Internt referansenummer: 21.10.2010 – A
Kilde:
SAGN FRA ØSTFOLD
NORSK FOLKEMINNELAG NR. 59
K. Weel Engebretsen og Erling Johansen
1947
(Klikk her for å lese Forordet til boken)
(Klikk her for å lese Innledningen til boken)

 

Sagnet om Lundegjentene som ble bergtatt…

Langt sør på Kråkerøy ligger gården Lunde. I gamle dager var den mye større enn den nå er og eide mest hele den ytre delen av øya. På gården var det flere oppsittere, men det fantes bare en eneste låvebygning, og den brukte da bøndene i sammen. Den var bygd av kjempesvært tømmer og forsynt med en høyglugge for hver oppsitter, og ennå i dag står den på det nærmeste sånn som den gang den ble oppført for flere hundre år siden.

Der ute bodde det en gang i tiden to unggjenter. Hva navn de hadde, er det ingen som husker lenger, så styggelig lenge er det siden, men sagnet om Lundegjentene som ble bergtatt, er det mange som har hørt gjete.

Det hendte seg en kveld da gårdsarbeidet var over, at de to gikk seg en tur bort gjennom jordene. Ikke sa de sjøl hvor de eslet seg hen, og ikke var det visst noen som spurte heller, men da de ikke var kommet tilbake den neste morgen, ble folkene på Lunde redde og tok til å lete etter dem. Men ikke var de å finne noe sted.

Ettersom tiden gikk og gjentene fremdeles ikke var kommet til rette, mente gamle falk at de var tatt inn i Bjønnevaugfjellet, en bratt fjellhammer lengst sør i jordene. De ville nå ha det til at det bodde en bergmann der. Så var det ikke annen råd tilbake enn å skikke bud til Tunepresten og få han til å ringe med kirkeklokkene. Tune kirke var nemlig lovekirke i gamle dager. Gjorde en et fromt løfte til presten, så, kunne en få et ønske oppfyllt.

Og som sagt var, så ble det også gjort, og for løfter og gode ord fikk de presten til å ringe både lenge og vel. Hva enten det hjalp eller ei, er ikke godt å si, men sikkert er det, at da sju år var gått, kom den ene av gjentene til gårds igjen. Men da var hun blitt så rent tullete, at det mest ikke var et skikkelig ord å få fra henne. Den andre så en aldri mere til.

Men enda i flere hundre år deretter svarte Lundegårdene smørskatt til Tune prestebol som takk for klokke-ringingen da glentene ble bergtatt.