Internt referansenummer: 03.06.2011 – Bok
Kilde: Sagn frå Rogaland
Utvalgt og gjenfortalt av: HANS EYVIND NÆSS
Stabenfeldt Forlag
ISBN 82-532-0335-7
Trykt i Aktietrykkeriet i Stavanger 1978
Klikk her for å lese “Forordet”

Risen i Helgefjellet

Ved Ørsdalsvannet er det et fjell, Helgefjellet, som er så bratt at det nærmest står og luter seg utover vannet.

I dette fjellet bodde i riktig gammel tid en umåtelig stor rise. Den som kjente lunene og svakhetene til risen, klarte alltid å unngå risens vrede.

Denne risen holdt stut for hele Vinjegården så lenge han var i live. Når en ku trengte til, så slapp de den ut i Helgeskogen, nær fjellet. Der var risestuten. Men ingen måtte følge kuen dit, det visste gårdfolket vel.

Fra denne stuten stammer de, alle de brannete kyr, som ennå finnes på Vinje.

På fjellet syns risedøren. Den er helt hvit, mens fjellet overalt ellers er ganske gråsort.

Det må ha vært en drabelig kar av en rise som trengte en dør på 15 favner. Og risen var så sterk at han rev store bergstykker av fjellet med bare nevene og kastet dem ut i vannet slik at de dannet gangsti for ham selv og gygren hans. Disse stenene ligger nå i rad og rekke tvers over vannet og det er nesten to kilometer bredt. Risens skritt sto i forhold til risen selv — avstanden mellom hver sten er 5-6 favner. På disse stenene trasket risen når han ville besøke sine risevenner i nabonutene.

Men en dag la han for sent avgårde på hjemveien, og solen rant før han nådde fjellet. Straks ble han forvandlet til sten. Og der står han den dag i dag. Det er den høye stenen med de skarpe taggene som står i Storlien. Gygren, som han fulgtes med, står lenger nede. Og grunnen er at hun ikke klarte å holde tritt med risen der han skyndte seg for å komme tidsnok tilbake til berget sitt. Etter stenens form å dømme må hun ha vært kortere enn ham, men dobbelt så tykk.

Slik gikk det til at de i dag står stendøde begge to. Ingen trenger lenger gå i frykt for å møte dem.

Men da de levde og hersket over fjellet, kunne det være farlig nok for folk i egnen. En vakker jente ble engang berg¬tatt da hun gjetet i Helgeskogen, og hun kom aldri tilbake. Annerledes gikk det med gamle Per. Bergtatt ble han, men da han ingenting tok til seg hverken av vått eller tørt, slapp risen ham ut igjen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.