvad.
Og så kom han da omsider
Esben Askelad
Og snart surred hjul og spoler,
og der klapred veverstoler.
Og så stod man midt oppi
Norges unge industri.

Også Stavanger Avis hadde glede av hans penn mens han bodde og yrket her. Han holdt flere opplesninger av egne dikt. Det var hver gang fullt hus. Det var i Totalen han holdt til.

Når Vik var ute med politiske foredrag eller annet politisk arbeid, fulgte Sivle ham. Han likte det.

Fru Anna Sømme på Sølyst og fru Venke Sivle var venner. Hun ble enig med Vik om at de skulle få fru Sivle hit. Det kom svarbrev fra henne at hun ville komme. Vik sa: «Nå, Per! I dag skal du gå ner i byen og fiffa deg, klyppa deg og stella deg pent til. Tek på deg den finaste dressen din. Og så går du i morgo tidleg ner på kaffen og tek imot Venke.»
Per vart helt overgitt.
«Hu kjem ‘kje, hu kjem ‘kje
«Jau, ho kjem!» svarte Vik. «Me skal vekka deg, og du skal gå.»

Per gikk — Venke kom. Og det ble glede.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *