Kilde
Mer om livet i min barndoms dal
Av Trygve M. Davidsen
Omslag og tegninger av forfatteren
Printed in Norway 1971
Copyright: Eget Forlag

 

Siver Svendsen nattmann og rakkerknektene hans

NB! Bildet er kun et illustrasjonsbilde.

For et snes år siden gjorde Ingeborg Flood seg den umake å grave frem og tyde de snirklede bokstaver i endel gamle rettsdokumenter, blant dem et notat i stattholderens protokoll fra 1673.

I april dette året ble en død mann funnet på en av løkkene utenfor Christiania. Mannen hadde skutt seg.

Her ble da spørsmål om ikke nattmannen kunne brukes til «hans Legems nedkastelse under Galgebakken, andre til avsky och eksempel».

Eller om der fantes «gemene Qvindfolk som tager huder udaf katter och deslige, de da dertil kunde bruges».

Nattmannen hadde en årslønn på tolv riksdaler, han var også enslags håndlanger for skarpretteren. Hertil kom en avtalt avgift for å fjerne døde dyr og selvmordere, to riksdalere for en hest, åtte skilling for en katt eller liter hund, en mark og åtte skilling for en stor hund.

Under nattmannen — mesteren — stod rakkerknektene, alle utvalgte folk som ikke tok det så nøye med tyveri, overfall og slagsmål, foraktet av de fleste lovlydige borgere, som gjerne slengte en kraftsats etter dem:

– Fy til rakkeren!

Et utbrudd som siden holdt seg på folkemunne.

Så tidlig som i 1646 ble en nattmann Jan Olsøn notert i Christiania Byregnskap som hudflettet, og den seksogtyvende mai dømt til døden i galgen for nye forbrytelser, og etter å ha fått de lovfestede to potter spansk brennevin å styrke seg med, hengt den 2. juni.

*     *     *

Hopper vi så over all den elendighet som fant sted i de følgende år, finner vi omkring 1690 en nattmann ved navn Siver Svendsen som hovedperson i en rekke forbrytelser. Han holdt til i et hus på Natmandshougen vest for hovedstaden med sin Qvinde og trende barn, Jochim, Torborg og David. Og sammen med dem flere rakkerknekter og andre tvilsomme eksistenser som kom og gikk på alle tider av døgnet.

De forbrytelser denne gjengen gjorde seg skyldig i, fant sted både i Østfold og Vestfold, i Bærum og Asker, på Krokskogen og Ringerike og i Lier og Drammen.

Siver Svendsen nattmann forstod seg på hester og hestebytte.

Engang kom en av rakkerknektene opp til Natmandshougen med en svær gamp som han ikke kunne gjøre videre rede for. Siver tok den, solgte den for ti riksdaler og beholdt pengene.

En annen gang kom Engebret rakkerknekt over en sprek rød hest som ble byttet med en musegrå gamp ute hos Helge Solstad i Asker. En svart hest endte på Kirkeby, hvor rakkeren drog avsted med et gammelt øk og to riksdaler på kjøpet.

Helge Solstad i Asker drev ellers en livlig handel med hest og var vel ikke alltid så nøye med lovligheten. Ole Solstad, en bror av Helge, var også med i denne hestehandelen. Med Siver Svendsen nattmann stod brødrene seg godt; av og til på en helt øm og vennskapelig fot.

En sommer var Siver nattmann på tur til Bærum.

På Dæli mellom Kolsaas og Dælivannet fikk han se en løe som han forgapet seg i.

Han bød da Nils Jensen Dæli femten riksdaler for den. Men Nils som var fra Gjønnæs og gift med Malene Larsdatter, hadde kjøpt gården i 1694 og hadde bruk for høyløa. Iallfall ville han ikke la den gå for under seksten riksdaler.

Så mye hadde ikke Siver på seg, men foreslo å gi fra seg geværet som pant.

– Nei, Nils hadde ikke bruk for noe gevær!

Siver ble sint og forlot gården.

I sitt stille sinn svor han på at dette skulle bonden komme til å angre.

Da Signe Olsdatter som var gift med en av rakkerknektene, utpå høsten 1697 hadde vært ute i Bærum for å selge kram og ellers hadde hatt øynene med seg, kom hjem til Natmandshougen kunne hun fortelle at på Dæli var det mange penger!

Siver nattmann gned seg i hendene —, hevnens søte time var kommet.

Ved nitiden om kvelden sendte han fire av rakkerknektene og minstegutten David avsted. De nådde frem til Dæli neste dag ved middagstid.

Det var ennå for lyst til å foreta seg noe.

Solen strødde sitt gull over høstløvet. Over Kolsaastoppen svevet en våken sporhauk på spente vinger. Dælivannet, omkranset av surklende myr og blodfarget røsslyng, speilet en nær skyfri himmel; det lå her stille og hemmelighetsfullt med sølvklare ringer etter den fete ørreten som veltet seg i overflaten.

Dette var et liv på grensen til eventyret, og like spennende.

Illustrasjonstegning av Trygve M. Davidsen
Ced Dælivannet høsten 1697 da rakkerknektene røvet Nils Jensen Dæli

Rakkerknektene krøp hutrende sammen i løa de hadde tydd inn i og som nå var full av høy. Med en rive som stod igjen utmed veggen karet de sammen sot og aske fra et uthrent bål — og svertet seg i ansiktet.

Utpå kvelden gikk alle frem til stua og lot David bli igjen utenfor som vaktpost.
En av dem sprengte døren, en annen tente et lys.

I peisen lå en katt. Den reiste seg, krummet ryggen og stirret med glødende øyne inn i lysskjæret. Noe blankt lynte gjennom halvmørket, Eskild rakkerknekt hadde trukket krumsabelen, kattehodet ble skilt fra kroppen.

Så kastet følget seg over drikkevarene på bordet og rettet en kniv mot Nils Dæli som lå i sengen med dynen over hodet.

– Pengene eller livet!

En liten jente som lå sammen med moren i en annen seng skrek.

– De er i kisten, hikstet hun.

Den stod i gruen og ble knust med en øks.

Under noen linklær var en barnelue, i den var gjemt tyve riksdaler. I kråskapet fant selskapet ti riksdaler, på stabburet et par sko. To tinnfat, to messing-lysestaker og forskjellig annet ble alt surret inn i noe lintøy. Så sprengte følget avsted så fort bena kunne bære dem.

I myrsøkket nede ved Dælibekken mistet de en sølvskje. Videre bar det mot Næs, så over elven ved Øverland, som etter et kraftig regnskyll var så full og stri at minstegutten David måtte bæres over av de andre.

Klokken fire om morgenen var de hjemme på Natmandshougen og ble mottatt av Siver, som for ikke å bli gjenkjent hadde holdt seg hjemme. Som hovedmann og den som hadde planlagt alt delte han byttet, men beholdt det meste selv. Embret rakkerknekt som hadde gått i spissen for røveriet, ble avspist med tolv skilling.

Med årene tok Siver Svendsen nattmann på å bli gammel, men ennå så sprek og opplagt at han tok vel vare på de to sønnesønnene Jochum og Siver, som da faren ble henrettet, hadde vært seks og tolv år. Moren var død før.

At gamle Siver hadde både hestetekke, kvinnetekke og barnetekke var det ingen grunn til å tvile på. Som før mestret han rakkerknektene og lot dem utføre grovarbeidet. Selv lå han heller ikke på latsiden.

Engang da knektene sammen med datteren Torborg kom hjem fra Trehørningen, hadde gamlingen tatt seg av to velfødde griser og hatt stor slaktesjau. Siden kom han trekkende med nok en gris.

Mens sønnen sal. Jochum levde var de to enda en gang ute i Asker.

Hos Peder Solli ved Rustanmarken grep Jochum fatt i en hest, påstod den var stjålet og trakk avgårde med den. Da dette hestetyveriet kom myndighetene for øre og saken kom for retten, påstod Jochum freidig at han en natt fikk besøk av en liten tiggergutt, som fortalte at hesten var oppstallet hos Per Paulsen på Solli. Og da Jochum likevel tenkte seg dit — fordi Anne Kirkeby hadde bedt ham for god betaling komme og skyte bjønn, dro han like godt innom gården og fikk tak i hesten, som han visste var stjålet. Dette var nå hans forklaring.

Ellers var det ikke sjelden at Askerbøndene fikk besøk av nattmannsfolket. Tore Svendsdatter på Hogstad handlet med dem. Engang kjøpte hun et rødt fløyels snøreliv med tinnmaljer, en strieserk og et forkle — som ble påstått å være arvet etter en svigerinne i Skien.

At Siver nattmann og rakkerknektene hans hadde slik forkjærlighet for Solli i Asker, kom nok av at bygselfolkene der var av finneslekt. Gården var bygslet i 1683 av Peder Paulsen finne. Han var født i Frøgsne sogn i Sverige, kom til Norge som liten og giftet seg med en datter av Magnus Henriksen finne på Krokskogen, som han hadde tjent hos i mange år. Sammen med konen, svigerforeldrene og en tjenestjente kom Peder til Solli, så på den gården var samlet en liten finsk koloni. Også Henrik, broren, bodde der.

En kveld traff noen rakkerknekter på en blakket fole på Frogner Bærum, som tilhørte en døl som losjerte der. Folen tok de med utover mot Asker og byttet den på en eller annen gård med en brun blesset hest. Hva gården het kunne ingen av dem siden gjøre rede for —, den lå iallfall vest for Billingstad, like ved alfarveien.

Illustrasjonstegning av Trygve M. Davidsen
Synet av rakkerfølget på landeveien kunne få bøndende til å smile -, men kampen for tilværelsen var alvorlig nok.

Men nå holdt det på å rakne for dem, løgn og fanteri slo seg sammen til et konglomerat som ingen kunne greie ut.

Den 22. september 1699 kunngjorde slottsfogd Jens Rasmussen på Agershuus at Siver Svendsen nattmann var fengslet for tyverier, og oppfordret almuen til å melde fra om alt som måtte være stjålet. Det gjorde den ene bonden etter den andre — om hester, kuer, gris og sau som var forsvunnet fra stall, fjøs og beite.

Vitneprovene ble ført inn i protokollen, men fellende bevis var ikke lett å skaffe.
I hvert fall slapp Siver fra det med livet i behold, også denne gangen.

Men så — i begynnelsen av september 1700 brøt plutselig et helt skred inn over Natmandshougen. En tid i forveien hadde Siver stjålet en svart hest i Gjeitemyren, lagt kløvsal på den og forsvunnet.

Siden kom det for en dag at han hadde vært hos Peder Paulsen ved Bærum Jærnværk og satt hesten inn der.

På Ballerud i Bærum ble Nils Paulsen finne, som ofte hadde vært gjest på Natmandshougen, arrestert og transportert til Christiania. Så var det ikke lenge før de fleste av «rakkerpakket» var fengslet bak lås og slå.

Av dem som hadde handlet med Siver og rakkerknektene ble også flere arrestert.

Naturligvis — alle skyldte på hverandre, men mest på Siver, mesteren. En bekjente at han var truet på livet og at Siver hadde holdt alle borte fra kirken og «Herrens nadværd och Sakramente», hvor sårt de enn hadde lengtet etter det!

Inntil dommen falt ble alle satt inn på Agershuus.

Som en kunne ha ventet brøt de forslagne fanger seg snart gjennom bolt og jern og mur — ut til friheten som denne gangen varte hele fire dager til ende. Da ble rømlingene tatt nede i Østfold av bygdefolk som hadde vært på jakt etter dem i håp om en større belønning.

Imidlertid hadde Embret rakkerknekt kommet seg unna på ryggen av en «lånt» folunge.

I Christiania Byrett ble avsagt dom den 15. oktober 1700.

Syv ble dømt til døden ved hengning, blant dem «trende Qvinder». Fem andre til å hudflettes og brennemerkes.

Den 22. oktober ble dommen stadfestet. Bare Siver Svendsen nattmanns og Halvor Grisestuens Qvinder fikk slippe med «at miste deres huud i Fengslet» for å ha solgt tyvegods.

Alt var således vel forberedt, like til den 25. oktober om kvelden. Da var det så surt og kaldt at de to vel væpnede fengselsvaktene smatt inn i «Kortegaarden» for å varme seg. I løpet av den timen de oppholdt seg der, gravde fangene seg ut av arresten .. .

Men også denne gangen ble de innhentet og fikk sin straff, mens fengselsvaktene slapp med to års straffarbeide på festningen.

Siver Svendsen nattmanns sønn David som da var i tyve-årsalderen, var under denne familietragedien langt fra hovedstaden.

Under ranet på Dæli i Bærum hadde han vært under ansvarlig alder. Siden hadde han riktignok fulgt et par av rakkerknektene til Lysagerbroen der det ble stjålet to sauer. Men han hadde nå slått seg på kjeleflikkeri i Vestfold, tatt ærlig arbeide som tredreier, nattmann og feier — helt nedover mot Vaale i Jarlsberg hvor han slo seg sammen med stodderfogdens datter Inger og fått et barn med henne.

Det var derfor med god samvittighet at paret ga seg på vei mot hovedstaden i begynnelsen av oktober 1702; det falt ikke David inn at han skulle være ansvarlig for fedrenes misgjerninger. Ikke hadde han noen gang vært til alters, men hadde sant å si lengtet etter det. Nå var han og Inger kommet til byen nettopp for å få sakramentet, bli viet i kirken og få døpt barnet.

I stedet ble han straks arrestert og tatt hånd om av «rettens håndhevere».

Bare tre dager senere fait dommen.

David Siversøn skulle kaggstrykes, brennemerkes, legges i jern og sendes tiI Bremerholm på livsvarig straffarbeide «sig selv til velfortjent Straf och andre til Afskye».

Dommeren i appellretten var klar over at den unge mannen aldri hadde stjålet, men stadfestet likevel byrettsdommen.

Kjennelsen var i sannhet opprørende og forferdende!

I Bærum som i Asker, der enkelte fastboende hadde stått i et godt eller rimelig forhold til nattmannen og sønnene hans, vakte denne dommen stor harme. Selv hos dem som i årenes løp hadde tapt på handelen med disse fattige landeveiens folk, slo stemningen helt om.

En sterk motvilje rettet seg i stedet mot myndighetene, som for det første ikke hadde sørget for levelige kår for nattmannen og hjelperne hans — så de var tvunget til ulovligheter for å få noe å leve av — og dernest brukte straffemidler som i brutalitet overgikk hva selv den svarteste forbryter ville betakke seg for …

Like lite hjalp det.

Gamle Siver nattmann som lenge hadde vært fredløs, unngikk behendig myndighetene, ikke minst takket være den stemningsbølge som nå var alminnelig. I 1707 hadde han i Christiania kirke vært til alters for første gang i sitt liv, og tre år senere, den 29. august, førte han sin tilkommende svigerdatter opp foran alteret. Hvor han døde og når, ble aldri oppklart; den som visste det, holdt tett.

Ennå i mange år fortsatte nattmannslivet.

Rakkerknekter med kvinner og barn søkte utover mot Asker, var innom Skougum som var kapteinsgård, deretter Sem, og så Hanevold, hvor den anstrengende turen regnværssommeren 1704 ble for mye for en av deres nyfødte. Barnet døde, og foreldrene måtte selv sørge for å få det gravlagt innenfor kirkegårdsmuren.

På begravelsesdagen var den oppspadde graven rent full av vann. Følget måtte tømme den for å spare det pyntede liket, som lå i en bylt med sommerens blomster stukket inn i surringene.

Her var ingen prest og klokker.

Bare et sørgende morshjerte, og mange bitre tårer over all verdens elendighet.

Natmandshaugen med alt gammelt innbo brente en natt i mai 1871.