Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

 

Sir Brookes reiseskildring fra Lurøy anno 1820
Av Trond Aakvik

Sommeren 1820 hadde Lurøy besøk av den aldrende kaptein Sir Arthur de Capell Brooke. Han hadde vært så heldig å få med seg på turen et egenhendig skriv fra minister Peder Anker til hver nordmann han møtte om å være han «behjælpelig med raad og daad».

Turen gikk til lands fra Kristiania til Overgaard (Aargaard) ved Namdalsfjorden. Derfra leide han båt med seks skysskarer, og det endelige målet for reisen var Lappland. Dit kom han da også. Det var opprinnelig meningen å ta samme reiserute ved returen, men i stedet havnet Brooke i Sverige og tok veien sørover på andre siden av kjølen.

Under hele reisen hadde han følge av en svensk reiseleder og tolk. Det var forhenværende tollbetjent Johan Lundsted, en ressurssterk person med en brokete fortid. Bl.a. hadde han vært speider for Napoleon og blitt sendt til Sibir som fange. Johan behersket hele seks språk, og var en utmerket frisør, kokk og taffeldekker. Alt dette ifølge Sir Brooke, som i sine notater velger å omtale Johan med det mer kontinentale navnet Jean. Fint skulle det være når han en gang kom hjem med sine fantastiske beretninger.

Brooke nevner ikke navnet på handelsmannen på Selsøyvik, men slik jeg forstår lokalhistoriske kilder, skulle det på den tiden være Ole Hvid. Det bemerkes ellers at Brooke oppgir skyssprisen til å være 24 skilling for hver mann pr. nordlandske sjømil, som Brooke anslo være lik ti engelske.

Foreliggende artikkel er den første i en serie på fire. De andre vil være å finne i årbøkene for Rødøy, Meløy og Gildeskål. For Lurøys vedkommende vil Brookes beretning overlappe artikkelen for Rødøy med reiseskildringen fra Hestmannøy. Det kan allerede nå røpes at i Gildeskål så forundres Brooke over hvordan det kan ha seg at et selvsett hvalskjelett kan ligge på toppen av et fjell. Om dette sensasjonelle funn må interesserte lesere vente på neste årbok fra Gildeskål. Fra Rødøy får vi høre om noen nye arter av bjørn; hestbjørn og maurbjørn. Og i Meløys årbok fortelles det om grove trakasseringer og spionanklager på Støtt.

Jeg velger å la Sir Brooke komme til ordet med sine egen beretning, og oversetter han derfor direkte. I god tradisjon fra den tiden, skriver Brooke særdeles lange setninger med utallige innskutte bisetninger. Punktum er en sjelden vare. Jeg har valgt å ikke oversette teksten loddrett, men tilpasse den dagens språkbruk med en noe gammelmodig språkstil. Dette både for å få frem Brookes ånd og av hensyn til den lesergruppen en lokalhistorisk årbok henvender seg til. I respekt for Brooke vil jeg likevel noen ganger la de innskutte bisetninger få råde. Overskrifter til hovedavsnitt er satt av meg, og står ikke nødvendigvis i originalteksten. Stedsnavn blir gjengitt slik de står i reisebeskrivelsen. Dette fordi de lett lar seg gjenkjenne, og dessuten gir oversettelsen en noe gammelmodig valør.

Når vi går inn i hans reiseskildring, så har han vært hos handelsmannen Berg på Koppardal på øya Løkta i Dønna kommune. Her hadde han møtt biskopen i Nordland og Finmarken, og bl.a. diskutert sjøormens utseende og størrelse. Biskopen hadde her mye å berette, da han på kort avstand hadde sett den med egne øyne. Men nå skal Sir Arthur de Capell Brooke videre nordover, og her følger hans beretning fra Lurøy :

Utsikt mot Træna
Mellom Kobberdal og Luuröen fremviser den norske kyst seg igjen fra dets største storslåtthet. Lenger sør hadde vi passert små, lave øyer, men dette nordlige hav blir formørket av enorme fjell, som reiser sine spisse topper i skyene. De utallige fjelltoppene, som varsomt reiser seg mot himmelen og blir belyst av kveldsolen, har en slående likhet med de gotiske spirer på en gammel katedral. Enda en slik likhet ser vi i en avstand av tretti miles ute i havet. Der reiser det svært høye fjellet Trænen seg fra dypet som en enorm kuppel. Det ble fortalt meg om en bemerkelsesverdig stor hule langt inne i og i hjertet av dette fjellet. Her søker får og geiter i et stort antall fra hele øya ly fra den ofte tette tåka, og årevis gjødsling fra dem har hopet seg opp slik beskrevet i det kjente greske sagnet om kong Augeias, hvis staller ikke var blitt renset for gjødsel på 30 år. Fjellet er svært bratt og vanskelig å bestige, og det er så fullt av ville fugler der at det blir regnet som et av de beste eggvær på Helgeland. Det er en kirke der, men antall innbyggere, som ene og alene har fiske som livsgrunnlag, kunne jeg ikke bringe på det rene. Faktisk så står den så isolert der ute i havet og så fjernt fra fastlandet og andre øyer, at det er lite med samkvem mellom dem.

Lovunden
Nærmere oss viste det helt spesielle fjellet Lovunnen sitt ruvende omfang, og byr på stolt motstand mot de brølende bølgene, som omgir den på alle kanter. Naturen her viser seg fra den mest gigantiske skala; alt er stort og voldsomt, og følelser blandet med beundring og ærefrykt beveger oss ved å se klodens ansikt vise seg på en slik vidunderlig måte. Ikke et tre var å se og fjellsidene var tynt dekket med lyng og ville bær, blant disse tittet den arktiske jordbæra frem med rødmende farger blandet seg med dyp blårød farge fra blåbær. De var nå modne og bød på den mest herligste nytelse da vi tilfeldigvis gikk på land for å strekke på bena etter å ha sittet så lenge i båten.

Polarsirkelen
Til min store glede krysset vi polarsirkelen klokken ni om kvelden, noe som vi feiret med et breddfullt glass med brandy. Det var det eneste vi hadde av brennevin. Solen delte øya Trænen i nesten to like store deler. Etterpå skjærte den Hestmanöe, og da dens stråler nådde fastlandet, krysset det Norge, besteg alpebarrierene i svensk Lappland, fortsatte gjennom Pitea Lapmark, passerte elva Torneå, like ved Ofver Torneå. Været var fuktig og lummert. Solen var nå synlig nesten hele natten. I en kort øyeblikk håpet jeg at vi ville bli forunt å få oppleve den ved midnatt, før den sank ennå lavere i horisonten.

Sterke kvinner
Vi tok inn for natten i Selsöen, en liten øy med omtrent tre miles omkrets, og som ikke bestod av annet en et fjell. Mangelen på trær på denne delen av kysten er så stor, at da vi ankom, var husets tjenere dratt hele tjue miles unna til fastlandet for å hogge forsyninger av denne nødvendige varen.

Det eneste huset på øya var handelsmannens, til hvis også fjellet tilhørte. På grunn av fraværet av menn, ble to unge jenter, den ene ennå ikke fjorten år, sendt av gårde i en liten båt til den nærmeste naboøya omtrent syv miles unna for å skaffe oss nye rorskarer for den videre reisen. De dro av gårde klokken elleve og kom først tilbake til Selsöen i syvtiden neste morgen. De hadde blitt møtt med svært sterk motvind, og hadde med stort besvær og slit, og med bare årer til hjelp, og hvor båten ble slengt hit og dit av bølgene, kjempet seg gjennom natten. De var gjennomvåte til skinnet, nesten helt utmattet av alt slitet, og den lille båten var nesten fylt med vann. Mange menn ville blitt skremt ved et slikt vågestykke. Vante som de er ved sin livsførsel viser disse fattige jentene dyktighet og fryktløshet. I sin konstitusjon blir de like robuste, hardføre og sterke som menn, og deltar uten sure miner i fiskerens strabasiøse liv. Når dagen knapt kan skilles fra natten er de utsatt for vinterens nådeløse gufs og piskende stormer. Når mørket dekker alt viser de mot og drar ut og fisker sammen med deres fedre, ektemenn og brødre i små åpne båter. Uten pause fisker de, ofte femti miles til havs, dag og natt til de har fylt sine båter med havets frukter. Etter å ha levert fangsten ved nærmeste øy, vender de så tilbake til arbeidet, og slik fortsetter det gjennom hele vinteren.

Hvem er det så, som tør påstå kjønnsmessige svakheter eller mindreverdigheter? I mildere klima, hvor kvinnens naturliggitte energi ikke blir ledet vekk av påkjenninger og farer, vil hun utelukkende være opptatt av å kultivere sin ånd og benytte seg av de fordeler hun så frisinnet har fått fra undervisning. Men se på kvinnen i en annen region, hvor harde tak og påkjenninger følger hennes livsløp. Hennes hjerte er fremdeles fylt av medlidenhet og omtanke, og dette forener hun med den mannlige djervhet. Til tider viser hun faktisk større utholdenhet enn mannen, og hennes kampvilje vokser etter som farer og vanskeligheter omgir henne.

Og så forsetter Sir Brooke sin fantastiske oppdagelsesferd ut av Lurøy fjerding. I Rødøy, Meløy og Gildeskål opplever han mangt og meget å forundre seg over.

Litteratur:
Brooke, Arthur de Campell: «Travels through Sweden, Norway and North Cape, in the Summer of 1820″. London 1823.
Grønvold, Didrik: «Ældre engelske reiser i Norge». Artikkel i Den norske Turistforenings aarbog for 1905. Kristiania 1905.
Hutchinson, Alan: «Disse tider – Disse skikker». Utgitt av kommunene Træna, Lurøy, Rødøy og Meløy. Bodø 1997.
Kirkeby, W. A.: Engelsk – Norsk ordbok. Stor utgave. Kunnskapsforlaget 1991.

Om artikkelforfatteren:
Trond Aakvik (f.1952), lektor, oppvokst i Glomfjord. Bodde tre år i Bodø, hvor han tok artium. Han har siden 1970 studert og arbeidet i Oslo, og har flere høyere utdannelser. For det meste har han jobbet innen det spesialpedagogiske området, og har som spesialfelt hyperaktivitet og dysleksi. Han har også vært fagpolitisk engasjert, og blitt valgt som fylkesleder i Oslo og Akershus i flere perioder. I 1999 trakk han seg tilbake til sitt småbruk på Vågaholmen i Rødøy kommune. Her er han enten å finne i sin småbåt med juksa og uersnik eller konsentrert over historiske bøker. Han har forfattet flere lokalhistoriske artikler, som nå venter på sin utgivelse i egen kommune. Seneste år har han gitt flere bidrag til Meløyavisas «Fra det gamle album». I samme avis har han markert seg lokalpolitisk ved å skrive kjærlighetsbrev med snert fra Rødøy til Meløy kommune. Aakvik ønsker her en sammenslåing.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *