Internt referansenummer: 29.04.2011 – B
Kilde: norske sagn
Redigert av: DR. PHIL. R. TH. CHRISTIANSEN
Forord av: PROFFESOR DR. KNUT LIESTØL
Samlet ved ALLERS FAMILIE-JOURNAL
H. ASCHEHOUG & CO (W.NYGAARD)
OSLO 1938
TEGNINGER AV ASLAUG TRANHEIM OG SVEIN BURAAS
OMSLAGSTEGNING AV HENNING GRAN
Klikk her for å lese “Forordet”.
Klikk her for å lese “Innledning”.

Sagn fra Gauldalen

I Gauldalen, rett op for Reitstøa jernbanestasjon på sydsia av Gaula elv i statsalmenningen, ligger en liten innsjø, Skjulungen. Rundt om sjøen ligger flere fine setervoller, men ingen av dem er visst over 200 år gamle. En gang i tiden skal der her oppe ved dette fjellvannet være foregått et drap; efter alt å dømme må det ha vært i årene 1725-50. Det skal ha vært en jeger, en gårdbruker fra Nordre Grønset i Holtålen, som er blitt drept av to ålbygger. På den tiden hadde både holtålinger og ålbygger jakt- og fiske-hytter deroppe; men det var stadig strid mellem dem om rettighetene.

Denne Ole Grønset, eller Litj-Grønseten som han gjerne kaltes, hadde hunden sin med på fjellturene sine, og engang kom hunden hjem uten husbond. Den var blodig og fel, sundslått underkjeve hadde den, og på en av tennene satt en snøsokkhekte. Hunden for ut og inn, pep og bar sig, så til slutt måtte folkene på gården følge efter den. Det bar op til Skjulungen, til nordre enden av sjøen, og der blev hunden stående og stirre på et bestemt punkt i vannet. Folk skjønte at der måtte Ole ligge og prøvde å sokne, men sjøen var for dyp. Svarthølet kaller folk gjerne denne delen av vannet. En kunde se av merker på stranden at det hadde vært en hård kamp der, og man antok at Ole hadde skutt en rein som de andre også vilde ha, og så var det blitt slagsmål, Ole var slått ihjel, og så hadde de kastet liket i vannet. Lange tider efterpå, sa folk, var det ikke fisk å få i vannet. Folk mistenkte to ålbygger som også hadde vært i fjellet, og som var kommet hjem med sundrevne bukser og snøsokker.

Om denne Ole Grønset fortelles forresten en historie fra den tiden Armfelt og svenskene var i bygden der i 1718.

Folkene på Grønset var flyttet med alt sitt til en seter de hadde langt oppe i marka, men svenskene fant dem, slaktet ned alle kjyrne og tok Oles egen hest og kjørte avsted med kjøttlasset. Da Ole kom hjem, tok han børsen og satte efter svenskene. Han skjøt den midterste av dem som satt på lasset. De andre tok liket med op til gården Grøt og satte det i bursvalen, og der stod det da svenskene reiste. Så våren efter begravet de svensken nede ved en bekk like ved, men bekken grov vekk jorden, og noen år efter kom benene frem ved elvemælen. Så begravet de svensken et annet sted, men gamle Ole Grøt som pleide fortelle denne historien for barna, sluttet gjerne med å ta frem hodeskallen til svensken og si: «Her ser dere ham.» Begge Grønsetgårdene brente svenskene. Efter at svenskehæren hadde satt til på fjellet, kjørte bøndene hjem mange hestelass med geværer og annet svenskene hadde latt ligge igjen. Det heter også at de hugg av føtter og hender på de falne svenskene og tok med hjem og tinte op for å få støvler og ringene av dem: noe vederlag syntes de vel de skulde ha for gårdene som var ødelagt.

Opskrevet av Chr. Lodgaard, Singsås, efter flere fortellere.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *