Av Einar Sandvik

Hentet fra Årbok for 1992
Nord-Trøndelag Historielag
Redaksjonsnemnd: Aa. Bjørgum Øwre, Eldrid Moen, Olav Skevik
Steinkjer Trykkeri A.S 1992

Saltkoking i Trondheimsfjorden

Salt – ein rikdomskilde

Krydder var et av de viktigste vareslaga i handelen med Østen. Det var svært ettertrakta fordi det kunne brukes til å gi maten bedre smak og, vel så ofte, til å dekke over matvarene som var skjemt.

I mangel av hermetiserings- og kjøleteknikk, hadde forfedrene våre begrensa muligheter til å oppbevare mat over lengre tid. De viktigste konserveringsmåtene var tørking, røyking og salting. Den aller viktigste metoden var salting. Handel med salt var derfor en rikdomskilde. Det fortelles at kongen av Etiopia fylte skattkammeret sitt med saltblokker. Ordet ”salary” for lønn på engelsk, skriver seg fra den romerske saltskatten, ”salarium”.

Saltet kunne en få fra saltgruver, eller ved å koke det ut av havsalt. I eldre tid brukte folk i Norden mest sjøsalt, som de kokte ut sjøl. At saltkoking var viktig, viser det faktum at den dominerende landskyldvaren i Oslofjordområdet, særlig i Røyken og på Nesodden, var salt. Bøndene i Trondheim betalte landskylda mest i smør, men også trønderne dreiv saltkoking i stort omfang.

Framstillingsmetoden

Saltkoking gikk vanligvis for seg på den måten at en kokte inn sjøvatn i spesielle kjeler eller panner av jern med stor fordampningsoverflate.

Vanlig saltvatn inneholder ca. 30 gram salt pr. liter, så det sier seg sjølv at vedforbruklet måtte bli stort når en skulle koke ut større mengder salt. God tilgang på skog, var derfor en forutsetning for saltkokinga. Det fantes metoder til å spare ved, imidlertid. Om sommeren kunne en la saltvatnet fordampe naturlig i solvarmen, og om vinteren nkunne en fryse sjøvatn i trekar når det var streng kulde og fjerne isen etter hvert. En tredje metode var å bruke et overrislingssystem, der en lot sjøvatnet risle dråpevis gjennom tjukke lag med hagtorn og eineris. Denne siste metoden ble brukt ved Vallø saltverk på 1700-tallet. Det er uvisst om bøndenme i Trøndelag brukte noen av disse metodene til å øke saltkonsentrasjonen før kokinga.

For å unngå regn i saltkjelen, var det vanlig å bygge tak over den. I det trønderske klimaet må en gå ut i fra at dette var standard. Lokalnamnet Saltbrua, som forekommer flere steder ved fjorden, vitner om dette.

Jordbøkene for fogderia Stjørdal, Werdal og Inderøen, som landkommisjonen av 1661 utarbeidde, viser at all koking var ei vanlig attåtnæring for trønderske gårdbrukere. I alt er det registrert 67 saltkjeler i Nord-Trøndelagsbygdene rundt Trondheimsfjorden på det tidspunktet. De er fordelt på 58 brukere. Flest saltkjeler hadde Nils Skånes og Rolf Valan (Voldum) i Skogn prestegjeld, som begge hadde fire kjeler. Sorenskriver Hans Trones i Verdal, Paul Gustad i Skogn og rektor Peder Yttergrande i Leksvik er oppført med to saltkjeler hver. Det forekommer også at to brukere på samme gård er oppført med hver sin saltkjel.

Skogn, det vil si det som nå heter Levanger kommune, peker seg ut som det området som hadde flest saltkjeler. Merkelig nok er det ikke registrert noen saltkjeler i Åsen, enda navn som saltøya og Saltkjelen i Fettenfjorden tyder på at det har vært drevet saltkoking her også. Dette kan tyde på at jordebokkommisjonen ikke hadde fått med alle kjelene, eller at det har vært drevet saltkoking andre steder enn de som er nevnt i jordebøkene av 1661 til andre tidspunkt.

Saltkoking ble nok først og fremst drevet av storbønder og proprietærer, siden det kreves en god del kapital for å kjøpe en saltkjel og skaffe brensel til kokinga. Forfatteren av ”Efterretning om Inderøens Fogderie” (datert til 1757 – 1779) forteller at bøndene på Inderøya slo seg sammen i lag på 10-12 personer og kjøpte saltkjeler for å koke salt av sjøvatn.

Handel med trøndersk salt

Behovet for salt som konserveringsmiddel, var nok den viktigste grunnen til at jemtene kom til Levangermartnan ned gjennom hundreåra. Dessuten inneholdt sjøsaltet og saltfisken næringsemner som jemtene og andre innlandsboere lett kunne få for lite av i kostholdet. (Se Nord-Trøndelag Historielag sin årbok fro 1991) Jemtene videresolgte norsk salt og fisk i nabodistrikta.

På 1700-tallet begynte salt fra Spania å konkurrere ut saltet som bøndene kokte ut sjøl. Prestene agiterte for å få jemtene til å kjøpe spansk salt i stedet for det norske, som de mente var ”mycket orengiltig”. Det norske saltet var grovkorna og grått og kunne muligens fortjene denne karakteristikken, men jemtene ser ut til å ha likt smaken av det norske saltet og fortsatte ø kjøpe det lenge etter at folk i nabodistrikta hadde gått over til spansk salt.

Tollmaterialet fra grensetollstasjonen på Duved viser en klar nedgang i Handelen med norsk salt utover 1700-tallet. Mot slutten av hundreåret var det en forbigående oppgang, noe som nok har sin årsak i Napoleonskrigene, da den engelske flåten blokkerte handelen med kontinentet.

Jernet til saltkjelene kjøpte trønderne av jemtene. I tolljournalen av 1708 er saltjern en viktig vare, men seinere i hundreåret forsvinner denne varen ut av tollistene. Det er tydelig at saltkokinga i Trondheimsfjorden ikke lenger var så viktig.

Salthandelen med jemtene døde ut sammen med Levangermartnan på 1800-tallet.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *