Internt referansenummer: 21.10.2010 – A
Kilde:
SAGN FRA ØSTFOLD
NORSK FOLKEMINNELAG NR. 59
K. Weel Engebretsen og Erling Johansen
1947
(Klikk her for å lese Forordet til boken)
(Klikk her for å lese Innledningen til boken)

Presten Hadeln

Den tiden Hadeln var prest i Råde, hendte det engang at Svarte-Erik holdt til på en av gårdene i bygda i skikkelse av en diger svart hund. Den hadde bitt seg fast i et bordben, og var ikke til å få ut av huset, enda gårdsfolkene prøvde både med godt og vondt. Til slutt visste de ikke annen råd enn å skikke bud etter presten.

Og presten kom, og til slutt klarte han da også å få manet gamlingen ut gjennom nøkkelhullet. Men det var ikke godvillig han ga seg. Det hvinte og pep noe rent gudsjammerlig om ørene på en så lenge det sto på. Men ut måtte han.

På veien hjemover falt med ett det ene hjulet av prestekarjolen. Skyssgutten spurte om han ikke skulle gå av og sette det på igjen, men presten sa det fikk være. Dermed så mante han Fanden fram igjen og tvang ham til å være karjolhjul. Og så bar det i vei hjem til prestegården som om intet skulle være hendt.

Da de nå vel var kommet hjem, sa presten til skyssgutten at han skulle sette inn hesten, men han måtte vokte seg vel for å gi den noe å ete den kvelden. Gutten Undret seg, men sa ingen ting, for han var så vel vant med at presten hadde merkelige ting fore. Men kjøreturen hadde vært lang, og hesten var som rimelig kan være fælt så sulten. Gutten hadde godt hjertelag og syntes syn på hesten, og enden ble at den fikk både hakkels og høy å ete.

Men morgenen etter lå den død på stallen.

Presten Hadeln hadde nok gått begge skoler, både den wittenbergske og den andre, mente gamle folk. Men dyktig var han og svær til å preke.

Gamle Jonstengubben fortalte ofte om hva for slags gild kar presten var, og han skulle nå likesom kjenne til det også. I yngre år var han snekker og for mye rundt i bygdene. Så var det en dag han var på Elling-gård og gjorde møbler, og det skulle nå visst ha vært riktig fine greier. Hadeln sendte bud etter ham og ville at han skulle komme til prestegården og lage samme slaget der.

«Kan du komme imorgen?» spurte Hadeln.

«Det var nå inte så godt det», svarte Jonstengubben, men det ble visst til at han kom likevel. Det var en lørdag. Søndagen etter skulle presten preke for første gang i kirken der i bygda. Før hadde prestene gjerne tatt seg fri lørdagskvelden og skrevet prekenen, og dette sa gubben. Men Hadeln sa at det var ikke farlig med det, og dermed fortsatte han å hjelpe til med snekringen.

På søndagen var kirken stappende full av folk som ville høre den nye presten. Og det var prest som kunne preke. Ikke et øye var tørt da han var ferdig. Men Jonstengubben tenkte nå sitt om hvem som hadde skrevet prekenen for Hadeln den gangen.

Hadeln gikk for å være gruelig streng. Mange var de lesebarna som kom til prestene i de andre bygdene etter at de var blitt drevne av Rådøpresten.

Engang fikk han vite at en gjente hadde konfirmasjonskjolen ferdig mens hun enda gikk og leste. Da ble han harm og drev henne med ordene: ”Skam få meg, om du syr konfirmasjonskjole før du er ferdig her!”