Sigurd Pedersen Forteller, Født 1894 (fortalt 1986)

Æ voks opp inni Strandvejen.

Det va my rart som foregikk inni Strandvejen i den tia. Det va ei som hett Maria Brunbrenne.

Og så va det ei som hett Bolla Rinnan. Hu hadd kolonialbutikk i ein gård som va halve tre og halve stein. Der lå sjøen rett utafor. Dit ned kom det ofte kailla som satt og drakk nedi fjæra der. Og vi guttungan gikk og handla for dem, og da fikk vi ettøra og toøra. Så la dem kjøttdeig på brødskiva, og så drakk dem laddvin.

Det va ei som hett Gris-Inberanna å. Hu hadd et grishus inni Lahammern. Ein gang blei det storflo, sånn springflo vi kalle, og så fløyt det bort 22 grise!

Det va ein gård inni Strandvejen, nr. 92, som vi ungan kalt Finngården. Det va nånn som va litt redd for finnkjerringan, for det blei sagt at dem kunn gann!

Ellers va det no andre originala i byen. Det va no han Flirop. Han hett egentlig Iversen. Faren hadd vært fyrvokter da han Flirop va liten. Siden kom dem te byen og bodd oppi Vollafallet.

Så va det Gåsa og Steggen og Flyndra.

Det va ein som hett Wang, som va dømt for mord. Han satt i fengslet uti Kongensgata, i den gule gården utafor Sykehuset. Der satt han i mange år, og da han blei løslatt, va han en gammel mann. Han hadd stort hvitt skjegg, og da gikk han i mange år som julenisse i byen ved juletider. -I det fengslet satt dem som va satt inn "på livstid".

Det va et annt fengsel uti der og. Det va Landsfengslet. Der va det utsalg for ting som fangan laga. Det va ein av fangan som laga trehesta, og han kalt vi for Hest-Ola.

Æ kom te baker Widerøe som bakersvenn da æ va nitten år. Æ har svennebrev med skjønnsmenn som baker Helgesen, baker Widerøe og ein te.

Da æ kom te baker Widerøe som svenn, fikk æ 24 krona uka. Faren min, som va hos Arilds Margarinfabrikk, han hadd bare 18 krona. Han va der i 50 år!

Det som vi kalle finbrød no, kaltes husholdningsbrød den gangen.

Æ begynt hos baker Widerø med 24 krona uka, og da æ hadd vært der i tre måna, fikk æ 27 krona uka. Æ va vel nesten tyve år da. Det va god lønn den tia, det!

Baker Widerøe va spesialist på husholdningsbrød! Æ fikk svennebrev på finbrødbaking der. Svenneprøven foregikk bl.a. på den måten at dem som skull bedøm bakingen, slo handa ned i det ferdigstekte brødet. Hvis det holdt sæ flatt, va det itj bra nok! Det skull reis sæ igjen med ein gang.

Æ mått bær hunderkilos melsekka! Første gangen æ bar inn ein sånu, segna æ!

Vi satt deigen, som va på 200 kilo, i et stort jerntraug. Først bruktes det surdeig som vi hadd i ei bøtte. I steikovnen va det tre fyrganga på kvær side. Det va ein 32-platers ovn. Vi feid og gjor rein ovnen mellom hver steiking. Te det brukt vi ein svaber på ei lang stang. Så staka vi brødan inn i ovnen, som holdt 360 grada! Baker Widerøe va kjent for sine prostindekaka. Han laga også prinsessekringla og nå som kaltes Engelsk ost. Det va ei langsmal kak. Og så bakt’n tekake. Ja, æ har "stutta" mang tekaka der ja!

Baker Widerøe, som hadd butikk i Thomas Angels gata, hadd salg gjennom ei luke som folk mått bank på for å bli ekspedert!

Æ va hos baker Widerøe i fem år, fra 1912 te 1917. Under krigen bakt vi nå som kaltes klikake. Den tørka vi oppå "kappa". Etterkvært blei det minder med hvetemel, og teslutt la Widerøe ned bakeriet. Vi hadd 200 sekka mel på lageret, men itj nå hvetemel, og så mått vi bare slutt.

Da Widerøe slutta med bakeriet, hjalp han mæ med å komm inn på Sporveien. Da fikk æ 85 øre dagen! Da hadd æ no arbeid, men æ fikk itj komm inn i Pensjonskassen før ein av dem som sto der før, dødd. I 1918 kom æ inn.

Æ begynt så tidlig i Sporveien at æ har kjørt på åpne vogna, altså åpne plattforma både foran og bak. Æ kjørt sammen med ein som hett Hauan. Han va ein stor svær kar og æ va bitteliten! Da sto vi foran på vogna uten vindu. Det kom itj før i 1921, men det va fremdeles åpent bak.

Sertifikatet mitt som vognfører e fra 23-5-23. Æ har også lært opp trikkeførera og konduktøra etter det.

Det va no forskjellige ting som kunn hend på trikken den tia.

Ein mann som va smed og hett Moe, bodd oppi Steinberget og hadd både høns og saua. Ein morra klokka seks, vi kjørt fra Steinberget da, kom han med en sau. Vognføreren da hett Jensen-Moe. Det va ein stor svær kar med hvitt skjegg og hvite barta. Da Moe kom trekkende med denne sauen, spurt’n om han kunn få ha med sauen på trikken, han skull på slaktehuset med den! – Ja, så fikk han ta med sæ sauen som passasjer på trikken da!

Og så va det ein trikkfører som kjørt fort nånn gang fra Ilevolden te nedi Munkegata og stoppa utafor skjenkestedet Dyrehaven på hjørnet av Munkegata og Olav Trygvasons gate. Så gikk han inn dit en tur mens konduktøren passa vogna!

Den kjente skøyteløperen Oscar Holte kalt vi for "Halv-sju", vi som kjørt trikken. Han gikk hver morra klokka halv sju opp te Wullumsgården. Det va visst treningen hans den gangen! Presis halv sju kvær dag!

Doktor Stendal som bodd i Løven uti Ila, der hvor apoteket e no, gikk kvær eineste morra i sommerhalvåret og stelt i haven sin som han hadd nedenfor jernbanen på den andre sida av gata.

Om søndagsmorran kjørt vi ned te Jernbanen på Brattøra te hurtigtoget kom, og venta på dem som kom med det! Vi sto der både et kvarter og tyve minutter somm gang!

Æ va med i trikkebrann utafor Gråmølna i slutten av tredveåran. Heile vogna brant, og døran va brent fast. Æ kom hjem først i 3-4-tia om morran.

Æ blei no kalt værelsa og kjøkken". Grunnen te det va at den dagen da æ hadd fått leilighet, va æ så glad at æ bare sto og tenkt på det, og da æ kom te Nonnegata og skull varsel om det, sa æ "To værelsa og kjøkken" istednfor Nonnegata! Den historia har blitt fortalt på mang måta, men det va slik det forgikk.

Det kosta 8-10 krona måneden å stå i Sporveiens Pensjonskasse.

Vi hadd vartpeng for opptelling av penga.

Æ va ansatt på trikken fra 1917 te 1962, og har fått Sporveiens gullur!