Internt referansenummer: 03.06.2011 – Bok
Kilde: Sagn frå Rogaland
Utvalgt og gjenfortalt av: HANS EYVIND NÆSS
Stabenfeldt Forlag
ISBN 82-532-0335-7
Trykt i Aktietrykkeriet i Stavanger 1978
Klikk her for å lese “Forordet”

Risen som ville flytte Utsira

Utsira er en øy som ligger vest i havet omlag to mil fra Skårelandet og nordenden av Karmøy.

Det har alltid vært et godt fiskevær. I mange bygder i Rogaland er det en kjent vuggevise som lyder:

Ro, ro til Sira,
Femten kaker og fira.
Kvar ei kake vog eit spann;
då me kom til Sira-land,
åtte me ikkje matagrann.
Så rodde me heim til ein bakar,
kjøpte kringla, stump og kaka.

På Utsira har det ikke alltid bodd noe særlig med folk. Ja, i riktig gamle dager fortelles det, at når fiskerne var ute, kunne de av og til se en fager øy vest i havet, men når de rodde nærmere forsvant den. Det var som om trolldomsmakt gjorde øya usynlig for menneskeøyne.

En dag var en kar ute og fisket. Han var langt fra land. Da så han øya ligge så klar og tydelig et stykke unna. Han drog opp snøret så fort han kunne, tok med på land og satte seg til å ro det forteste han kunne mot øya like til båten støtte i berget. Da han kom hjem, kunne han fortelle at øya virkelig var til.

De som bodde på Sira, var fryktelig store og sterke, men de likte ikke å bo så langt fra land. En gang var det en rise som la et tau rundt øya og rodde innover med tauenden. Han tenkte å hale øya nærmere fastlandet. Først prøvde han ett sted. Han satte føttene i fjellet og halte og drog det han orket.

Men spenntaket var for svakt, så han trådde så hardt i fjellet at han sank nedi omtrent til brystet. Hullet finnes fremdeles — Prekestolen kalles det. Men Utsira flyttet seg ikke. Siden prøvde han å få bedre tak borte ved Skåre-skaret. Han fikk godt spenntak med den ene foten. Så ga risen til å dra av all makt, men øya rørte seg ikke av flekken, og best som det var, røk tauet, så risen datt bakover. Og han falt så hardt og tungt at det ble et dypt søkk i fjellet.

Søkket kan en se den dag i dag, ja, en kan ennå se merker etter den ene knappen risen hadde bak i frakken. På Utsira finnes merker etter tauet risen la rundt øya.

Men nå ga risen opp, og Sira ble liggende der den ennå ligger. Men hadde ikke tauet røket da risen drog, så hadde ikke sagnet vært slutt med dette.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *