Kilde:
BYEN OG MENNESKENE
Av Theodor Dahl
Etterlatte erindringer
Les forordet til boken her
STABENFELDT FORLAG
AKTIETRYKKERIET I STAVANGER
1947

PRESSE-MINNER

Vik som folketaler.

Meget nyttet var han som folketaler. På syttende-maitalerstolene skapte han fedrelandskjensle. Han hadde ordet i sin makt, men var ikke orator. Ikke spirituell. Det var ikke hans lynne. Men somme tider kunne det gå tennende kraft i ordene hans.

I debatten var han saklig, men kvass når det gjaldt. Men han var ingen ordspiller, det levde alltid en tanke i det han sa. Han var alt annet enn lett motstander i debattene. Det fikk nok mange kjenne. I sitt sjølbevisste vesen kunne han byrge seg nesten  høvdingeaktig.

Jeg minnes ham i dagene før syvende juni i nittenhundre og fem. Før jeg var begynt i bladet hos ham. Titt var han å se og høre i redaksjonsdøra i Kleiva. Der stod han med en folkehop framføre seg og orienterte i situasjonen. Han snakket med Løvland i telefonen hver natt, og så fikk folk vite det han visste. Han var i eldhug da. Det var Norges sjølvstendighet som stod for døra.

En dag kom byfogd Finne albuende gjennom folkemengden utenfor redaksjonen. Han stilte mot redaksjonstrappa der Vik stod. Byfogden var høgremann og ikke vant å vanke i dette bladet. Han borte seg fram til trappa og steg på som om han ville inn i avisen.

Da spurte Vik:

«Kvar helst skal byfogden av?»
«Jeg vil inn i redaksjonen og høre nytt!» svarte han.
«Det nye spørrest frå trappa her. Vær så god ta plass i lag med ålmugen!» lød Viks svar.

Han gjorde ikke forskjell på folk.
Og byfogden vart stående i lags med ålmugen .. .

Jeg minnes syvende juni-kvelden. Det var stor begeistring i byen. Mange mennesker vandret i gatene. Det var visst ikke kunngjort noe møte, eller tale i Parken. Men Vik gikk dit likevel. Det lå liksom i luften at en burde samles der. Og Parken ble fylt av mennesker. Vik gikk opp på paviljongen og holdt en tale som løste for stemningsbølgen.

«Norske mene og kvinner!» tok han til. «Dagen er kommen — den dagen vi har lengtet og stundet mot . .»

Den kvelden steg fedrelandssangen fra hjerter og sinn med styrke og jubel mot Stavanger-himlen.

Da kong Haakon, dronning Maud og kronprins Olav kom til Stavanger fra kroningsferden, var det stor stas og fest i byen — med æresporter og flagg. Kongefamilien ble kjørt til Ullanhaug der kong Oscar II var i 1896. Kong Haakon skulle se Hafrsfjorden og få et syn utover Jæren, og så var det traktement inne i tårnet. Der
kong Oscars navnetrekk stod i gull på marmortavla.

Fru Oddmund Vik og fru Ole Wetteland kladde pyntet og prydd i tårnhallen. Det var Vik og Wetteland som stod i spissen for arrangementet på Ullanhaug, og Vik talte for kongefamilien.

«Her kan meb joda Dykk ekte norsk mat,» sa han. «Kråtakaka, lefse og gôme.» Og så holdt han en intim og gjev tale som kongen ôg tykte godt om.

*   *   *

Under et av kong Haakons senere besøk var Oddmund Vik ordfører. Sammen med konsul Ragnvald Bjelland skulle han være med kongen og vise ham omkring på et par hermetikkfabrikker. Haakon var nokså ung den gangen. Interessert fulgte han
omvisningen, og det ble spurt og svart og gitt opplysninger om mangt i fabrikkene.

Etterpå ble Vik spurt hva inntrykk han fikk av kongen på denne runden. Da skulle Vik ha svart:

«Å, jau! Han var ganske vaken og skynsam og stilte meg mange intelligente spursmål…»

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *