Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

”Satelitten” – Nord-Norges første plastbåt. Litt om lokal plastbåtproduksjon på Tonnes
Av Rune Bang

”Om en ukes tid blir den første båten som er bygd her i Nord-Norge av plast og glassfiber, sjøsatt på Tonnes», heter det i     Helgelands Blad av 19.oktober for året 1957. Avisen bragte nyheten om at denne spesielle ”forsøksbåt” som nå ville bli sjøsatt innen kort tid, og gav begivenheten vesentlig omtale for nesten 50 år siden.

Det at industribedrifter startet opp med nye næringer, var ikke dagligdags i Lurøy, – den gang som nå. At dette også var den første plastbåtproduksjonen i hele Nord-Norge, gjorde jo nyhetens interesse for tiltaket enda større. Selv om dette skjedde for ikke alt for mange år siden, vil nok mange av kommunens befolkning ikke ha fått med seg denne ”nyhet”, som derfor nå presenteres kortfattet for Lurøybokas lesere

Bakgrunn.
Det at en bedrift startet med plastproduksjon av båter, var en ikke ubetydelig nyhet. Ikke minst når dette var den første i sitt slag her i Nord-Norge og da til alt overmål i nedslagsområdet for lokalavisene på Nordre Helgeland. På denne tiden var bare et fåtall bedrifter sør i landet startet opp med slik produksjon, etter at dette nye materialet var begynt å gjøre seg gjeldende innen produksjon av mindre båter. Tidlige pionerer var Ancas i Arendal og Herwa Plast i Grimstad, som begge satte i gang våren 1956. Først ute med plastbåtproduksjon i Møre og Romsdal, var Arnfinn Kulø i Kristiansund som produserte plastbåter for sildefisket fra høsten 1956, de såkalte ”Myrabåtene”. Av de tidligere pionerer regnes også ”Skipsplast” i Tønsberg med oppstart i 1957. Det er av forannevnte slått fast med all tydelighet at det lokale initiativ i Lurøy kom omtrent likeså tidlig som prøveproduksjonene i Sør-Norge. Hvem var så initiativtaker og grynder til et slikt spennende og banebrytende foretak her i nord?

Initiativtaker.
Rolf Hansen Tonnes hadde nettopp avsluttet sin utdannelse i Trondheim og kom nå hjem som kjemiingeniør. Mens han var her hadde han fått kjennskap til oppstart av produksjoner innen det nye plastmateriale. Med seg hadde han derfor ideer om å starte en egen bedrift innen denne plastproduksjonen på Tonnes. I utgangspunktet gjaldt det en produksjon av vannledningsrør i plast, men myndighetene gav her ikke den nødvendige tillatelse under den planøkonomiske styrmodell som da rådde i landet. Denne offentlig dirigering av industriforetak førte derimot til at plastrørene kom til å bli produsert lengre mot nord, helt oppe i Alta. Hansen var imidlertid fast bestemt på å få til en egen plastproduksjon lokalt. Myndighetene hadde ikke rukket å regulere den nye båtproduksjonen i plastmateriale og dette ble nå den virksomheten han valgte å satse på. En slik produksjon av båter hadde han stor tro på, og fra ide til handling var nå veien kort. Utbyggingsfondet innvilget et lån på kr 15.000,- i sammenheng med bedriftsetableringen. Produksjonen skulle foregå hjemme i Lurøy, nærmere bestemt på Tonnes. Snart var ”fabrikken” i gang under meget primitive forhold og de første produserte båtene kom derfor i betydelig grad til under åpen himmel ”i friluft”.

Lokale båtkonstruktører og en offentlig godkjenning av kvalitet og sjødyktighet, var i disse dager et ”fremmedord”. Det var i stor grad nødvendig og naturlig å stå for alt dette arbeidet selv, dog ofte med noe faglig hjelp underveis. Denne første båttypen Hansen produserte på Tonnes, ble støpt i en spesialkonstruert form som en tysk ingeniør hadde vært behjelpelig med å forarbeide. Utgangspunktet for forma igjen, var en båt produsert av den lokale båtbygger Snorre Ranheim i Aldersundet, en notlettbåt. Byggematerialene til båten, etter eget utsagn til avisene, besto av ca. 30 % glassfiber og resten av plastmateriale. Glassfiberen var det som gav båten dens styrke og plasten fungerte i hovedsak som nødvendig bindemiddel. Fagfolk regnet en slik produsert båt til å være tre ganger så holdbar som en tradisjonell trebåt. Plastbåten ville dessuten ikke trenge å bli malt eller impregnert, noe en vanligvis var tvunget til å gjøre med trebåter. Hansen uttalte videre at det ville være en heller enkel affære å reparere en slik båt, dersom en skulle være så uheldig å slå hull i denne. Denne første plastbåten skulle etter planene bli hvit utvendig og grå innvendig, og fargestoffene vil bli tilsatt bygningsmaterialene allerede under støpingen. Når produksjonen var kommet godt i gang, ville båtene kunne leveres i forskjellige farger og kundene kunne regne med en rekke standardfarger.

Framtidsutsikter?
I avisoppslaget understreket Rolf Hansen at denne første båten kun var en eksperimenttype og båten ville derfor bli grundig prøvekjørt. Erfaringene under prøvekjøringen ville i neste omgang bli lagt til grunn for den mest mulige riktige konstruksjon av båten og da til en så lav pris som mulig. Først da ville båttypen bli satt i serieproduksjon, en produksjon han regnet med ville bli iverksatt kort tid over nyttår. Dersom denne båttypen skulle slå an, ville fabrikken kunne produsere flere hundre slike båter i året. Han viser her til at det var kommet flere forespørsler om båten og at den første allerede var solgt til en notreder. Selv om interessen blant fiskere er stor, vil en imidlertid vente på erfaringer før en foretar seg serieproduksjon av båttypen. ”Det kan være at ting må rettes på, og da er det likegodt å vente slik at vi kan sette i gang produksjon av båttyper som fiskerne er tjent med” uttalte Hansen til avisene.

Byggenummer 1 – en ny type ”notlettbåt” bygd av glassfiber og plast men med noe mer ”racerpreget stavn og flatere bunn”, hadde kort tid senere en vellykket ”jomfrutur” utenfor Tonnes i november 1956. Båten var 18 fot lang og utstyrt med en 24 Hk ”Sabb” diesel. I for- og akterskotten var det vanntett skott foret med plaststoff, som hadde den spesielle egenskap at det ville trekke seg sammen igjen hvis det skulle oppstå huller i det. Det var dessuten plass for ekkolodd og øvrige anordninger som vanligvis krevdes i en moderne notlettbåt. Båten ble døpt ”Satellitten”, som i følge avisen både var ”tidsmessig og treffende” for en slik nyvinning! I tillegg til ingeniør og initiativtaker Rolf Hansen, besto arbeidsstokken denne første ”pionertiden” av Kåre Aspdal og Nikolai Sengsdrag.

Avisen avslutter sin artikkel slik ” (…) Det er all grunn til å hilse med glede at vi kan følge med her oppe også. Ikke minst er det en oppmuntring for Lurøy at bedriften er lagt dit hvor industriens folk ikke akkurat står i kø for å ta fatt med nye prosjekter”

”Satelitten” ble solgt til det store Torrisen-rederiet i Meløy, noe som vel i seg selv var god reklame for den nystartede bedriften.

De første år ved Nord-Norsk Plast
Den første tiden ble naustet tilhørende ”Nordgården” brukt til produksjonslokale. Men, snart ble det ønsket om eget produksjonslokale til denne båtproduksjonen imøtekommet. Første byggetrinn var ei mindre brakke fra anleggstiden i tilknytning til Røssågaanleggene, som nå ble revet og flyttet til Sjyskjæret. Senere ble lokalene utvidet med ei ”halv” tyskerbrakke fra Rognan. Senere ble disse to ”brakker” sammenstilt med et mellombygg, slik at plassen ved bedriften etter hvert ble brukbar. Produksjonen på Tonnes omfattet etter kort tid mer enn bare notlettbåter. Mottoet var at det meste kunne lages innen plastprodukter.

Plastbåtproduksjonen var nå kommet for å bli, og økt bruk av påhengsmotoren fremskaffet behov for andre båttyper. En generell oppgangstid i landet, gjorde også sitt til at det ble langt vanligere med fritidsbåter. Det ble nå produsert forskjellige type båter, både passbåter, sjarker og en mindre pram, i tillegg til diverse kar. De produserte her passbåten ”Orkan Sport” på 13 fot og ”Orkan Rex” på 15 fot, i tillegg til små joller på 6 og 8 fot – som for øvrig var forberedt for seil – og speilbåter på henholdsvis 12 og 14 fot. Plastsjarkene kom til noe senere og ble levert i modeller opp til 32 fot, og gikk under navnet ”Vestfjordsjark”. En av modellene ble også innredet som turbåt.

Etter hvert ble arbeidsstokken utvidet til 4 tilsatte

Hard konkurranse og konkurser.
På 1970- og 1980-tallet dukket det opp en mengde plastbåtfabrikker i landet. Dette resulterte i en knallhard konkurranse med sterkt press på prisene. Kravene til design ble også skjerpet betraktelig.     Denne første fabrikken i Nord-Norge forsøkte å henge med i utviklingen innen et stadig strammere marked og utviklet i tillegg flere ”nisjeprodukter”. Badekar, utstyr for gruvedrift, vann- og oljetanker, industriarmatur, saltkar, sykebårer, varselskilter for høyspentledninger i tillegg til en mengde andre mindre plastartikler, alt etter kundens ønsker og tegninger.

Men, det måtte gå slik det gikk med flere av plastbåtprodusentene. I et skred av konkurser innen plastbåtfabrikkene, måtte også Nord-Norsk Plast innstille og produksjonen ble nedlagt her på Tonnes i 1979.

Fabrikken ble imidlertid reorganisert et par år senere. Produksjonen fortsatte da under navnet ”Tonnes Plast A/S” og da var det hovedsakelig fiskesjarker som ble laget. En tid ble det også åpnet adgang for de som ville bruke fabrikken i sammenheng med ”selvbygging” av egne sjarker. Tiden var gått fra plastbåtproduksjon i den form fabrikken var i stand til å levere, og i 1982 var det ugjenkallelig slutt. Fabrikken gikk konkurs og ble nedlagt. Den første Nord-Norske plastbåtfabrikk var dermed blitt historie. Kanskje er det bare et fåtall av kommunens innbyggere som ennå husker tiden med plastbåtproduksjon på det lille Sjyskjæret eller kan se for seg en av modellene fabrikken var kjent for?

 

Kilder:
Helgelands Blad av 19.10 og 18.11 1957, 3.1 1958 og 21.3 1981
Rana Blad av 19.10 og 11.11 1957
Rana Blad nr. 246, datert 25.10 2002, ”Rana Blad for 45 år siden” .
Annonse fra 20.4 1959 og reklamemateriell fra fabrikken
Turistbrosjyre fra 1967 (annonse)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *