Kildeinformasjon:
BokaInternt referansenummer: 11.03.2013 – A
Kilde:
Fjellfolk og villmark
Av: Svein Hovet
Klikk her for å lese om Svein Hovet på Setesdalswiki
Klikk her for å lese omtale av Svein Hovet hentet fra bokens omslag
Illustrert av: Solveig Muren Sanden m. fl.
P.F. STENSBALLES FORLAG – 1981
ISBN. 82.7004.1807
Klikk her for å lese bokens ”Forord”

 

 

Reingjeteren

Reingjeteren

Illustrert av Solveig Muren Sanden

Det ligger fremdeles store naturrikdommer unyttet i de norske høyfjell, de har ligget der gjemt og glemt i så lange tider at vi nesten ikke vet at de er der. Men en av disse rikdommene er — så merkelig det enn kan høres — det villeste snaufjellet hvor bare den steingrå reinmosen våger striden for tilværet. Men denne lave, harde planten som klamrer seg fast til stein og berg, er mat for mange tusen reinsdyr, og kunne bli det for mange ganger flere. Reinkjøtt er som kjent ettertraktet menneskemat, en delikatesse som det er spørsmål etter. Vi har riktignok noen tusen reinsdyr gående her og der i landet: Men det er bare en liten del av hva det kunne være plass og mat til på våre veldige fjellvidder. Nesten endeløse strekninger ligger ubrukt, hvor vi kan produsere kjøtt i store mengder.

En mann som kjenner disse viddene særlig godt, er reingjeteren Helge Halvorstøl fra Aal i Hallingdal. I mange år har han trasket omkring som reingjeter på de ville viddene omkring Hallingskarvet, hvor Aal og Hol Reinkompani har hatt gående en reinflokk på omkring 3000 dyr. Men han har også vært flittig med sitt fotoapparat, og tatt en mengde gode bilder fra reingjeterlivet. Det må være en fin hobby.

Når det gjelder beite for dyrene, så blir det skiftet etter de forskjellige årstider, og reingjeteren fører av den grunn et omflakkerliv. Det er til vanlig to mann om en reinflokk. Om vinteren er de gjerne en tur i Vatsfjella, som ligger noe lunere til og ikke så høyt som traktene omkring Hallingskarvet, som enkelte steder ligger 1800 meter over havet. Men om våren, når gras og planter begynner å vokse, reiser de over mot Haugastøl og oppover mot Finse. Blir det alvorlig varme i lufta gjelder det å komme seg opp på de høyeste toppene. Der er det nesten alltid en sval og god vind og snøfonnene glitrer i solskinnet.

Det er ikke noe reinsdyrene liker så dårlig som sterk varme, da springer de alltid mot vinden, så det gjelder å holde flokken på et sted hvor man kan få dem mest mulig innestengt, f. eks. på en odde som stikker uti et vann. Men helst vil de opp i snøen når det blir for varmt. Om sommeren må gjeteren følge flokken dag og natt, selv om det regner og stormer og hagler aldri så mye. Da er det ikke alltid morsomt å være reingjeter. Det kan til sine tider være bitende kaldt om sommeren også her oppe i de ville fjell.

Når simlene kalver i midten av mai, er det en spennende og krevende tid. Da må gjeteren stadig være på vakt og passe nøye på at de kalver som kommer til verden ikke mister livet straks etter fødselen. Det er viktig at flokken blir sperret inne på et sted hvor det er slett og grei mark. En nyfødt kalv tåler ikke så mye. Ellers går kalvinga som regel greit unna. Men det kan hende i enkelte tilfelle at gjeteren må yte litt «jordmorhjelp». Det er da helst ungsimlene det kan være litt kluss med, og greier de ikke få ifra seg kalven må gjeteren kaste lasso på dem og fange dem inn så han kan få hjelpe dem. Men til vanlig går det både raskt og lett, og det hender endatil at simlene kalver mens de springer! Det kan naturligvis være litt risikabelt for kalven.

Det er rent utrolig hvor godt de små kalvene greier seg med det samme de er født. Når mora har slikket dem en stund og stelt med dem noen timer, forsøker de å reise seg på føttene. Det går naturligvis ikke helt bra med det samme, de sjangler og ramler og reiser seg på ny. Slik holder de det gående en tid, og etter et par dager er de blitt så raske at en mann ikke greier å ta dem på spranget.

Men noe av det mest dramatiske foregår i parringstida om høsten, da kan det iblant bli alvorlige slagsmål mellom bukkene. Når to bukker på død og liv skal parre med den samme simla, blir det makta som må avgjøre det hele, akkurat som når to menn slåss om den samme jenta! Det er det samme spillet over alt, annerledes er det ikke her i verden. Men når to reinbukker braser sammen så det smeller og knaker i hornene, da ser det riktig uhyggelig ut. Kanskje blir den ene liggende igjen med store sår. Det kan også hende at de vikler hornene inn i hverandre så de ikke greier å komme seg løs på lenge. Er bukkene noenlunde like sterke kan det bli slagsmål som varer lenge, og kanskje mister den ene livet, eller de begge ramler utfor stup og slår seg ihjel.

Det er i september parringstida tar til, og den varer en måned. På den tid er bukkene feite og fine, med store, stolte horn. Men parringstida tar på kreftene, de smaker nesten ikke mat i denne tida, bare farter omkring og slåss. Jager fram og tilbake etter simlene, dag etter dag, natt etter natt, og til slutt er de så tynne og slunkne at de sjangler. Mange får stygge sår og skader i denne tida, brukne horn eller bein, eller kanskje øynene stukket ut.

Fra naturens side er det ordnet slik at bukkene får horna just til den tid de skal bruke dem, nemlig i parringstida. Når den er slutt, faller horna av etter en måneds tid, og de er nokså fredelige resten av året.

I store snøvintre kan det av og til bli vanskelig om mat for reinsdyrene, særlig når det fryser på etter mildvær. Da kan det bli et så sterkt islag på snøen at reinklauvene ikke greier å bryte seg igjennom så de kan få tak i mosen. Dyrene strever og graver til de blir så såre på føttene at de nesten ikke kan gå. Utpå høsten kan det også legge seg is på mosen så det blir vanskelig å få den opp. På samme måte kan det være utpå våren, når det blir skaresnø, den kan være hard å komme igjennom. Men bare det er løs snø greier dyrene seg fint, de er flinke til å grave seg gjennom djupe snølag, og får de bare tak i-et mosestykke stort som en tomme kan de greie seg med det for dagen. Det forteller at denne mosen må være næringsrik.

Men oppe på høyfjellet er det så forskjellig med snø, enkelte steder blåser det nesten bort, andre steder kan den være djup. I daler og groper kan snøskavlene bli flere meter tykke, og dyrene må naturligvis holde seg til de plassene hvor det er lite snø.

For en reingjeter som har øynene med seg, er det mange forunderlige ting å legge merke til i dyreflokken. Tenk bare på det at bukkene og simlene ikke mister horna på samme tid. Bukkene mister horna ved årsskiftet, mens simlene beholder dem til etter kalvinga om våren, og en stund utover. Hvorfor det? Jo, her oppdager man hvor praktisk og greit alt er ordnet fra naturens side. Etter parringstida har ikke bukkene bruk for horn lenger, da er det stort sett slutt med å slåss. Men simlene skal verge den nyfødte kalven mot mange slags fiender og har bruk for hornene, derfor får de beholde dem så lenge det trengs. Reingjeteren kan fortelle at i denne tida, da simla har horn og bukken ikke, kan simla tukte en bukk om han skulle bli for stygg mot kalven hennes. En bukk uten horn er våpen-løs og kan ikke by på større motstand.

Det er ellers flere merkelige ting med hornene til reinsdyra. Mellom klauvene på bakfoten har reinsdyrene en kjertel, og utover våren ligger de og masserer horna med denne kjertelen. Hva dette skal være godt for vet ikke reingjeteren heller. Enkelte mener at de smører på en slags væske fra denne kjertelen, der de nye horngreinene skal komme ut. I den første tida er de nye horna dekket av et skinn. Men i september går de og stanger mot stein og jord for å få vekk dette skinnet. Med andre ord: de pusser våpnene til den store striden under par¬ringstida, da skal de ha blanke, harde våpen.

Det kan iblant være et forrykende uvær på de ville viddene, og når snøstormen hyler over hump og hauger og bitende kald vind trenger gjennom alle klær, da er det ikke annet å gjøre enn å krype inn i den vesle reingjeterhytta og fyre opp i ovnen så godt man kan. Men det er smått med ved på disse viddene, den må helst samles inn om sommeren og bæres lange veier. I hytta kan man finne på så mangt mens stormen raser utenfor, man kan lese, pusse børsa, lappe klær, spille kort, eller tygge tobakk og snakke om jenter. Stundom kan vindkastene være så tunge at man sitter og venter på at hele hytta kan velte overende. Selv om sommeren kan det være sånt uvær at det er nesten umulig å komme ut. Men i den tida de har nattgjeting må reingjeteren følge flokken sin samme hva slags vær det er. Han må søke ly bak store steiner og stup mens han hele tida holder høye med dyra.

Men hvordan tar reinsdyrene det i slikt vær? Der er ingen plass for dem å krype inn. Men dyrene er et slag værvarsel for reingjeteren, han merker straks på flokken når et uvær nærmer seg. Dyrene blir svært urolige, det blir vanskelig å holde styr på dem. Da er det best om man kan finne en plass å stenge dem inne. Verst er det i tett tåke, for da får man ikke brukt kikkerten, som ellers er et viktig redskap for reingjeteren. Reinen er ikke alltid i ro om natta, og i mørke høstnetter kan det være vanskelig når man ikke kan se hvor dyrene trekker.

Reinsdyrene har en solid vinterpels og kulden synes ikke å gjøre dem noe. Men dermed er ikke sagt at de liker seg i sterk kulde. Straks etter at de har skiftet pels, kan det nok hende at de fryser når de kommer ut i kaldt regn. Men ellers er det varmen de liker minst.

Nei, da er det nok verre for reingjeteren når snøstormen setter inn. Det finnes ikke klær som kan stenge den bitende fjellvinden ute, og hytta hans er oftest heller ikke så tett at det er noe å skryte av. Det kan være en gammel seterbu som er rigget til for vinterbruk, det er ikke så rare greiene, og i stormtider kan det være kaldt inne. Når reingjeteren etter en strevsom dag ute på viddene kommer inn i en slik iskald seterbu om kvelden, er det alt annet enn hyggelig. Men om sommeren, når reingjeteren reiser fra sted til sted, bruker han gjerne et lite telt som han slår opp for natta.

Reingjeteren har godt høve til å granske dyrene som han daglig steller med, han lærer etter hvert å kjenne deres karakter og vet noenlunde hvordan de vil reagere i forskjellige situasjoner. Mest merkelig er det å oppdage alle instinkter som ligger i dem fra fødselen av og som blir tatt i bruk etter hvert som livet krever det. Her trengs ingen lærdom. Alt synes å ligge ferdig og dukker fram i rette øyeblikk. Det gjelder nok mange andre skapninger også, men kanskje ikke i så høy grad som hos reinsdyrene.

Mange av reinsdyrene er lette å temme og kan bli så folkekjære at de helst vil være sammen med mennesker. De er flinke til å svømme og synes iblant å sette pris på et bad.

Om høsten er det slaktetid, en brutal tid, en blodtid, da det lyser rødt fra myr og mark der dyrene blir fanget inn og slaktet. Det er til vanlig 6-700 dyr som må miste livet i denne flokken hver høst. Det er ikke helt likt hvert år, det kommer an på hvor heldig man har vært med kalvinga om våren, hvor mye man har fått økt flokken, og om det er stor etterspørsel etter reinkjøtt, og gode priser.

Når det lakker mot slaktetid blir dyrene sperret inne på en høvelig plass, da suser lassoen inn i flokken og plukker ut de dødsdømte. Det blinker i kniver og eimer av blod.

— Men jeg tror ikke dyra forstår noe av denne tragedien, sier Halvorstøl. Og bra er det, for hvis dyrene skjønte noe av det som venter dem når de drives sammen på den utvalgte plass om høsten var det vel ingen makt som kunne hindre dem i å rømme. Ofte kan de bli svært leie av å stå slik innesperret i lengre tid, og det kan bli mye arbeid med å holde dem samlet.

Om høsten blir også en del av bukkene fanget inn og kastrert, det fører til mindre slagsmål i parringstida. Bukkene som er kastrert holder seg mer utenfor det hele. Dermed blir de feite og fine i denne tida også, da de andre kjører seg ut og magres av. Gjeldbukken blir på den måten et bedre slakt. Men å kastrere reinbukker er et hardt og dramatisk arbeid, for bukkene er store og sterke på denne tida, og det trengs minst fire karer til å holde den mens arbeidet foregår. Det er i grunnen et trist og uhyggelig arbeid. Men det må gjøres, mener de som eier dyrene, og reingjeterne har en spesiell tang til dette arbeidet.

Hvert reinsdyrlag har sitt hovedmerke og flere bimerker. Kjøper de dyr fra andre kanter må de forandre merket. Under slaktinga kreves det både øvelse og et skarpt øye for å finne ut de rette merkene slik at man ikke kaster lasso på feil dyr. Merkene er forskjellige innhakk i ørene og benevnes helst på lappisk språk. De nyfødte kalvene blir ikke merket straks etter de er født, man må vente til de har vokst litt. Det er ikke lite arbeid med kalvemerkinga, som oftest tar det flere dager.

Men under alt sitt arbeid på vidda har reingjeteren en god venn og trofast hjelper i hunden. Uten ham ville det hele bli nokså vanskelig. Naturligvis er ikke alle hunder like flinke, og en dårlig hund er nesten verre enn ingenting. Men en dårlig hund vil ikke reingjeteren ha, den kvitter han seg med straks. Den flinke hunden derimot holder han fast på så lenge som mulig. Hunden må være med over alt hvor det røyner på, det er han som samler dyrene og jager dem inn fra alle kanter hvor de ikke skal være. En flink reinhund er klok og intelligent, han forstår alle lyder og vink fra sin herre og vet hva han har å gjøre når de arbeider ute i marka. Reinsdyrene har stor respekt for hunden, men ikke for mannen! Oppdager dyrene at mannen er helt alene, gir de snart pokker i både rop og skrik. Det kan jo hende at enkelte bukker går til angrep på hunden når den arbeider med å samle dem inn til en viss plass, men dette hender sjelden. En hund må aldri gi opp og rømme sin veg, selv i strid med en sint bukk. Gjør den det, er den ferdig. Den må ha så mye av sinne og vilje at den biter seg fast i bukken hvor som helst om det trengs, og får den på sprang. Helge Halvorstøl hadde en gang en hund som greidde å drive hele reinflokken alene. Selv kunne han bare gå baketter og se på. En slik hund er umistelig for en reingjeter.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *