Internt referansenummer: 02.11.10 – A
Kilde:
Fortell Såmund- fortell mer
Sagn, folkelivs- og bjørneskildringer fra Utkant-Norge
Av: BENGT-ARNE RØINE
Såmund Aasen til minne
OSLO 1979 GRØNDAHL & SØN FORLAG AS
ISBN 82-504-0360-6
(Klikk her for å lese ”Forordet”)
(Klikk her for å se bilder av Såmund Aasen)

Såmund forteller: ”Det begynte slik…”

Da Såmund var ung ba han en bønn:

– Gode Gud, ikke døm meg som en ulydig mann, hjelp meg til å bli en god veidemann.

Da Såmund var voksen, sa han:

– Fiskere på havet har så nære til døden, hoggere i skogen har så nære til livet.

Nå er Såmund gammel:

– Farvel villskogen.

Nå kommer den gode ensomhet.

Alle bekker har rent ut i havet.

Enda er det ikke fullt,

enda er ikke mitt øre fullt av skogsuset,

men dagen er nær, når sangen stilner,

over hei og fjell.

Ja, ja, tre skuffer mold,

noen blomster og tårer,

hvite lommetørklær og svarte salmebøker

i slektningnever,

så er han Såmund i Aasen glømt.

Men livet i villskogen leve.

Jeg kom langs den gamle biskopvegen fra Vegårdshei over heiene til Gjerstad. Bak meg kom tordenværet og haggelbygene som drysset sukkerbiter over grusdekket. Det var for så vidt i pakt med mine seneste opplevelser. Jeg hadde nemlig spist sukret slåttegraut i Vegårshei. Dette var i slutten av juli 1978, og jeg var på veg til Fellegrenda i grensetraktene mellom Aust-Agder og Vest-Telemark. En slåttekar med grautfat og smørøye, blinkende sølvklokke i vestelomma og en forsiret tollekniv i sæleknappen hadde pekt med et grasstrå mot nabofylket.

– Der finner du bjønnekjenneren Såmund i Aasen, sa han. – Hvis du går noen mil, la han til. Jeg gikk slett ikke, men kjørte bil. Ut på eftasleite nådde jeg en gammeldags landhandel. Også den var overdrysset av sukkerbiter. Himmelen var blytung. Jeg stanset og støv-let inn. Bak en gammel vekt og gule kremmerhus sto en dame. Hun smilte og sa: vær så god.

– Han Såmund i Aasen borte i Fellegrenda, er det langt dit? spurte jeg.

Endelig, en bratt, brunrød sandvei opp over åskanten mot et hvitt hus og en rød låve, innhyllet i grønt gras og trær. Såmund sto i døra. Aldri hadde vi sett hverandre.

– Jeg har reist styggelig langt, Såmund, med haggelskuret i baken. Jeg vil prate om bjørn og skrive om deg.

– Da får du komme inn og ta deg god tid.

Slik møttes vi, Såmund og jeg, og var sammen en tid. Han fortalte om sitt liv mens dagene umerkelig ble borte.

Mennesker som Såmund finnes knapt lenger i vårt land. Ensom har han levd sitt slitsomme liv på en gård i le av fjellene. Han eslet sine år til heimegården Aasen og villmarka. Det var hans verden.

For Såmund er den gråtunge nybrottsjorda et streif av nåde. Når villfuglene kom flyvende over himmel-sletten, jog jaktinstinktet gjennom ham. Og når storviltet knaket gjennom skogen kjente han at blodet rislet hett og iltert i jegersjelen. Når kornet sto modent og ørreten gikk, og når ørnene kretset og bjørnene glefset, brant livet som mest i ham.

Såmund ble tro mot jorda og villskogene. Han vigslet seg til naturens enhet og makt. Han ba en bønn om sitt valg: — Gode Gud, ikke døm meg som en ulydig mann. Hjelp meg til å bli en god veidemann.

Han Såmund vokste opp med markblomster under nakne føtter. For hvert steg kjente han livet, livet utenfor ham selv. Han ble mannen som gikk med fangsten til handelskaren, byttet fugl og viltskinn mot mat.

– Mennesker ved havet har så nære til døden. Mennesker i skogen har så nære til livet, sier han stille.

En vår, en sommer, en høst og en vinter. Årene ble mange. Tiden rislet mot uendeligheten. Såmund i Aasen er gammel nå.

– Ennå minnes jeg de første vandringene i marka med ei flaske havresuppe i ei ullstrømpe. I suppa svømte halvtørkede plommer. Mor Hege hadde laget en niste: Brødskiver med kaldt flesk. Jeg bar maten og børsa med barnenever som luktet av krutt.

Det er han Såmund selv som fører ordet nå:

– I året 1888 tok far min, han Tormod, en spade og begynte å grave på ei hustomt i Negardsskogen. Mor mi, hu’ Hege Såmundsdotter Strand, hjalp ham. De spredte jord og muld ut på sør- og vestsida så de kunne sette «jordepler» — poteter — der til neste år. De steinene far ikke kunne nytte i stuemuren, ble lagt i ei røys. De største brøyt han opp og rullet ned bakkene mot bekken.

Da de endelig rettet ryggen og glodde på nybrottet og tømmerstua som sto ferdig, studerte de på hva plassen skulle hete. Valget sto mellom Kamperhaug og Aasen, som ble det endelige navnet. Men Kamperhaug ville ha vært det riktigste, fordi en haug i nærheten kaltes slik. Der var utkjempet en drabelig kamp i fordums tid, antakelig mellom hest og bjønn. Og nå hadde mine foreldre kjempet med stein og slått røtter der.

Vi sitter i peisestua på Aasen. Ansiktet er værbitt — i fanget hviler arbeidsnevene. Han ser trygg ut i brunjakka og gråbuksa. Det hviler en stolt ro over skog-. gubben — sindig, stillferdig, uten fakter, men med kvikke smil. Han har ikke kosesnadde i munnviken. Nei, Såmund har aldri vært stri etter tobakken. Han er røyklaus i lungene. Den tynne, lette karen sitter bare der og ruver.

– Selv har jeg utvidet jordveien, kjøpt skog og dyrket skråningen øst for husa ned til Tresko-dalen. Oppe ved Fjellufsa og i retning mot stua lå en stor steinrøys som jeg har velta på skrå bort i bakken. Det var i 1908. Samme sommeren klyvde jeg stein til ny grunnmur. Far hjalp til, men det livslange slitet hadde sprengt ham. Han døde bare 61 år gammel.

Skogen i Tresko-dalen har jeg latt stå for å spare husa mot østaværet. Vinterstid ligger Aasen nesten be¬gravet under snøskavlene. Aasenjorda er skrinn. Avlingen er liten. Varme sommere visner det meste. Slik er det overalt her i Fellegrenda.

Her har vi aldri hatt hest. Vi var gamper sjøl. Høylass og vinterved ble dratt hjem på slede og kjelke. Når jeg gikk tvekroket mellom drågene opp bakkene på «høyvegen», danset røde flekker foran øynene. En fikk dra og slepe så hælkappene på støvla revnet. Den som ikke har prøvd sånt blodslit, forstår det ikke.

Høyvegen var den eneste farbare strekningen hit opp før jeg bygde nyvegen i skiftet mellom tjue- og trettiåra. Langs høyvegen kom vi uttrøtta med ruvende lass fra de evig lange slåttemyrene som lå milevis unna. Fra Skåli til Ljosvass-Nuten er det flere hundre mål myr. Slik er det også ved Årrvatna over Velausfjell til Åmli, Vegårshei og Gjerstad. Myrlandet — og rennene — er den rikeste skogsmark en kan tenke seg. Nå er det ingen som nytter myrhøyet. Men under krigen var folk glade for næringa høyet, lauvet, baret og skogplantene ga dyra. Ja, alt en hadde rett til å slå med ljå. Transporten måtte vente til vannet frøs, så isen bar mann og lass. Stundom strevet vi oss fram på truger gjehnom storsnø med høybøra på ryggen. Det var en strid ferd. Ennå finnes det mange stakkplasser på slåttemyrene der, «stakksneisa» — lagringsplass mot en passende furu er bevart.

Ved større myrer sto tømrede høybuer, som også var husvære for slåttefolk. På et berg i nærheten var det muret et ildsted, der vi kokte mat og kaffe. Nå er buene bare en haug med råtne stokker — et minnesmerke over vonde og gode dager.

Jeg hadde også utslått og korndyrking på ødeplassen Honne i Vestigardtraktene. Etter at høybua der var rast en snøvinter, bygde jeg den opp. Seks til åtte lass fikk lagerplass i bua. I gode år høstet jeg opptil tretti tønner korn på Honne.

Fra gammel tid tilhørte rugfeltene ovenfor TrolldalsHelleren og litt av Bjønnedalsknatten Honnegården. Der var bamsen lei til å ete av avlingen. De gamle plassfolkene på Honne brente bål rundt åkrene om natta for å skremme rovdyrene, men uten hell. Det sikreste var vel å lade flintebørsa, ligge på lur og skyte når bjønnen kom luskende i kveldinga.

På Honne er det rester etter to dyregraver. Der gikk ei typisk bjønnereksle, noe som førte til at plassen ble fraflyttet. Men så seint som etter århundreskiftet streifet bjønn rundt borte i Honnetraktene. Når jeg senere vandret i disse skogene, tenkte jeg alltid på bjørn og ulv. Sånt stikker djupt i en gammel skogfant.

Karl på Honne gikk for å være både redd og tuslete. Da kona hans skulle barsle ei natt, og han måtte i veg etter hjelp, spurte han henne om hun ikke kunne vente til imorra. Dette ble siden et ordtak i grenda: «Kan du ikke vente til i morra, sa’n Karl, da kjerringa fødde unge.»

Men jeg undres om nåtidens voksne karer hadde våget å gå i bekmørket gjennom ulv- og bjønnelendet på Honne i gammel tid, om det så sto om tvillinger? Selv om de bar på øks, bjønnespyd og tyristikker som lyste gjennom skogen. Å nei, alle ville ha følt uhygge og redsel.

Husa på Honne sto bare og råtnet. Siden den tiden har folket fra Vestigard berget slåtten der. Selv leide jeg høyretten i mange år. Utallige svettedråper har sunket i jorda på Honne.