Av P.A. Rosvold
Hentet fra Årbok for 1971-72
Nord-Trøndelag Historielag
Steinkjer Trykkeri AS 1972

Likesom det hele land har sin historie med lyse og mørke blad, har hver bygd sin med samme innhold, og Leksvik danner forsåvidt ingen undtakelse.

Her er der også foregått ting som med rette skulle ha stått i rettsprotokollene, men som på grunn av sin dunkle mystikk kun lever som sagn fra slekt til slekt. I gamle dager da der ingen handelsmann fantes i Leksvik, var folk henvist til å kjøpe det som de behøvde i Trondheim, hvis ikke de omreisende kramkarer nu og da kunne legge sine ruter om bygden.

En av dem som regelmessig en gang for året reiste om bygden var Kalle Nilson fra Vestergbtland. Han var «Vessjøtt» og hans handelsvarer var vevskeer og vevskytler, dertil var han kam- og kalkmaker. På gårdene var han en velsett gjest. Pratsom og full av lystige historier som han var, samledes mange om ham når han kom til gårds.

Høsten 1603 var han i Leksvik, og skulle derfra til Verran. Mannen på Aasbakken i Dahlbygden i Leksvik, sa at når han kom til Markabygden, kunde han ta inn hos Jonas Gangstad. Han visste at han brukte å ta imot veifarende fra Leksvik og Verran. Gården Gangstad ligger på en vakker li, som går ned til Grønsjøen, og den sees på lang avstand på grunn av sin enestående pene beliggenhet.

Til Gangstad kom Kalle i middagstiden, men da han skulde forsøke å selge noe av sine varer på gårdene rundt omkring, blev der ingen refise til Verran før dagen etter. Om kvelden var alle gårdens folk samlet i stuen, og i det flakkende lys fra varmen på peisen, fortalte Kalle om sine mange reiser landet rundt.

– ”Men nu skal jeg snart «resa hemat», sa han, min «gumma» Klara ventar,” la han til.
– ”Kanskje du har samlet deg såpass med penger at du ikke bryr deg om flere?”, spør Jonas.
– ”Visst har jag nogen slantar kan ni skjøna”, svarer Kalle.

Om natten ligger Jonas og tenker på Kalles penger, og den tanke modnes i ham at på en eller annen måte må han få fatt i pengene, om han så skal rydde Kalle av veien.

Da Kalle om morgenen etter står ferdig for å gå til Verran, spør han Jonas om han kan skaffe ham en veiviser, da han ikke før hadde gått dit, men hadde tatt ruten om Mosvik.
Jeg skal selv være med som veiviser, sa Jonas, og tenkte at beleiligere kunde det ikke lage seg.

Kalle hadde sin bør å bære, og Jonas tok sin jernbeslåtte stav i hånden.
Fra Gangstad kan man gå to veier til Verran, en går om Solligårdene, og en litt vestenfor disse, nord gjennem dalene. Jonas valgte å gå denne, da han helst ville være så fri folk som
mulig.

Kommet et stykke opp i marken går stien forbi et lite tjern, og her sa Jonas at de skulde sette seg og hvile, hvilket de også gjorde.

Plutselig reiser Jonas seg, – tar staven med begge hender og slår Kalle av all kraft i hodet, så han stuper uten å gi en lyd fra seg.

Jonas snur ham om på ryggen og skal ta pengeboken, da åpner Kalle sine øyne og hvisker «Klara», og lukker så sine øyne for siste gang.

Jonas tar pengeboken i all hast, tar så Kalle i benene og drar ham bort til tjernets bredd, og ruller ham uti. Pengeboken gjemmer han under en stor stenhelle, og går hjem som intet
var hendt.

Ingen undret seg over at han hadde mange penger, for han var holdt for en velholden mann.
Da det led ut på vinteren, spurtes det at Kalle ikke var kommet til Verran. Jonas trodde han hadde gått seg vill, for han hadde fulgt ham nord på lien sønnenfor Fines, og da stod de og så ned i bygden.

Men nu nyttet det ikke å lete da sneen lå dyp over alle skoger. Med dette slo man seg til ro. Han som visste hvor Kalle sov sin siste søvn, sa intet.

Aar er gått, mange år. Jonas er blitt en gammel, grånet olding, plaget av gikt og samvittighetens aldri tiende røst.

En dag om høsten 1643 sender han bud til presten om at han vil gå til skrifte og alters.

Sognepresten til Leksvik sogn var da den bekjente Isak Johansen, en som var en varmhjertet ordets forkynner, men som også ble var syndens forferdelige følger.

Presten reiste til Gangstad dagen etter at han fikk budet, og Jonas er sengeliggende da presten kommer.

Med sitt fra sykebesøk erfarne øye, ser presten at her er snart døden den sikre gjest.

Stille ifører presten seg samarie og krave, og går bort til sengen og spør om Jonas nu forstår at hans dager snart er forbi. Jonas svarer intet, bare et bedende, hjelpeløst blikk, stirrer mot vinduets små blyinnfattede ruter, mens hans fingre flytter seg urolig på det mønstervevde åkle.

Presten forstår at no sers tynger Jonas, og sier med mild røst :

– ”Thi så har Gud elsket verden, at han gav sin sønn den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv”.

En tåre lister seg nedover Jonas’s værbitte ansikt, og da presten spør ham om han tror at dette også var for ham, kommer svaret stille fra de skjelvende leber:

– ”Ja, det tror jeg”.
– ”Vil du skrifte”? spør presten.
– ”Ja”.

Presten tar fram kalk og disk, og konen tender lysene på bordet ved sengen og går stille ut.
Jonas forteller om sin store ugjerning, og presten legger sin hånd på hans grånede hode og tilsier ham syndernes forlatelse i den hellige, treenige Guds navn.

Da Jonas har nydt nadverden, sier presten: Til lykke og salighet, og da han ser at hans ansikt lyser av fred, legger han til:

– ”Gud glede din sjel i himmerike”.

Dagen etter døde Jonas. Men på en eller annen måte kom det utover bygden hva han hadde gjort, ti fra den dag ble det lille tjern oppe i Gangstadskogen kalt «Daumannstjønna», og det navn har det den dag i dag.