Internt referansenummer:29.06.2011 – BOK
Kilde:
I SKJØMMINGA – FOLKEMINNE FRA GAMLE STEIGEN
Av Svein Fygle
Trykk: Nordland Boktrykkeri A/S, Bodø
ISBN 82-90030 91-6

Klikk her for å lese ”Forordet” som er underskrevet i juli 1978.

Pusinils og Anemulla

Pusinils

«Vel fremme, rettet Pusinils staven med røyskattskinnene inn gjennom tingstudøren or ropte til fogden: I, i, i».
Illustrert av Arnt Paulsen.

For 150 år siden bodde det i Anevik ved Vikran (Lundøy) et par folk. Mannen het Pusinils og hustruen Anemulla. Nils var av lappeslekt og var liten av vekst, dessuten var han genert og lite for seg. Som en følge av disse fakta var han hustruens tøffeldanser. Anemulla var grei, høvisk og sevbevisst og hun hadde en skarp tunge. Hun satte stor pris på sitt slektskap og regnet seg tilhørende bygdas fineste slekter. Ja, det sies hun regnet ut at hun var 18-menning med Schøning på Grøtøy og 15- menning med presten.

På den tid var det ikke noe herredsstyre i Steigen, men i stedet en såkalt bygdekommisjon. Denne lot utnevne en komite som skulle reise omkring i hjemmene og påse at folk ikke levde av sur eller bedervet fisk. En av komiteens medlemmer var den erverdige handelsmann Grønbech på Skagstad, og han reiste omkring i husene på Lundøy.

Den tids kosthold forårsaket en god del sott og sykdom, hvorav spedalskheten var den mest fryktede. Da Grønbech kom inn til Anemulla, kjente hun ikke igjen handelsmannen, men klaget over at hun ikke hadde så pass som en skvett kaffe å traktere fremmede med, for «den der steinbiten bort på Skagstad har ikkje så pass som et pund kaffe å hjælp folk med». Skal tro hva Grønbech tenkte.

Senere tok sneskredet husene i Anevika, og forresten døde Anemulla kort tid etter. Pusinils tok, da han ble hjemløs sin båt og reiste fra gård til gård, hvor han fikk både hus og mat gratis. Engang om vinteren kom han til Lund, men oppholdet skulle komme til å vare adskillig lengre enn noen hadde tenkt. Noen smågutter dro båten hans så langt på land at den snødde og føk ned. Og resultatet var at de ikke fant den igjen før om våren.Hele denne tiden måtte de 4 Lund-kjerringene huse og føde Pusinils, noe de likte svært dårlig.

Pusinils nektet å gå ut om nettene, men til nattpotte brukte han en stor dall. Den ble ikke båret ut mer enn høyst nødvendig. Men så en natt da dallen var full, hadde Nils av uforsiktighet kastet klærne sine i dallen slik at de ble gjennomsyret av den illeluktende væsken. Enhver kan tenke seg hvilken fæl lukt og stank Nils ble beheftet med.

Engang var det noen som innbilte Nils at fogden kjøpte røyskattskinn. Ikke bare betalte han godt, men han ga liketil premier. Nils hadde endel skinn liggende, og de bant han på en stav og bega seg til Skagstad under høsttinget. Vel fremme, rettet Pusinils staven med røyskattskinnene inn gjennom tingstudøren og ropte til fogden: «I, i, i.»

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *