Det fortelles at der hvor denne ura med de svære steinene nå ligger, en gang sto en stor bondegård. Ura rekker fra fjellet og ned til sjøen, ja, kanskje langt ut i denne. Bredden av denne ura er vel ca. 900 m. Bonden som bodde der hadde mange kyr og massevis av andre dyr. Han skulle ha en stor kornlave fullpakket med korn og var således en meget rik bonde. Han hadde vel også både små og store båter i naustet og på vika utenfor. Reinsamer var den gang i majoritet i Salangen hvor de lå om sommeren,
ja noen var også her vinteren, særlig de fattigste som bare hadde noen få reinsimler.
Nå var det slik i eldre tider at gamle lappekjerringer kunne «gane». Ja, kanskje også norske koner og var inne på kunsten. Den som fikk satt på seg den såkalte «gan», var evig fortapt. om en ikke fant en annen lappekjerring som kunne ta «ganet» bort. En måtte derfor alltid holde seg til venns med disse ganekjerringene og det var det mange av i eldre tider, ja nesten alle lappekjerringer kunne sette sitt «gan» på folk. Farligst var dette «gan» for de mennesker som visst og fast trodde på «gan».
Når disse lappekoner kom inn i et hus, og husmoren ikke tok det så nøye med straks å gi henne mat og andre ting, så begynte hun å «gane». Hun svingte seg rundt på sine store komager med armene svakt bøyd ut fra kroppen og samtidig med en helt uforstålig mumlen mellom tennene. Når så dette var overstått, spyttet hun på kjel, gryte eller i gruen og lovte at neste dag, eller om noen dager, skulle mannen på garden drukne, eller den beste kua skulle falle død om, og mye annet. Ja, det kunne hende at hun lovte at hele gården skulle rulle i sjøen. Nå gikk det vel neppe slik som lappekjerringen lovte, særlig på de steder hvor både hun og ganet ble kastet på dør. Derimot kunne det sikkert skje et eller annet galt på den gården hvor folkene trodde på «gan».
En gang kom en «gankjerring» innom på den store gården på Grøtland på tiggeri, men husmoren kjente vel ikke til dette farlige «gan», og sa derfor at hun ikke hadde noe å gi bort. Lappekona gjorde da oppmerksom på at det skulle skje noe forferdelig der på gården. Så gikk hun da rett opp på fjellet og straks etterpå, sier sagnet, ramlet hele fjellet nedover og laget denne Grøtlandsura. Hele gården forsvant med alt som var der av både mennesker og dyr. Sagnet sier at der hørtes hanegal nede fra ura i 7 år. Ja, dette høres jo ikke så urimelig. Den hadde jo en full kornlave å leve av.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *