Internkode:19.01.2009 – A
Kilde:
Håløygminne. Hefte 2 – 1972.
Opphavsrett:
Håløygminne
Lagt inn på www.kuling.net den 04.07.2007 av Hilde Johanne Hansen
Hentet fra www.kuling.net

Sagnet om Ballura i Øksnes av Anker Gustavsen

Dersom en reiser gjennom ytre Vesterålen og kommer forbi den lille frodige øya Dyrøya, vil en straks legge merke til den svære fjellformasjonen som strekker seg langs øya og som øverst oppe danner en tind som en ikke skal ha svært stor fantasi for å sammenlikne med et ansikt. Dyrøytinden er et villt forrevet fjell med tinder og skar, djupe kløfter og svære urer som får en til å tenke på at herhar veldige steinskred gått for lenge, lenge siden.Dyrøya er ikke stor, bare halvanna mil i omkrets, men her bor ganske mange folk. Seiler en rundt øya, vil en legge merke til at folk bor langs havkanten. Dette har vel sin grunn i at folket er fiskere, og forøvrig har selve storfjellet okkupert det meste av øya. Kommer en på yttersida, og farer gjennom Børøysundet, vil en straks få øye på ei svær ur som strekker seg fra havkanten og like opp under tinden. det er ikke småstein en får se her, men kjempemessige steiner, store som hus. Det er ikke å undres over at man «faller i staver» over det naturdrama som en gang har vært utspilt her, men de færreste vet nok at i følge sagnet så lå det en gård der det nå er ur. Gårdenheitte Ballvik, mannen som eide gården hette Balle til fornavn og ble derfor kallt Balle Ballvik. Fjellet som raste ut hette Ballnuten, og ura heter fremdeles Ballura.
Ballvik skulle ha vært en ganske stor gård med grasrike voller som ga rikelig med for til mange husdyr. Men eieren til gården var ikke først og fremst bonde, men fisker og jekteier. I de dager seilte jektene sørover med tørrfisken og kom heim ut på sommeren eller høsten med korn, klær og hva de trengte for året.
Som oftes var det flere som slo seg sammen om å seile til Bergen med lasta, og hver medinnehaver hadde plikt på seg til å seile jekta til Bergen. Men så var det en vår at skipperen for bygde-far-jekta, Ballvik, ikke fikk nok mannskap av dem som hadde plikt til å være med. Deandre var syke, for det gikk en slem epidemi over bygda som de kalte «svedsjuka».
Jekteskipper Balle Ballvik hadde en usedvanlig vakker datter, og henne var ungkarstrollet oppe i Blåtinden (like ved Ballnuten) villt forelsket i, men trollet visste ikke hvordan han skulle få jenta, som hette Solfager, til festemøy.
Det var like før St. Hansaften at Blåtindtrollet fikk høre at Balle manglet folk til bergensturen, og da var det ikke sein før  det tok på seg sin beste stas og bega seg ned til Ballvik. Men det passet på å velge en dag med mørkeskodde, for i likhet med andre troll var det redd sola.
Det traff Balle ganske beleilig på tunet. Balle hadde da fått beskjed fra en som som hadde lovet å være med at han også var blitt syk og nå spøkte det for at det ikke ble noe bergenstur det året.
<>»Go dag», bablet Blåtindtrollet og så på Balle med sitt ene øye. «Go dag» svarte Balle, «men dagen er ikke god for meg», og så fortalte Balle trollet at hele bergensturen holdt på å gå i vasken på grunn av mannskapsmangel. «Ja, når tihøva er slik for deg, nabo, så kan eg være med deg som seilingskar for dette vårstevnet», rauta trollet. «Du blir vel ikke noe billig kar», mente Balle. «Det er ikke for gull og sølv eg reise med dæg, for det har eg nok av inne i fjellet, men eg vil sjå meg om litegrand», mente trollet. «Ja, du er vel god for både to og tre kars tak», sa Balleog så på den klumpete trollkroppen som sto foran ham.  «Å , hves det røyne på, så e eg kar for mykje meir, men eg kan bare arbeid om natta, for når sola skin, må eg krype i skjul», snøfta trollet . «Bare du arbeider for to når sola er nede, så er alt i orden», mente Balle, «men jeg vil gjerne vite hva du vil ha i hyrefor turen». «For å være hyrekar ska eg ikkje ha anna enn kost og losji og fri tur att og fram», svarte trollet. «Ja, så er vi enige om det», sa Balle, «og nu kan du gå ombord og dra opp ankrene for det første, og vise hva sgs kar du er før vi drar på tur».
Trollet humpet ombord, for jekta lå ved brygga og de andre seilingskarene lå i lugaren og sov. Balle gikk med, han kasta løs kabelen og stakk ut ettersom trollet halte i kjettingen. Det satte seg på dekket og spente føttene mot lukekarmen og dro opp kjettingen som det skulle være en vanlig line. Det ble et sånt rabalederoppe på dekket at mannskapet kom opp i en snarvending, og det kan vel tenkes at de gjorde store øyne dade så hvem som dro opp ankrene.
Skipper Balle gikk nå og fortalte mannskapet hvem han hadde fått til hyrekar, og han la ikke skjul på at dersom de ikke ville ha trollet med, så visste han ikke noe råd for å få solgt fisken, trana og rogna som de hadde. Mannsakpet forsto at Balle hadde gjort det han kunne for å skaffe folk, og de gikk med på at Blåtindtrollet skulle få være med.
Ut på morgenen blåste det en laglig bris og skodda lettet – de kastet los, bukserte jekta ut av havna der vinden snart fylte seilet.. Det var trollet som heiste seilet, som om det var et småbåtseil, og det viste seg at det hadde krefter som forslo. Etterpå gikk det fram i baugen og viklet seg inn i et gammelt seil som lå der. Og snart sov det så jekta skalv.Trollet sov forresten på hele turen sørover og glad var alle for det.
Om kvelden da de seilte inn Vågen, våknet trollet og bad om mat. Kokkglunten kokte da en ankers gryte med byggmelsgrøt som trollet åtmed ei stor treause.  Skoven skrapte den løs med tommelfingerneglen, og så drakk den et anker syre attpå.
Hele mannskapet gikk til køys for natten, men da var det trollets arbeidsdag. Den lempet fisk på dekket, så når folkene sto opp var det fullt fra rekke til rekke. Men da la trollet seg til å sove, og det snorket så gesellene eller arbeiderene på brygga trodde at det var uvær i vente.
Snarere hadde Balle aldri losset jekta og like radig gikk det med lastinga, så det var bare å komme seg ut hamna og på heimtur, og det trengtes, for Balle var sein til Bergen det året. Det blåste en frisk sørvest bris da de tok på heimtur ut gjennom leia, og da jekta begynte å hivepå seg karret trollet seg opp. Sivert kokkglunt fortalte at det satt på sin brede bak og så på farten, for han sto i byssa og holdt øye med det, og det var liksom noesom sa at trollet pønsket på noe. Plutselig kom det krypende fram fra sin vante plassi stevnet og fram til masta hvor det satte seg. Trollet hadde et reip om livet for å holde skinnbroka på plass. Dette løste det. Det var tre knuter på reipet, først en enkel, så en dobbelt og til slutt en som var smøyet tre ganger. først løste trollet opp den første knuten og straks blåste det opp til liten kuling. Da befalte skipperen at de skulle ta toppseilet. Da grein trollet og løste den andre knuten. Det blåste snart en liten storm, men Balle ga ordre  til å ta bonett etter hvert som vinden økte. Jekta var kjent for å klare seg i all slags uvær, så den seilte unna brottsjøene så skumfrøset  sto som en foss om baugen. Den red rokksøylene som en stormfugl og berget seg unna hver skavl.
Blåtindtrollet grein så gapet sto vidåpent på det og Sivert kokkglunt så at det bare hadde ei eneste tann i kjeften og skjønte hvorfor trollet bare spiste graut.
Trollet tok da til å løse opp den tredje knuten, og det blåste opp til en veritabel orkan. Balle fikk tid til å gi ordre om å fire seilet, for masta knakk under det svære seipresset og ble liggende på dekket. Nå lå de og drev ut på det ville Stadthavet uten mast og seil, og det var ikke greit å være skipper og ha ansvaret både for båt og mannskap og ikke minst for den last som de fattige fiskerne og deres familier skulle ha der heime gjennom en lang vinter. Men Blåtindtrollet satt bare ved stubben og masa og gliste. Balle kom da på at han kunne få trollet til å holde maststumpene sammen så de kom under seil og fikk styring på jekta, for orkanen hadde nå løyet litt. Da han spurte trollet om dette , smålo det for seg selv og så på han med sitt ene øye som om det gottet seg over uhellet. Så sa det: «Ja, det skal eg gjøre, men da må eg få dotter di til kjerringa mi».
Skipper Balle visste ikke hva han skulle svare på det, han mistet liksom både munn og mæle, men så tenkte han på at han egentlig ikke hadde noe valg, for slik som det nå var, ble det døden for dem alle etter som de raskt nærmet seg land og brenningene. Nei, hele Tinds fjærdingens befolkningavhang nok av ham om han kom heim med «gods og hamp» så de fortsatt fikk bake sitt brød og binde garn til fiske. Derfor lovet han at trollet skulle få datteren når de kom heim, men den gode Balle tenkte nok at det snart skulle ordne seg når de kom til Ballvika. Trollet reiste seg og Balle så hvordan det liksom vokste da det tok masta og satte den på plass. Orkanen var nå minket til liten kuling, så det var ingen vanskelighet å styre jekta unna brottsjøene. Det var nok trollet som hadde manet fram uværet ved å løyse opp knutene på tauet, for det varte ved med kuling og stormbyger helt til de kom til kaia i Ballvika og tørnet der. Mannskapet fikk nå et døgns hvile før det bar til med utlossing av de mangeartede varer de hadde tatt med seg fra Bergen.
Da så alt var unnagjort, ville trollet ha lønn for turen og for at han hadde holdt masten, men da fikk Balle store betenkeligheter, og bad om å få forhandle om lønna. Han tilbød trollet både gård og grunn og sa også at datteren selv ville ikke, men trollet sto på sitt. Da sa Balle klart fra at datteren fikk han ikke. Trollet for da brumlende opp til Blåtinden. Da han kom opp dit fikk det se at datteren til Balle og Sivert kokkgluntsto ned ved brygga og tok omkring hverandre. Det fikk da allmaktskrefter av raseri, satte seg ned med ryggen mot Blåtind og spente mot Balltind så denne vaklet og for med bulder og brak nedover og dekket for alltid Ballvika med hus, jord, folk og fe til evige tider. Men trollet hadde vært så opptatt med arbeidet at det ikke merket at sola kom fram unna Tindsteinen og gjorde det til stein.
Alle kan i dag se det – fjellet heter «Trollet»  og er den nest høyeste fjellnuten på Dyrøya, og trollets ansikt vises tydelig enda det er mosegrodd og forvitret.
Sagnet sier videre at folk som rodde forbi Ballvik eller Ballura som det nå heter, hørte hanen gol to døgn etter at skredet var rast ut. De mente at hanen var blitt igjen i et hulrom mellom steinene. Det sies også at midtsommers og ved midnattstid når sola står som en ildkule ute i havet, høres bulder fra ura og skrik fra ei kvinne: «Vi dør i lag!»
Dette er et historisk folkesagn som må være svært gammelt. Det som er historisk ved dette sagnet er først og fremst selve ura som ligger som et bevis på at det en gang har gått et mektig steinras her ute. Namnet Balle og Ballvik er heller ikke bare fri fantasi, for vi har f.eksempel på ytre Senja namnet Ballesvik. Hva angår bosetting her, så kan man finne rester etter båtstøer like nedenfor ura, så det skulle tyde på at det har bodd folk her. Tett ved ura, på sørsida, ligger forresten en meget gammel gård, Bergseng, som det har bodd folk på for bare få år siden.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *