Internt referansenummer: 02.11.10 – A
Kilde:
Fortell Såmund- fortell mer
Sagn, folkelivs- og bjørneskildringer fra Utkant-Norge
Av: BENGT-ARNE RØINE
Såmund Aasen til minne
OSLO 1979 GRØNDAHL & SØN FORLAG AS
ISBN 82-504-0360-6
(Klikk her for å lese ”Forordet”)
(Klikk her for å se bilder av Såmund Aasen)

Røyskattjakt på ryggen av orrfuglen

– Ja, barndommen og ungdommen er en tid som aldri kommer igjen, hvisker Såmund for seg sjøl. — Det er rart å tenke på tida som styrer alt. Den er livets herre, den bestemmer over alle ting, den snur seg aldri og ser tilbake. Tida er på ustanselig marsj mot det ufattelige. Før var jeg i villskogene døgn etter døgn, fulgte spor og levde like vårt som et dyr. Jeg så naturens små og store dramaer. Føttene trådte i grønngras, lyng, mose og nysnø. Jeg så røyskattens fantastiske jakt, der den fôr gjennom den tindrende lufta på ryggen av ei orrhøne, som styrtet med avbitt hals. Så åt røyskatten det lyse, fine brystkjøttet, som glødet i snøkrystallene. Jeg var fri, bare tida jaktet på meg og alt annet i naturen. Det tida og naturen ikke får, voldtar de.

Far fortalte også om røyskattspranget:

Det var en grå mann fra Trettlondalen, eller Venli. Livet hadde ikke eslet ham miskunn. En dag loffet han ned til landhandleren i bygda. Slanter var det smått med, bare så vidt til mjøl. Kaffe og tobakk hadde han ikke smakt på uminnelige måneder. Å, som han stundet etter disse laster! Mannen gikk og tenkte med seg sjøl at handelskaren kanskje lot ham få på krita enda en gang. Men utsiktene var skrale. En skogsgubbe fra heiene var aldri pengesterk. Best som han gikk slik, kom det en tiur flaksende forbi og drøss i bakken rett framfor føttene hans. Mannen sprang fram og tok etter fuglen, som døde i nevene på ham. Så smatt det en røyskatt bort fra nedslagsplassen, og mannen skjønte at den hadde smøget seg innpå fuglen, som hadde fløyet avsted med røyskatten på ryggen til det nådige bittet kom. Mannen knekte nakken på fuglen, som var like fin, puttet den i sekken, og trasket videre, glad og overrasket.

Det blei både kvartrull og et par pund kaffe, og enda noen øre i vestelomma før han la på hjemvei. Dette viser at det utslitte ordtaket «naturen tar og gir,» aldri blir for gammelt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *