Kilde:
Namdal Historielag (link til hjemmeside)
Årbok for Namdalen 1977 side 107
Skriftstyrar: Kolbjørn Gåsvær
Av: Harry Tranaas  

I min barndom var det slik at barna, både gutter og jenter skulle begynne å gjøre rett for seg tidligst mulig – gjøre rett for mat og klær, som det het så ofte den gang.

Det første yrke en da kunne få, var å være gjeter, og det kunne være til dels hardt nok i dårlig vær. Men i godværsdager var det en fin jobb.

Det å være gjeter var den gang ikke så lite ære. Det ble ofte sagt at det var gjeteren som bestemte om kyrne skulle melke mye eller lite. Far fortalte meg at en god gjeter måtte kunne – foruten å lokke på dyra – også kunne ”sammarkauk” eller ”gjetarkauk”, som han gjerne sa. Han lærte meg tidlig dette ropet som jeg måtte kunne før jeg tok til som gjeter.

Det var ikke som lokk på dyra dette ropet bruktes, men nærmest som et rop til gjeterne på nabogårdene for å holde kontakt med disse. Det første vi gjerne gjorde når vi kom ut i marka om morgenen, var å komme seg opp på fjellet så fort som mulig for å ”kauke sammarkauk”. Så måtte vi lytte og høre etter om vi fikk svar.

Svaret skulle ikke være det samme som kauket til den som ropte først. Svaret var forma som en del av en nedgående durskala – som var lik de første taktene av ”Ja, vi elsker”: Om det er Nordraak som har lånt fra Jøa eller omvendt, kan vi nå la være å spekulere på!