Av P.A. Rosvold
Hentet fra Årbok for 1971-72
Nord-Trøndelag Historielag
Steinkjer Trykkeri AS 1972

Lå Leksvikskogen bodde der i gamle dager finner. I Leksvik kirke var der nede ved kirkens dør to benker reservert for disse, og disse benker blev kalt «finnstolene».

På kirkegården var deres gravplass i dennes nordvestre hjørne straks vestafor våbenhusets dør. Stedet fikk derav navnet«finnråa», og der var også selvmordernes plass tett ved kirkegårdsmuren.

Disse ulykkelige som søkte døden for egen hånd, blev før år 1800 ikke stedt til hvile i innviet jord, men blev begravet der de fantes. Når det da blev den forandring at de skulle gravleg-ges på kirkegården, er det lett å forstå at ingen vilde ha sine kjære jordfestet ved siden av dem som var lagt der uten at de fikk prest, sang eller klokkeklang på sin jordeferd.

Finn-Jo var en av disse ulykksalige som blev jordfestet uten prest og klokkeklang. Efter sagnet kom han til Lesvik i 1790-årene. Hans kone het Marie, «Finn-Marja» kaltes hun av bygdens folk.

Sin gamme hadde de straks sør for «Aalvatnet», og stedet kalles ennu «Finnhytthaugen». For sin reinsflokk, som ikke var særlig stor, hadde de rikelig beite helt fra «Storknuken» på Mosvikskogen til «Tinghaugen» og «Korpheia» på grensa mot Rissa.

Jo var holdt for en som kunde litt mer enn sitt «Fadervor», og Marja var «synsk». Hun kunde således mange ganger se hvad som vilde skje i fremtiden.

I førstningen Jo var på Leksvikskogen, var han en velhavende mann, men utigjennem årene gikk det tilbake for ham. Ulven, som da var tallrik på Leksvikskogen, tok tross Jo og Marjas påpasselighet, rett som det var rein fra dem, og hungersåret 1812 slaktet Jo sin siste rein. Fra den tid drev han med jakt og fiske, og opholdt på denne måten livet.

En uværsnatt høsten 1814 mens en orkanaktig storm raste og slet i gammens dør og vegger, hadde Marja et syn om Jo’s død og jordeferd. Hun så ham gå efter en vei gjennem en skog hvor en elv med hvitt skumsprøyt fosset utover bratte berg. På en bro over elven kom han bort, men i et av elvens stryk ser hun hans lue og den lodne pesk. Synet skifter. Hun ser en båt med en kasse i bakrummet og kirketårnet med igjenlukte luker.

Atter skifter synet. En prest i samarie og krave står bøyet over en grav omkranset av hvite roser.

Om morgenen da Jo har tatt «Riggel-reidi» (ljorluken) fra røkhullet i gammens tak, forteller Marja ham sitt syn. Fra den tida la det seg et tungsinn over ham, og en gang han var fremme i bygden gikk han til presten for å tale med ham.

Sogneprest til Leksvik var da Carl Reinhold Schønheyder, og bak de små blyinnfattede ruter på prestens kontor, åpnet Jo sitt sorgfulle hjerte og bad om prestens forbønn. La oss bede, sa presten, og Jo knelte ned ved hans side og presten bad. Han bad om at denne forpinte sjel måtte få se nådens lys og dens frelser som blødende for vår synd døde på Golgata kors for alle arme syndere på jord.

Da Jo gikk fra prestegården tok han prestens hånd, takket og sa : «Imbel latti» (Gud velsigne), mens en foruenderlig fred lyste ut fra hans værbitte ansikt.

Ett år etter er Marja død og stedt til hvile blandt sine stammefrender på Leksvik kirkegård. Jo er blitt anvist «Legd» på gårdene Grande, Skjerseth, Brekken, Bjørnåsen og Tømmerdalsgårdene.

En vårdag 1817 gikk Marjas syn i oppfyllelse. Jo gikk fra Bjørnås til Tømmerdal, og på veien blev han borte. Mannen på plassen Tømmerdalsøren fant ham i fjæren nedenfor sin stue, og man antok at Jo hadde kastet sig utover Tømmerdalsbrua og fulgt elven nedigjennem fosser og stryk til sjøen.

Efter tidens skikk begrov mannen Jo i fjæren, og meldte dette til presten. Imidlertid var der kommet påbud om at også sådanne skulde bringes til kirkegården, og presten påla mannen å bringe Jo dit, hvilket også blev gjort. Mannen på Tømmerdalsøren rodde ham til Kroen, og kisten stod i bakrummet slik som Marja så det for år tilbake. Ingen klokkeklang lød ved hans jordeferd, og hans grav var ved muren på Finnenes kirkegård.

År gikk, menge år. Ingen vilde jordfeste sine kjære i nærheten av finnenes graver, til tross for at presten påbød at så måtte skje, da kirkegården ellers vilde bli alt for liten.

I året 1844, da Christopher Winter Scheen var sogneprest i Leksvik, døde hans frue Sophie, født Wleugel, og presten, som visste at alle steder på kirkegården var like gode, gravla henne på den såkalte Finnkirkegård. Han plantet et syrintre på graven, og mange mente at han stod der i frykt, mens syrinens blomster spredte seg over hans frues og finnenes graver.

Finn-Marjas syn gikk i oppfyllelse.

Slik lyder sagnet på folkemunne i Leksvik i dag.