Kilde:
FRØYABOKA
Av: Mauritz Fugelsøy
UTGITT AV ARBEIDSNEMDA FOR FRØYABOKA 1955OSLO
Hentet fra ”Digitalisert versjon av Frøyaboka – 2006)
Klikk her for å lese ”Føreord 1”
Klikk her for å lese ”Føreord 2”
Klikk her for å lese ”Føreord 3”

Sjøbønder og væringer

 

Kysten var menneskenes første landevinning og øyene her ute ved. havet var et rikt og gavmildt sted for veide- og fangstfolket. Her var det rikelig av fisk, et yrende fugleliv og store sjødyr. Klimaet var varmere og skogen ga bedre livd og ly både for mennesker og dyr enn i vår tid.

Allerede i sin mest primitive tilværelse har mennesket vist at det var skapningens herre. Med våpen av tre og stein vant de over selv de største sjø- og landdyr, samtidig som naturens merkelige forordning skaffet dem føde og underhold.

Noen eksempel vil vise dette.

En fugl som havsula var lett å fange. Ved å legge en fisk i båtbunnen, på en stokk i sjøen, eller en flat stein ved strandkanten, så stupte havsula ned fra ganske stor høyde for å ta fisken — og slo seg ihjel på flekken. Lundefuglen la ikke sine reir utover holmer og øyer som de fleste andre sjøfugler, men holdt til i små berghuler, grov seg inn i moldmelen eller bakken. Det kunne være opptil 7—8 stykker i samme hula. Fangstmannen la seg på lur og så snart fuglen stakk hodet ut ble den slått ihjel med en kjepp, eller den ble grepet og halsen vridd rundt på den. Svartbakungene ble plukket ut av reirene før de var flyvedyktige, de ble tørket og hengt bort til vintermat. Senere i tida ble de salta i tønner. Egg kunne samles fritt i mengdevis i rugetida helt til forordningen om egg- og dunvær kom omkring år 900, da disse ble kronens eiendom. Men også etter denne nyordningen var det adgang til en ganske betydelig eggsanking for menig mann på kysten. Ved å betale en fastsatt avgift, eller skatt, i fisk fikk oppsitterne i fellesskap benytte seg av egg- og dunværa. I kronens landevorde var i 1548—49 ført opp 19 slike vær i Titteren, Sulen, Froen, Gronengen og Gissingen. For Dyrøyen Stensvær skulle erlegges 1 våg fisk. Swansvær, Arøyen, Sandøyen og Odden ½ våg for hver. Så var det 2 pund fisk i avgift for Søndre Dyrøyen, Trumsvær, Heggersten og Odden, Edmossevær, Sanndwarnd (Sandvatnet?). Et pund fisk skulle betales for Giesvær, Stensverdet, Ugelstensvær, Burøyen, Indergjessingen og Ryssenøy.

I den katolske tid lå alle egg- og dunvær under Kvenværet. Alle slike vær på Trøndelagskysten lå til Sankt Olavs jordegods. Det oppgis mange andre namn på væra i jordeboken: Søndre Sulvær betaltes med 8 fisk, Fyllingen i Sula 12 fisk, Tittervær 24 fisk, Småvær ½ våg fisk, Steinsøyvær 4 fisk, Lyngvær 2 lisspund fisk, Gjerdevær 4 fisk, Espenes vær ½ våg fisk. Strengevær 1 pund fisk, Tjennevær 6 fisk, Gåsevær 4 fisk, Nordre Dyrøy 2 pund fisk, samme avgift var det også på Sjønhals og Søndre Dyrøy, og Dragsnes ½ våg fisk.

Men det vil være riktig å vende tilbake til det primitive veide- og fangstfolket og se litt på hvordan de felte større land- og sjødyr. Hjorten ble strebet hardt etter livet, og etter gamle opptegnelser har det vært rikelig av dette viltet ute på øyene langs hele kysten. Menneskene levet sammen i flokker, i såkalte manngarder, og deres arbeidssamvirke var det samme som den senere kjente ordningen med dona eller dugnad. Deres styrke lå i fellesskapet. På hjortejakt gikk de manngard og skremte dyra på sjøen, andre lag lå bak holmer og inne i viker. Når de så hadde omringet de svømmende dyr, tvang de med årer og stokker mulen til dyra under vann til de druknet. De kastet også stein og skjøt med bue og pil. I den første tida var pilespissen av bein eller flint, senere jernspiss.

Skatten for hjortefelling var så betydelig i 1548 at det måtte ha vært mye av den.1 At framgangsmåten stort sett var å slå ihjel dyra framgår også av skatteskrivningen, hvor det heter: «hjortevildebrand slagen og skoth», og om den fastsatte avgiften heter det: «kronens og stigtens øer (betaler) til kongelig majestet 36 tønner kjød».

20 år senere, i 1568, måtte det settes forbud mot rovjakten på hjorten, som sto i fare for å bli utryddet. Jørgen Lykke, Bjørn Andersen og Kristoffer Valkendorf utvirket at det kom i stand en bestemmelse slik at det kun ble tillatt for hver jordeiende bonde på sin gård å felle 2 dyr i august måned. De eneste stedene, hvor det da fantes hjort igjen var på en del av Vestlandet, på Hitra og Frøya, samt i Vikna (Vigtenøerne).

Sel og kobbe ble likeledes slått ihjel ute i Froøyene. Selfangsten spilte en stor rolle i gammel tid. Hulefunn som er undersøkt viste at menneskene stort sett levde av hjort- og selkjøtt. Også klappjakten på sel krevde manngardsystemet og stokk og staur var de våpen de hadde. På de små holmer og båer langt til havs var det naturlige eller murt opp kunstige basseng mellom steinene, og her gikk selen innpå. Glover i berget ble stengt med stein, slik som det fremdeles foregår hos primitive naturfolk. Når så selen gikk opp, så det lå fullt av dyr på steinene, rodde fangstmennene fram på flåter eller sine primitive båter og satte selslaget i gang. Dyra ble jagd ned i gropene, eller de ble slått ihjel før de kom seg unna. Et slag på mulen, som er det ømtåligste sted på selen, var nok til at det svimte av. Helst sto disse blodige selslag i månelyse netter. Garn av vidjenestinger har også vært brukt, og med disse ble viker avstengt mens selflokken lå inne på leira. De skremte dyra for i flokker som skremte hester så vassdrevet sto omkring dem utover vågen. Men de rente på garnet og snudde innover igjen. Slag og steinkasting gjorde det av med en del, andre søkte oppover stranda, hvor de var helt i fangstmennenes vold. Uttrykk fra denne tida lever ennå i folkemålet. Uttrykket busse, var nemning på en veidemann av villeste slaget, og når det sies om en som springer sin vei, at han tok kutet når han ble skremt, så er det en sammenligning med den vettskremte selen som farer avsted for å redde seg unna. Selen ble i eldre tider kalt kut, og selfangerne for kut- busser.
fiskere_fra_kvalvr
Fiskere fra Kvalvær i 1880—90- åra. Kastnota dras i land til tørking. Mannen i båten har sjøhatten på.

(1 Det heter i Jens Lauritzsøn Wolffs «Norrigia Ilustrator», 1650: «Fosen len udi hvilket len er en stor Ø, som kaldes Hitteren på hvilken Ø at der er megen skog og kjer med bjerge og dale, der haver på samme Ø udi forrige tid været så mange hjorter og hinder, som kunde findes nogen steds udi riget på en sted, men nu ikke som tilforn findes der så mange.»)

Kobbeveidinga var verre. Uten garn var det nok mest uråd å fange den karen. Også kobbene ble drevet inn på land, som sel, og så var det bare å slakte ned. Gikk først en av dyra på land, så fulgte flokken etter.

Fangsten av kval var nok atskillig verre, men i møddingdunger, eller avfall i berghuler, er det funnet kvalbein og det vitner om at folk i steinalderen har brukt kvalkjøtt. Ragnar Nordby sier i en artikkel i «Syn og Segn» (1935) om dette at det rimeligste er vel å rekne med regelrett veiding på småkval alt i forhistorisk tid. I vikingetida var i alle fall kvalveiding velkjent, men de våpen som folk hadde i vikingetida var på ingen måte bedre skikket til denne jakten enn steinaldervåpna var. Det kan en tydelig se hos eskimoene, der overgangen til jernvåpen ikke førte med seg noen forandring i selve framgangsmåten. Det er først ildvåpnet som har skapt skillet i jakten på kvalen.

I midten av det 17. århundre var kvalfangsten så viktig at det ble ordnet med en slags konsesjon på fangsten. I tiåra 1664—1674 hadde Preben von Ahnen partisipantskap retten til kvalfangst.

Som det framgår av det som her er fortalt var betegnelsen veide- og fangstfolk den riktige betegnelse på disse fortidas mennesker på kysten. I de eldste dokumenter og skrifter blir benevnelsene andre. Der skilles det mellom to grupper av oppsittere på kyststrimen: sjøbønder og væringer, heter det. Ingen ble titulert som fisker enda på mange hundreår.

Med jernalderen fikk jorddyrkingen et kraftig framstøt på grunn av mer hensiktsmessige redskaper, som jernarden — den første plogtypen som kjennes — jernøks og sigd. Innlandsbygdene kom da under odling og dermed betegnelsen odel og odelsbønder. I sagatida var jorda det viktigste arbeidsfeltet og de fleste gårder skriver seg fra den tida. De gjeve bønder satt trygt på sine tun, de var mektige og ble kalt huld, eller hauld, av dette kommer uttrykket «en holden mann».

Vår historie brytes av rundt 1350, da den tidligere sagaglans omkring et høyreist, stridbart og arbeidsomt folkeferd blir borte i tåke og mørke. De få og ufullstendige opplysninger i spredte kilder viser bare kald realisme, konturene skimtes av et grått og lite lykkelig liv, uten noen fellestrekk med sagatida. Det 14. og 15. århundre var en vanlagnadstid for vårt folk. Svartedauden i 1349—1350 ble etterfulgt av ny sott med dødelighet. Mange gårder og hele bygdelag ble lagt øde, rydninger lagt for dyrefot og menn som kunne være ledere var det få av.
vanlig_trnderbt
Vanlig trønderbåt med råseil.

I tida etter reformasjonen ble det en gjenreisingsperiode i jordbruket og det 16. og 17. århundre var en framgangstid igjen. Det ble ved lov fastsatt skattefrihet for nydyrking, først i 3 år, senere ble tida forlenget til 6 år. Pålegg om tvangsdyrking og senere også premiering av folk som viste dyktighet i å rydde ny jord, skapte mye nydyrking.

Fra 1752 var nyryddet jord på bykselbruk fri for landskyld i brukerens levetid. Bureisingsmannen som tok fatt i en bondes utmark fikk sitte skattefritt i 20 år. Det ble også foranstaltet statshjelp til anskaffelse av buskap til jordbrukere.

Gjennom hele lensherretida var det en blomstrende oppbygging og gjenreising av gårdsbruk som etter sagatida var lagt ned. Gårdene kom i hevd og antallet steg til det samme som det var i sagatida. Ødegårder kunne overtas fritt av driftige folk som lovte å bo og dyrke jorda. Det er derfor mange nye gårdsnamn fra 1600-tallet — også på langt eldre bruk. De tidligere namn var blitt glemt, eller de ble erstattet med namn som hørte tidas tale og namneskikk til. En skal dog ha for øye at utviklinga henimot den historiske norske gård begynte i eldre jernalder. Men i disse årtusener var det ikke skikk å dele opp eller selge fra gårdene. Også på dette felt måtte det skje en forandring og det kom ved forordning av 7, april 1769. Da ble det nemlig tillatt for odels- og selveierbønder i Norge å dele deres påboende gårder, som det het, i flere parter mellom flere av eierens barn. Dermed var grunnlaget for en ny ekspansjon i jordbruket. Fordelen ved dette er lett å forstå. De enkelte gårder var drevet som fellesbruk av flere familier. De dreiv ofte hele bruket sammen, eller de hadde hver sin part som de byttet å drive annethvert år, såkalt årsskiftebruk. Det ble også kalt årskast, som skyldtes at det opprinnelig ble kastet terning om hvilken part de enkelte skulle ha. I praksis var dette et teigskifte og rimeligvis er teiggrensene lagt til grunn for mange gårddelinger. Men teigbyttet er ikke dominerende på Frøya. Det synes som de større eiendommene, som er blitt oppdelt i en rekke bruk har vært reipa — utparsellert med reip og rafte, som de gamle sa. Rafte var en målestang eller jordpasser.

I en tid da det ikke ble skrevet noe om gårdvidda og det årlig utlagte åkerareal, foregikk oppreipinga av jorda etter fastsatte bestemmelser, som ga en klar rettledning for skyldsettinga. Ble et nytt bruk tildelt for 24 skilling i landgilde, eller landskyld, så var ett reip jord bredden. Ved å legge 24 plogfurer i en slik åkerteig, så kunne vedkommende som krevde inn landskylda lese seg til dette. Ble det krevd ettersyn for hausttinget var eieren pliktig til å utføre haustplognad, så alt var klart når ettersynsmenn kom. Likedan vårplognad for vårtinget. Hver plogfure skulle være ti tommer i bredden. Det var bare åkerjord som ble reipa opp, det var bare den som ga landskyld. Beite og naturvoll gikk enda i lange tider som fellesdrift. Var det oppstått krangel om en mann betalte for lite i landskyld, så var det enklest å telle plogfurene på bruket.

Den slags krangel kom til å skape et ordtak som i lange tider er blitt brukt i bondesamfunnet. Eg vil ikkje rep’ opp i gamle syndin’ dine. (Ikke minne deg om hva som har hendt før.)
fiskehjell
Fiskehjell.

Den eldste form for deling av gårder var solskiftet. Et fåtall av gårdene her ute er blitt delt på denne måten. Vanligvis var det oppdeling av en gård til tre bruk som foregikk etter solskiftet. Bruksnr. 1 fikk da den gårdparten, som ble igjen av hovedbølet, bruksnr, 3 den nye parten «nærmest sola», altså sydligste, og nr. 2 på andre siden av hovedbølet. Det hendte når en slik gårddeling ble gjort at den som hadde beste odel, f. eks. eldste sønnen på gården, valgte bruksnr. 2 eller 3, men tok med seg retten til å benytte bruksnr. 1. Dette har i mange tilfeller gjort det vanskelig å fastslå hvem av de senere bruk som har vært det egentlige hovedbøle. Årsaken kunne være at all åkerjord lå på den sida eller utkanten av gården. En slik utskiftningsforretning kunne påankes hvis en av eierne mente at den var urettferdig. Et slikt skifte som var urettvis ble kalt vindskifte, derav uttrykket «å skifte sol og vind mellom naboer». Fra solskiftetida lever også uttrykket «soleklar sak» —.

I gamle dokumenter kan en lese om en gård at den er «i forni skipt», som vil si at den har vært slik fra arilds tid. Det har aldri vært foretatt deling eller utskiftning av eiendommen.

Jorddyrkinga grep så om seg at det ikke var bare inne i dalene og i de brede bygder rydninga pågikk. Også ute ved kysten ble det lagt ut mål etter mål utmark til åker og eng. Nye bruk ble rydda og flere hus bygd. Men øvrigheten syntes det måtte settes et skille mellom dalbønder og sjøbønder. Noen slags ringeakt overfor sjøbøndene var dette sikkert nok ikke. Det var andre ting som ga rang blandt bønder. En gård kunne også være liten og jorda skinn — det var enda andre forhold som var verre enn det. «Heller enslig på en holme, enn å sitte på anneksgard,» ble det sagt. Hovedsognet har i alle tider vært det gjeveste og mest ærefulle, så folk ville nødig ha gård i annekssognet. Det gikk så for vidt på dette område at straff-fanger måtte settes til å drive bykselbruk i anneksene. Men også dette ble et ledd i utviklinga i jordbruket. Innflyttere var ikke alltid velkomne til en bygd, men de fikk gjerne kjøpe en anneksgard. Han kunne også bli antatt som svigersønn på en slik gård. En dreng kunne gifte seg til bondeverdighet ute i annekset. Ja, en væring ble fullt brukbar kar for å føre gårdsslekta videre og en væringsdatter fullgod bondekone der.

Men hva førte så denne driftige framgangen på landjorda til for fiskeriene?

Det ble en hel stagnasjon og nedfallstid, med sterke inngrep fra statens side. Det kan være nok å nevne at i det 17. århundre ble det satt forbud mot bruk av not, line og torskegarn. Dette til tross for at garn da hadde vært i bruk minst i et tusen år. Asalæren forteller klart om det. Fiskeren satt igjen bare med sitt snøre. Det verste var at fiskerne selv trodde på de offentlige foranstaltninger. Det ble gjennomført fordi garnbruket ødela fiskeriet. Ingen fikk noe på snøre der det ble brukt garn, ble det sagt. Fisken som var på sig inn fra havet ble møtt av garn som stengte veien for den. I 1786 heter det at skreia forlot kysten på grunn av garna og satte til havs. En måned senere kom den inn igjen, men var da så skrinn at den var av mindre verdi.

I en annen beretning heter det at fiskere fra Bjørnør, Åfjord og Ørland kom ut til kysten for å fiske, fordi garnbrukene ødela helt fisket på heimefeltene.

Det ble en svart tid for væringene. Mens bøndene hadde gammel hevdvunnen lov og rett å holde seg til, så var væringene fra gammel tid edsforvanter innbyrdes etter de eldste manngardsregler. Innad var de organisert, kan en si, men hadde intet å skulle ha sagt utad. De hadde ingen rettsregler til å møte helt katastrofale forordninger og forbud. Bondesamfunnet gikk fram i ættestolhet, i mannjevning og byrgskapstevling, i strid om rang og verdighet, som oftest ble målt etter spand jord, kontanter og buskap. Væringene var omtrent som de gamle veidefolk, selv betegnelsen viser det.
parti_fra_bustviksundet
Parti fra Bustviksundet. Fiskerflåten under den første verdenskrig.

Væring var en fordansking av det eldre varjagr. Ved å skrive det på svensk — värjägr (værjæger) har en forklaringen på namnet.

I en forordning av 5. mai 1683 heter det at sjøbønder og væringer må ikke imot byens privilegier reise inn i fjordene og selge der hvor fjell- og dalbønder kommer for å byttehandle. Her framgår det klart et juridisk skille mellom sjøbønder, fjell- og dalbønder. Unntatt fra forbudet var Levanger marked, det romsdalske marked og Overhalla marked.

Men selv hvor gjevt det var å ha gård og jord og buskap, så lot det seg ikke gjøre å avvende kystfolket fra sjølivet. Sjøen lå dem i blodet, ble det sagt. I midten av det 18. århundre klaget embetsmennene over at mange bønder dreiv fiske og ikke skjøttet gårdene sine. Sogneprest Borch, som selv var en interessert driver av prestegården, skriver at jorda bærer godt når den bare blir gjødslet tilstrekkelig. Etter 12 års dyrking fikk han aldri mindre enn 10 fold på sin åker. Men her manglet det Iyst til arbeid på jorda, mener han og skriver: «Sætrer man nu disse vandsvke, landskye hitterværinger (c: Hitra og Frøya ble den tid betraktet under ett) langt fra havet til at bebo visse plasser oppe i landet, da ville de uaktet all understøttelse snart forlate både hus og gård for å vende tilbake til deres element.» Han skriver videre at de avskyr landet og arbeidet på jorda som alltid gir noe å bestille, derfor liker de sjølivet best.

De kasta ljåen i slåttonna og fòr på sjøen når silda gikk inn på vågen. Det var like nyttig å berge et notsteng en høstdag som å skjære kornåkeren. Det har seg med dem som med fugler i flukt, sier Petter Dass. De plante ei, pløyer ei, høster ei frukt og sanke ei seden i lade.

Nei! Fisken i vannet, det er våres brød,
og mister vi hannem, da lider vi nød
og jammerlig nødes at sukke.

Sjø og fiske beholdt førsterangen og mange merkelige ordtak viser innstillingen. Heller en vassjuk og råtten båt, enn å ha ei skrinn og tørr ku. Han klarer seg på skrinn jord, han som har godt sjøbeite. Dette hadde Petter Dass ofte lagt merke til blant sjøbønder.

Hans plog og hans åker,
hans avel og åk,
det henger altsammen på eneste krok
når fiskene lyster å bite —.

Enda så sent som i Jens Krafts «Topographisk-Statistisk Beskrivelse over Kongeriget Norge», som kom ut i 1832, hevdes det samme syn på vekselbruket fisket og jordbruk:

«Jordbruket i hele Fosen fogderi er mer enn på de fleste steder i det Trondhjemske forsømt. En gammel slendrian — fellesskapet, fiskeriene, mangel på folk og almuens fattigdom — er de viktigste årsaker, og blant disse spiller fellesskapet størst rolle. Hvor flere bønder bor på en gård, er jorden vanligvis delt i små strimler som ligger om hverandre. På enkelte steder hersker enda det barbari i jordbruket at en har årkast, årbytte, eller teigskifte, slik at den jord den ene har ett år, har naboen neste år o. s. v. Men denne uskikk begynner etterhånden å forsvinne. Fiskeriet lokker bonden vekk fra jordbruket. Om våren kaller torsken, om sommeren seien, om høsten og vinteren silden ham tildels langt bort fra hjemmet, og selv når han kommer tilbake går tiden bort med å tilberede og å selge fisken, med å anskaffe fiskeredskaper, med reparasjoner m. m. Denne næringsveien fører også til løsgjengen og lediggang, som i et så lite befolket distrikt berøver jordbruket mange arbeidsdyktige hender.

Jordbruket er en næringsvei av betydning for fogderiet for så vidt som den leverer et viktig bidrag til almuens beklædning og føde, men den avgir omtrent ingenting til avsetning. Skjønt det i sjøbygdene og på øyene mange steder er fett og godt for, gir kvegavlen der intet av seg til salg fordi den fiskende bonde i alminnelighet trenger mer sul- og skinnvarer enn han produserer, og dessuten vanligvis er en dårlig husholder om sommeren mens han har overflod av for, slik at han ofte lider mangel om vinteren. Kveget røktes heller ikke med den omhyggelighet i sjøbygdene som i fjellbygdene, og om vinteren må tildels kveget selv søke sin næring og ta til takke med tang, tare, fiskeslo og andre lite nærende surrogater.»
skarvunder_i_halten
Skarveunger i Halten.

Krafts vurdering av fellesbruk av jord som noe av det onde, var sikkert riktig. Men han var ikke klar over et annet fellesskap, som det ikke var aktuelt å komme bort fra, men som mer og mer grep om seg — sjøbrukfellesskapet. Flere gårder og jordløse strandsittere skaffet seg notbruk sammen, de rustet seg ut i lag for langturer og hver deleier stilte sin del av mannskap til drifta.

Forlengst var forbudet mot garn og line opphevet og i 1804 var det 40 notbruk på Hitra og Frøya. Handelsmenn eide halvparten av disse, de andre 20 brukene var notlag bestående av bønder.

Et oppgjør i et notlag i begynnelsen av 1800-tallet viser at kjøpmennene betalte leiefolk 32 skilling dagen i fisketida, enten det var fiske eller landligge. Halvparten av en sildefangst tok noteieren, andre halvparten deltes av mannskapet, men det ble som regel solgt til kjøpmannen, så han ved videresalg hadde fortjenste også på denne slumpen. Og salgssummen tok leiekarene for det meste ut i varer hos kjøpmannen. De sto seg godt kjøpmennene i fiskeridistriktene, og de holdt anseelige varelager. I 1804 var det 8 kjøpmenn, eller borgere som de ennå kalte seg, på Hitra og Frøya og de kjøpte inn til ett års omsetning, oppgitt etter Pram:

2—3000 tønner korn (2/3 havre, 1/3 bygg og rug) 200 tønner malt til øl, som bare ble brukt til høytidene, ca. 300 våg tobakk — eller 5400 kilo — 150 tønner flensborgerbrennevin, 100 våg kaffe, 50 våg sirup, 9 til 10 dusin silketørklær, 10—12 tønner mjød og 50 våg sukker.

Fisket er en gammel næringsvei. Også steinalderfolket fiska til eget behov. Søkker av flint er funnet forskjellige steder i sjøen. En nesten cylinderformet fiskesøkk av stein, 23,1 cm. lang, gjennomboret nær øvre ende, ble oppfisket med kastesnøre på pilk på 60 favners dyp på Oddegrunnen. Det er en gammelt kjent fiskegrunne en kvartmil sydvest for Sletringen fyr. Stykket var dekket av skall av rørorm. 7 år tidligere, i 1930, ble det fisket opp et søkk av samme hovedtype, men noe større, på Titranhavet på 90 favners dyp. Noe sør for Kunna ble fisket opp en flintklump på størrelse som et barnehode, dekket av krittskorpe og tett besatt med rørormskall. Den ble tatt opp fra 20 favners dyp.

Så langt tilbake som de sikre kilder går har Frohavet vært innfallsporten for fisk og sild. Skreifisket har vært det viktigste på Trøndelagskysten. Langs grunnene på begge sider av Frohavet var skreia årviss, den kom også inn i fjordene, på Vikabukta og Skjela. Ofte kom fisken så nær land at båten ble festet i land under fisket.

I Halten kunne det ligge opptil 600 fiskere i fisketida, og for alle vær i Frøya over 3000 mann. Det var år da det bare fra Sula gikk ut på feltet 30 garnbruk med 200 mann, 60 storbåter og 70 småbåter. Og i tillegg til dette kom så de fastboende på været. Fra Homlingsvær ble drevet fiske med 20 båter, fra Titran med 50, fra Mausund med 100 og fra Halten med 300 båter. Hver båt kunne ta inn et tusen stykker torsk og garnbruk, og de hadde 8 manns besetning. Utbyttet var som regel mindre her pr. mann enn i Lofoten.

Skreifisket pågikk i månedene januar til april, og i den tida var det travel virksomhet over alt. Det var værtvang i Titran, Kjærvågsundet, Sula, Homlingsvær, Mausund og Halten. Her var det væreierne som hadde retten til å drive som oppkjøpere. Allerede på 1200-tallet dreiv tyskerne handel i stor stil på Norge og i 1299 ble satt forbud mot at de «farer om i bygdene med kram og holdt torg for hver manns dør». En overenskomst mellom Norge og de tyske steder om ikke å drive den slags tuskhandel var bygget på gjensidighet, men ble aldri respektert av tyskerne. Håkon den 5. utstedte på 1300-tallet et skarpt forbud mot de tyske hansasteders handel for å beskytte landets egen handelsstand. Utliggerne var de priviligerte kjøpmenns håndgangne menn. Men det kom så mange klager over disse forhold at kongen helst så at væreiere, som ville bosette seg i væra, fikk retten til å handle med de fastboende og de tilreisende fiskere.
fra_sula
Fra Sula.

Men heller ikke værtvang var en heldig løsning. Det ble etter hvert en nokså avleggs ordning, som på mer enn en måte var uholdbar. Klagemålene ble hørt og ved lov av 6. juli 1892 ble det forsøkt å rette på skjevheten i systemet med værtvang og salgsplikt. Det heter i loven: «Ved bortleie eller avhendelse av jord, grunn eller hus, såvel som ved utleie av husrom, skal det være utleieren eller avhenderen forbudt å betinge seg eller andre forkjøpsrett, eller påbinde noen salgsplikt med hensyn til fisk eller fiskeriprodukter. Om det handles er overenskomsten for så vidt ugyldig. Dette gjelder også hvor eieren ved overenskomst eldre enn denne lov er bunden til å forbeholde tredjemann en sådan rett. Når fiskere, der under fisketiden søker tilhold på fiskevær i Romsdal, Nordmøre eller Fosen fogderier, ikke blir enige med vedkommende om størrelsen av den leie, som de har å erlegge for bruken av hus og for adgang til været, kan leien bestemmes ved skjønn når minst 5 båtlag forlanger det.»

Med dette var alle de eldre tvangslover ryddet av veien, og fiskeren kunne begynne å leve som fri mann i sitt yrke.

Foran er omtalt flere slike tvangslover. Det kan være grunn til å se nærmere også på flere slike bestemmelser som hemmet fiskerne og utøvelsen av deres næring. 12. september 1753 kom en forordning om forbud mot tilvirkning av rundfisk i Trøndelag og i Møre og Romsdal. Det førte til store tap for fiskerne her, mens de nordlandske fiskere tjente betydelige beløp på sin enerett. Da det ble satt avgift på fisken tjente også kongen bra på omsetninga. I løpet av noen år steg kongens inntekter fra 180 til 1100 riksdaler i 1775.

Da hollenderen Jappe Ippes i slutten av 1600-tallet fant opp metoden med tilvirkning av klippfisk, ble dette rent revolusjonerende for fiskeriene. Men i 1691 fikk han kongelig privilegium både på å drive tilvirkning og handel med klippfisk her i landet i 10 år. Det ville si at den slags tilvirking ikke var lovlig andre steder enn der hvor Ippes hadde sine menn som ledere for arbeidet. Der var de da henvist til å selge tørrfisk som før, samtidig som saltfisk i eksport ble stadig mindre. En kjøpmann i Fosna (Kristiansund) kom også inn i bildet. Han hadde sin egen metode fra sitt hjemland Skotland, og fikk en rettighet til å drive undervisning i faget, men faktisk var det bare for å komme til som oppkjøper. Det tok heller ikke mange årene før klippfisk sto øverst på fiskeeksportlisten for Fosna. Ippe flyttet hit opp og ble Trondhjems borger i 1699 — det så ut til at han hadde til hensikt å sope bort konkurrentene, men han var en ruinert mann og la opp sin virksomhet.

I 1838 ble utgitt en håndbok for almuen, «Om behandlingen og tilvirkningen av saltvandsfisk», forfattet av sogneprest P. W. Deinboll i Molde og Bolsøy. Det heter at boka var ment som «En Veiledning for den fiskende Almue i Norge. Udgiven ifølge Kongelig Befaling og efter Foranstaltning af den Kongelige Norske Regjerings Finantz-, Handels-og Told-Departement, Christiania 1839. Trykt i Johan Dahls Bogtrykkerie af E. A. Schmelling.»

«Ved at slutte dette Arbeide har jeg kun det Ønske at tilføie, at det i flere Henseender maa være veiledende for den fiskende Almue, og at de store, uudtømmelige Velsignelser, som Herren tilsender fra Havets Dyb, maae ved en rigtig Behandling og Tilvirkningsmaade, mere og mere Blive en Kilde til det elskede Fedrelands Vel. —»

Andre skrifter kom også:

«Bekjendtgjørelse til Almuens efterretning, om den bedste Maade at tilvirke god og forsvarlig Klipfisk.» Bekjentgjørelsen er besørget trykt efter Romsdals Amtsformannskabs beslutning av 12. juli 1841.

«Veiledning for den Fiskende Almue om Tilvirkningen og Behandlingen av Klipfisk, udarbeidet af en Committee under Romsdalske practiske Landhusholdningsselskab, og trykt efter Foranstaltning af det kongelige Finantz-, Handels- og Told-Departement i aaret 1845. Molde i Committeen for Fiskerierne den 8. Januar 1845.»
harmonien
«Harmonien» var i sin tid den fineste fiskerbua på Bogøyvær.

Disse har skrevet under: P. W. Deinboll. G. Thesen. H. Thiis Møller. Bastian M. D. Width. E. S. Jervell. M. H. Ursin. O. Frost. M. H. Width.

Fiskerogn var fra tidligste tider en ettertraktet vare og gikk lett for eksport. Men Frankrike klaget over at rognpartiene ofte var av dårlig kvalitet. Saken ble satt på spissen ved Bergens rådhusretts plakat av 23. april 1773, som forbød fiskerne og likeledes vrakerne i Bergen med embets fortapelse, å salte eller godkjenne kveiterogn i eksport til Frankrike, da den var uduelig til sardinagn.

Denne forordningen førte til at norsk rogn ble sett på med mistanke. De tusenvis tønner med saltet rogn fikk ikke alltid den rette mottakelse.

Loven om vraking var også i første omgang en avkorting i fiskernes, inntekter. Forordningen av 5. mai 1683 påbød at alle saltete varer, samt tran og tjære, som til lands eller vanns innførtes til Trondheim, skal den kjøpende straks la vrake og la utskyte hva ubrukelig befinnes, hvorav skal betales 2 skilling for tønnen, halvparten på selger og kjøper. Men også vrakingen må en si er blitt til beste for fiskerne.

For å komme tilbake til de store skreifiskeriene her ute på kysten, så vil en tabell fra 1890-åra gi et tydelig bilde av den rolle dette fiskeri hadde i tidligere tider. Her skal bare nevnes toppfangster, mens tabellen i sin helhet finnes bak i boka.

1894 var et rekordår for flere vær. Således ble det for Kya og Vågsvær fisket 259,000 stykker skrei det året, Titran lå kloss innpå med 252,000, mens Sula hadde 167,000, Mausund og Bogøy 150,000 stykker skrei. For Halten står i denne tiårsperioden 1893 høyst med 330,000 skrei, Humlingsvær hadde en fangst i 1892 på 60,000 skrei.

For de frie vær, Kya, Håvik, Bustvik og Daløy, foreligger ingen talloppgaver.

Seifisket var også temmelig årvisst. Det pågikk hele sommeren og var av stor betydning. Prisene varierte mellom 20 skilling og 1 riksort pr. våg.

Laksen var også kjent fra gammel tid av. Herr Henrik Krumedike fikk i 1524 brev på et lakesfiske i Norge mot årlig å levere 8 lester saltet laks og 300 spekelaks i ytelse i København før mikkelsdag.

Sildefisket begynte i vårt land i året 1163, og den vanlige behandling av silda var røyking og tørking, eller den ble laget til flaksild. Tørket sild ble også kalt meisasild, fordi bøndene kjøpte opp mye av denne varen, og kløvjet den videre i meis til Røros, Lesja og andre innlandsstrøk. I gamle skrifter omtales også mager vårsild som bondesild, fordi den ble solgt inne på bygdene. Når fisket var bra kjøpte bøndene båtlaster til krøttersild.

Sogneprest Melchior Jacobsen gjorde et så stort sildesteng i august 1625 at det tok 3 døgn å få silda av garna. Prestene hadde ofte sildbruk og ellers båter og garnbruk til andre fiskerier.

Tolloppkreverne var alltid på pletten når det foregikk gode fiskerier. Fogden Balzer Karde var i 1620-årene meget iherdig som oppkrever og utbyttet fiskerne på det skammeligste. De helt urimelige store beløp som han på denne måte tilvendte seg av sjøbøndene, vakte harme og forargelse. Han ble kalt Balzer den beryktede, og i 1633 ble han avskjediget som fogd.

Også bøndene langs de indre fjorder hadde fiskebruk og deltok årvisst i alle fiskerier. Mange løsfolk fulgte med båtene for å delta som leiekarer i fiskeridistriktene. Ofte var det helt ukyndige folk og presten Bang skriver om disse at «de er så ukyndige i fiskeri at de er til latter for fiskerne». Men de som kunne ta etter å bli brukbare folk, sto aldri opprådd for arbeid, da det var en liten befolkning her ute i de tider. I de 6 kommuner på Hitra og Frøya, som den gang gikk under betegnelsen Hitteren, var det 500 innbyggere i 1750.
fugleliv
Fugleliv.

På 1700-tallet foregikk sildefisket som regel i tida august—november men i enkelte år i juni og begynnelsen av juli. Sildefjorder fra gammel tid var Storfjorden, Veisfjorden, ved Skarsvåg, i Bustviksundet Strømøy-vågen, ved Valen, Tuvnes, Daløy. Sjønhals, Dragsnes, Dyrøy, Bremnesvågen, Sandviksundet og Uttian. Strømøyvågen var den beste på Frøya, og ved Uttian har det også vært gjort store notkast.

I Bangs prestetid — 6 år — forekom det bare ett rikt sildefiske ellers var det smått. Det var ikke så sjelden at en neve sild til en slektning eller nabo ble betraktet som en velkommen gave.

Så sent som i 1774 var drivgarn enda ikke kjent, men da dette fiske korn i gang, gikk drivingen som oftest ved vestre side av Tossenøy gjennom Frøyfjorden, forbi Skjela og Ulvodden og ut i Frohavet

Avsettinga av silda kunne mang en gang være vanskelig nok Væreiere og kjøpmenn kunne ta begrensete mengder i en kort og hektisk sesong. Det var derfor et godt framskritt da bergenske oppkjøpere i 1774 begynte å komme til sildefeltet med store fartøy fra 300 til 800 tønners drektighet. Silda ble saltet ombord og bearbeidet ved framkomsten De hadde med seg varer av alle slag, som fiskerne kunne ta ut ombord for silda de solgte.

I 1780 var det lite sild først i sesongen og oppkjøperne betalte på stedet 15 mark for hver tønne sild som ble tømt rett av noten. Men senere ble det et usedvanlig rikt fiske. Fjorder og viker sto fulle av sild helt til frampå våren året etter. Kjøpemarkedet ble svakt og mye sild gikk til krøtterfôr. Sjøbønder og kjøpmenn dreiv ikke på dårlig og mager vårsild. Det var også vanskelig om salt og tønner, samtidig som folk som arbeidet med skreia ikke ville være med i sildesjauen. På denne tida var det også vanskelig med lokale fraktefartøy. Her var da bare ett større fartøy som Parelius i Hopsjø eide.

Noen år forekom det også at storsilda kom inn som ellers var ukjent her på disse trakter. Den sto så nær land at den var lett å ta med landnotsteng. Det var fin sild og omsetninga var lett.

I 1891 var det et usedvanlig sildefiske i Strømøyvågen. Der ble tatt 3000 hl. på kort tid.

I 1897 ble det kastet etter sild ved Berget en natt. Om morgenen viste det seg å være makrell. Den gang var makrellen så ukjent her at noen i notlaget foreslo å la nota gå, men det ble dog til slutt til at de drog den inn. Det var 117 måltønner makrell i nota.

På Frøyas sydside var det før i tida temmelig årvisst notsteng. Før 1700 var det imidlertid mye strid omkring ladnontstengene på grunn av landslotten til grunneierne. Ved en bestemmelse i 1700 var landslotten satt til 1/7 av fangsten som kom i land. under visse omstendigheter kunne den dog bli satt til 1/4 av fangsten. Mest uholdbart var det i Bjugn og Stjørna, hvor Jens Bjelke var eier av sildefjordene og samtidig hadde myndighet til å fastlegge landslottens størrelse i sin egen interesse. Landslottordningen vakte voldsom motstand og da forbitrelsen førte til håndgemeng og slagsmål, samtidig som klagerne ble mangefoldige og hopet seg sammen i København, traff kongen i slutten av 1700-tallet foranstaltninger til å oppheve den.

Sildefiske spilte en viktig rolle i husholdningen. I eldre tid var således spekesild hovedrett hver eneste dag. Ved siden av var det velling eller grøt, men det var lite mel i begge deler. Til andre måltider var det fisk og ølost og ofte litt brennevin. Flatbrød ble mer og mer alminnelig og senere kom også poteter. Et måltid fersk fisk inn i mellom, til avveksling, og da med litt syre eller salt i vellingen. Det var sogneprest Bang som innførte og begynte å dyrke poteter på Hitra i 1780.

Men om det var gode fiskevær i heimbygda, så drog fiskerne likevel ofte på langferd. Lofotreisene var alminnelige hvert år, og forberedelsene til utferda begynte straks over jul. Matkistene ble fylt, en utrustning på tre måneders kost. Et bismerpund smør og like mye ost til hver mann, flatbrød og mjøl til velling og grøt. Kjøtt og stompbrød fikk de i den utstrekning den enkelte hadde råd til. Og så var det en anker med syredrikk.
nordmrsbt
Nordmørsbåt.

Det var ikke motløse karer, de som fòr på Lofoten. Det lå forventning i lufta i de travle dagene før seilene ble heist. To dager i forveien ble båten tatt ut og da rak det karfolk sammen som sto i støa og snakka sammen i timevis. De som ble værende igjen heime, var ikke riktig friske — de skulle nå ha vært med de også men —. Gammelkarene som hadde lagt opp, kom ikke opp fra støa så lang dagen var. De så over båt og utrustning, ordna opp i naustet og satt ellers med pipa og bar fram namn på mange de hadde rodd fiske i lag med nordi Lofoten. De ville sende helsing. Guttungene så opp i ansiktet til lofotkarene, de fulgte med i forberedelsene og bar på en stille lengt fram til det året de kunne regne med å få bli med som skorunge. (1 Skorunge — slik ble gutten som første gang var med på fisket kalt.)

En dag med passelig bør — mellom 15. og 20. januar — ble master rigget opp og seilene heist. Ballast var ordnet, reisekistene satt på plass og grautdallen ble båret ombord. Matkistene skulle ikke røres på turen, de fikk klare seg med grautdallen. Det var ekstra god graut, med et stort smørstykke og et kokt egg til hver mann sto på ende i grauten. Fortøyninger ble tatt inn — 4—5 dregger med kjetting, 2 eller 3 med tau, austre ble lagt i bakskotten, ekstra årer, vabein og klepp tatt i forvaring. Det kom til å gå 12 uker før de kom tilbake —.

Med beste seiling tok det 9—10 dager til Lofoten. Det hadde hendt at været var så dårlig og børen ugunstig at turen hadde tatt 3 uker også. . . . De seilte ikke om natta uten at det var stilt og måneskinn. Det ble dog sjelden mer enn to døgns seilas uten nattesøvn i land. Hvert båtlag hadde faste plasser for overnatting. Frøyværingene hadde faste nattingssteder i Risvær, Kvaløy sør for Brønnøysund, Rørøy på Vega, Koppardal ytterst i Ransfjorden, Anklakken i Lurøy, Selsøyvik i Røddøy, Støtt sør for Kunna, Nord-Arnøy, Bodø, Kjerringøy og Grøtøya. På hele denne turen hadde de landkjenning, men fra Grøtøy var det å gå i kast med Vestfjorden.

I Bodø var det bruk å se over om noe manglet i utrustninga. Først fellesprovianten, som var poteter, bygg- og havremel, havregryn, parafin og fyrstikker, juksaongler og forsynsnøre. På et av overnattingsstedene kjøpte de melk i en kagge. Så kunne hver for seg kjøpe noen småsaker — om de hadde penger til det.

Båteieren hadde med seg leiekarer på fast lønn, de fikk kosten under fisket. Eller de hadde leiekarer som selv holdt seg med utstyr og kost, andre var med som leiekarer på lott. Men det hendte vel like ofte at et båtlag delte på utgifter og inntekt, så alle fikk likt. Den som har hørt på når basen «gjorde opp regnskap» i eldre tider, fikk nok følelsen av at det var en vanskelig sak. Tap av redskap, slitasje av bruk og båt, rift i skinnbroka som hørte utrusteren til og meget mer ble diskutert og taksert. Tapsprosenten var større på line enn på garn, og det varierte mellom øst- og vest-Lofoten.

I 1830 var en leiekars lønn på Lofoten, når han hadde alt fritt 10 spesidaler (40 kroner) for 3 måneder. Den som hadde «alt fritt» ble holdt med sjøhyre, redskap, opphold og kost. Omkring 1850 var betalingen fra 60 til 72 kroner. Ti år senere var lønnen steget til 120 kroner og i 1870-åra betaltes 150 kroner. Slo det dårlig til med fisket kunne lønnen akederes ned i 100 kroner.

Amtmann G. P. Blom har satt opp et regnskap, som gjelder en leiekar på egen kost og utrustning. Det er fra 1827 og anskaffelse av utrustning og vedlikehold var satt til ca. 17 spesidaler (65 kroner). Vanlig utbytte pr. mann en sesong har han satt til 40 våg rundfisk, verdsatt til 20 spesidaler, 3 tønner tran, verdi 21 spesidaler, salg av rogn og kokfisk 1 1/5 spesidaler.
parti_fra_flatval
Parti fra Flatval fra tida før utskiftinga.

Oppsynssjefens oppgave i 1879 er satt opp slik: utrustning 193 kroner for garnfiskere, 162 kroner for linefiskere og 78 kroner for juksafiskere. For hver leiekar ble det plusset til 120 kroner.

På heimturen om våren var det ofte kappseiling. Mange av de gamle skipperne var hardkarer til å seile. Det skal ha hendt at turen fra Lofoten til Frøya gikk på 3—4 døgn, og da ble det hverken skikkelig søvn eller noe matstell. Men det tok de igjen når de kom heim. Da var det stas — rett som en julekveld — og granner og slektninger gikk for å ønske velkommen fra Lofoten. I den første tida ble det ikke tenkt på sjøvær og matfiske. De dager kom tids nok. Og de kom. Få ble velholdne av Lofotturen. Tok de en oversikt over sin formue, så svarte det med ordene til Petter Dass — så omtrent:

En udsleden færing,
en dybsagn,
en krog,
en skindstakk,
en kofte med lappede brog
er all deres rigdom de eie.

Skinnstakken var et vanlig brukt plagg. Fiskerne i gamle dager hadde lærstøvler som rakk til skrittet — på landjorden ble de brettet ned under knærne — de hadde knebrok og blokket skinnstakk og skinnhatt. Stakken tok de over hodet i uvær, eller når de seilte.

Etter oppgave fra fiskeværkommisjonen i oktober 1884 var antallet fiskere som rodde fra vær med værtvang i Fosen 2288 og fra frie vær 1000. De fremmede fiskere måtte erlegge fjærefisk til sognepresten. Det het i 1807 at «bemeldte resolusjons mening ikke var å tillegge hr. sognepresten noen ny rettighet, men alene å tilstede ham den av ham og hans formenn hittil utøvede rett til fjærefisk».

Noe måtte da presten også ha. Dårlige år hos fiskerne, virket også på tilstanden i prestegården. Det oppgis at tienden, som ble ytet i fisket, varierte i det gamle Hitra prestegjeld fra 20 våg opp til 600 våg for året. Men hvordan året var så slapp fiskarbeiderne å svare til noen av det de tjente. De som arbeidet med kverking og salting i 1780 tjente 8 skilling pr. tønne.

Amtmannen i Romsdal, Amund Helland, ga i 1880 et talende bilde av Frøya i disse linjer: «Sett fra sjøen gjør øyene inntrykk av utelukkende å bestå av nakent fjell, men inne mellom de tallrike knauser finnes litt jordsmonn av mer eller mindre dyrkbar myrjord, på enkelte steder blandet med sand, og da fruktbar. På Strømøy er det til dels leir i undergrunnen.»

Jorda gir ikke dårlig av seg, men fordrer god gjødsling. I 5-års peridoen 1891—95 var gjennomsnittsavlingen pr. mål for bygg 2,43 hl., blandkorn 2,72 hl., havre 3,36 hl. og poteter 15 hl.

Av udyrket med dyrkbar jord var det den gang 14,000 mål, verdsatt til 100 kroner pr. mål, og dyrkingsomkostningene til 50 kroner pr. mål. Det fantes da ingen maskiner i jordbruket. I Hitra og Frøya var i 1890 oppdyrket 26 kv.km. åker og eng, som svarte til 2,8 % av det samlede areal. Til sammenligning kan nevnes Oppdal med 2,1 % og Åfjord med 1,6 % dyrket.

Besetninga på Frøya var 146 hester, 1402 storfe, 4896 sauer og 220 geiter. Etter foravlinga var husdyrholdet for stort. Sauene gikk for det meste ute hele året, i hvert fall på øyene, mens de ble holdt i hus i særlig strenge vintrer på fast-Frøya.

Storsnøvinteren 1881 mistet Borthen på Froøyene så mange av sine omkring 400 sauer at bare 139 overlevde. Den siste snøskavlen på store Lyngøy lå ennå sankthansdagen det året. Ennå levet mange fortellinger om storvinteren 1780, da mange krøtter omkom.
plantefelt_p_flatval
Plantefelt på Flatval, fotografert da skogen var 18 år.

I 1701 var det 87 eiere av jord og det var 43 husmenn. En tar da ikke med Titran og Sula. Froøyene ble ikke skyldsatt før ved den nye påbudte matrikulering.

I 1820— 30 var 5 øyer bebodd her, nemlig Sauøy, Værøy, Burøy, Nordbuan og Gjæsingan — tilsammen 6 husmannsplasser. I 1895 var det i Frøya 300 særskilt skyldsatte bruk.

Jordbruket tok seg sterkt opp i kyststrøka på 1600-tallet. Møre og Romsdal sto således i 1665 som nr. 2 i hele landet etter Nord-Trøndelag. og Sør-Trøndelag kom på 3.-plassen. I 1723 sto Møre og Romsdal høyst med Sør-Trøndelag på 5.-plassen. Først i 1809 tok bredbygdene ledelsen og Møre og Romsdal måtte nøye seg med 4.-plass.

Til tross for svartår, grønnår og uår av mange slag strevet folket trofast med jorddyrkinga. Korndyrkinga gikk det mest trått med. I 1589 var prestetienden i det store prestegjeldet som omfattet Hitra, Hemne og Frøya, 24 tønner korn og av dette ble utredd i Hemne 16 tønner. I alt var det 115 gardmenn.

Men dyrking av korn var det viktigste tiltaket. Men for at dyrkajorda ikke skulle bli nyttet ensidig til korndyrking, bestemte den eldre frostatingsloven for leilendinger at de skulle holde minst et kulag for hvert såld utsed på ½ skippund. En fjerdedel av åkeren skulle legges ut «til trede»— til trø, eller beite. Derved ble denne fjerdeparten naturlig gjødslet av buskapen.

Allerede i 1580 ble det bestemt at pantebrev og skjøter skulle tinglyses. Det finnes dog ytterst sjelden tinglysinger fra tida før 1660.

I seilskutenes tid var det ofte stor «fangst» å gjøre etter storm og ruskevær. Vrakgods ble betraktet som fritt bytte, i hvert fall til ut i 1600-tallet. En strandsitter kunne finne både nyttig og verdifullt rak i fjæresteinene en morgen —. Men det var vanskelig for oppsitterne i en bukt å beholde en forlist skute for seg selv. Embetsmennene passet på som smeder og skydde ingen midler når det gjaldt å få beskjed om strandete vrak.

I 1661 ble det holdt auksjon på vrakgods i Titterens fiskevær og i 1750 var det auksjonsforretning i Sula over skipsvrak -— det var hamburgerskipet «Anna A. Sara». I Sula var det nærmest en synfaring av vraket, mens den offisielle forretning foregikk på sommertinget på Ansnes i Fillan samme dag, nemlig 30. mai. Vrakauksjon ble også holdt i Titran 28. april 1762 og 11. april 1764, siste gang over det strandete skip «Cathrina Elisabeth»s ladning. Disse vrakauksjonene ble holdt i forbindelse med vanlig høst- eller sommerting. Det var et svært uvær da auksjonen skulle holdes på Titran i april 1762, så sorenskriveren «blev en dag forsinket til tinget, Guds strenge vejr haver forhindret at jeg kom i går,» står det i sorenskriverens protokoll.

Kjøpere kom, til dels langveis fra når det skulle holdes auksjon over skipsvrak og berget ladning. Kjøpmenn, prester, proprietærer og høyere militære personer innfant seg. Den som hadde kontanter kunne gjøre røverkjøp, men likevel hendte det at flere måtte slå seg sammen for å klare utlegget. På Hopsjø måtte tre auksjoner til for å få solgt det russiske strandete skip, de første gangene var skipet under hammeren og så til slutt over ladningen. Prosten Broch gjorde et røverkjøp en gang da han fikk tilslaget på en havarert jekt for 350 daler. Han satte jekten i stand og brukte den i mange år.

Også den stedlige befolkning møtte mannjevnt opp til disse auksjonene. Noen småsaker kunne enkelte av dem kjøpe, men mest kom de for å få arbeid. Enten havaristen skulle hugges opp og føres til kjøperens sted, eller skuta skulle rettes opp og repareres. Ladningen måtte bæres over i kjøperens fartøy, til en brygge i land, eller kanskje en fikk fraktingen på sin båt til et sted kjøperen bestemte.

I august 1764 holdtes auksjon på Harbakk i Stoksund over havaristen «Sanct Stephen», og frøyværingene seilte dit med hver eneste båt i «god bør og var de første frammøtte om morgenen.

Berginga av havarister og vrakgods kan betraktes som den første binæring for folk ute ved kysten. Senere kom tarebrenninga i gang og ble en kilde til ekstrainntekter for unge og gamle. Det var i midten av det 18. århundre at proprietærene Holtermann på Østråt og Parelius fikk kongelig tillatelse til å sette i gang tarebrenning i stor stil. Tareasken gikk til glassverk og utførtes i store mengder til utlandet. Men den gikk også for sin store jodholdighet til andre formål. Det var virkelig penger å tjene i den næringa og derfor røk det fra hver eneste holme ute ved havgapet fra forsommeren og langt ut på hausten. Til lenger ut mot havet taren ble tatt, til rikere var den på jod. Og kvinner, menn og barn skar tare på fjære sjø, enten det var natt eller dag. Båtene ble lasta til ripa og rodd til tørkingsplassen. I gunstig vær ble taren tørr og ferdig til brenning på 3 døgn. Taren ble så satt i store stakker og så satt fyr på. Det ble intet bål, tarestakken glødet bare og spydde ut en tung røykmasse. Asken ble raket sammen i hauger, og når den var avkjølt, ble den fylt i sekker.

Men de som ville drive fiske og ikke hefte seg bort med tarebrenning klaget over røykplagen. Enda verre ble det i sesongene da hundrevis av tilreisende fiskere kom og mista både mé og landkjenning til havs. Det ble klaget til kongen at denne idelige tarebrenninga laget så mye røyk at den skremte fisken langt til havs. Både på Smøla og Frøya kom det til veritable sjøslag, likeledes ved Lista. Embetsmennene ble også oppskremte av uroen og rapporterte opptrinnene til kongen. Da så kongen ville ha rede på årsaken til sjøslagene, viste det seg at de samme embetsmenn hadde unnlatt å oversende fiskernes klage til kongen og tiet det hele ned. Det førte til at kongen sendte Christian Pram til Norge for å sette seg inn i striden. Han tok fiskernes parti, men han mente at røyken ikke ødela fisket, men hindret fiskerne i å se landmerker ute fra havet. Prams redegjørelse er et manuskript på noen hundre ark og er tilgjengelig i arkiver.

Det ble i 1756 utstedt forbud mot brenning av tare, men det ble stående bare i 20 år.

De feite røttene i myrene ble også tidlig et arbeidsfelt ved sida av den daglige syssel. Det ligger ennå lag av store røtter som ikke er råtnet. Det var fururøtter, spik, tjærebrennerne søkte etter, og tjæren var alltid godt betalt. Både i fiskeværene og i byene var det god avsetning, så det var umaken verd å brenne ut noen tønner tjære for salg. Storheldig var den som kunne få av sted noen tjæretønner med en fiskejakt til Bergen. Der var det lett å få kontanter for en slik vare som gikk glatt i videresalg på det utenlandske marked. Ellers var det vanlig at litt tjære stod i naust og sjøbu. Hver mann hadde bruk for tjære til å smøre båten om våren, tjærebre taugverk og gi naustveggen et strøk av og til. Ja, også værveggen på våningshuset ble smurt med tjære for å holde stand. Og i et godt naboskap hørte det med «å kunne låne bort» i et knipetak —.

Saltsyding ble aldri noe å tjene en ekstraslant på. Før saltet ble innført og under krigsblokade var saltbrenningen en livredning. Linder flo sjø ble sjøvatnet demt opp innover en steingrop og så ble det stablet ved omkring, som ble brent for å fordampe vatnet og saltet ble liggende igjen som et tynt lag. Det var strevsomt å ta saltet fra havet, men folk hadde tid til alt den gang. På 1500-tallet satte kongen i gang saltsyding ved kyndige menn — det ble for dyrt i det lange løp å importere salt, mente han. Men det ble en kostbar industri å syde salt også. Bønderne hadde i lang tid, sammen med sagbrukene betalt subsidier for at saltprisen kunne senkes. Det var saltskatten, som det så ofte ble klaget over. I 1616 ble norsk salt for første gang utskipet til Danmark. Bønderne klaget også på norsksaltet — ikke bare på saltskatten. Og kongen satte i gang en nøyaktig undersøkelse av norsksaltet. I et brev til saltsydingsformannen i Norge skriver kongen at kjøtt og flesk blir bedervet, da saltet er for svakt — det måtte lages sterkere. Og til salting av sild duger det slett ikke, heter det i brevet. Kongen selv tok konsekvensen av undersøkelsene og påbød at norsk salt skulle blandes med innført salt i samme mengde. Skuter som gikk i salttraden med innført salt til Norge og norsk salt til et eller annet utland, ble ført i skipslistene at det gikk med «salt opp og salt ned». Dette uttrykket ble senere forkortet til «salt von salt».

På innført salt ble det også oppkrevet rortoll, den ble omtrent i sin helhet anvendt til utgifter ved kystbelysningen — «bluss og lys» som det den gang ble kalt.

Om det ellers var noe å få som ekstra måtte det være på årets brennevinsdag, da fiskerne leverte sin rogn til væreieren eller sin kjøpmann. Da var det utskjenking i stor stil, da drakk de uten å betale for skjenken. Men det tok en slutt også på denne herligheten. «Rettigheter til salg og utskjenkning av brændevin gives ikke mer i Søndre Trond-hjems amt utenfor Trondhjems by», heter det i 1900. De siste rettighetene ble inndratt i Froan i 1896 og på Røros i 1897.

De første som fristet å oppholde livet som håndverkere var invalider og uføre. Hjemmeindustrien sto jo høyt, folk var selvhjulpne på alle områder, både når det gjaldt arbeidsredskap og klær. Det ble derfor ikke noe stort behov for spesielle fagfolk. På 1700-tallet bodde det en mann i Håvika «som ved garneflikking knapt vinder sitt opphold». I Norddalen var det en som knapt oppholdt seg ved øksearbeid. To av de karene som reiste rundt på arbeid holdt til i Sør-Valen når de var ledige. Det var Nils Johnsen, som «bruker seg mest med kippers verk» (slo tønner). Jacob Olufsen drev med litt snekkeri, men lå ellers på legd. På Faksvåg hadde de 3 oppsitterne hatt arbeid ved et sagbruk de hadde i lag, men i 1701 heter det: «siden sagen i nogle år været ubrugt i armod og skyld». De nærmeste skreddere i den tida bodde på Helgebostad og Selvåg. Typisk er omtalen av den siste, Jens Selvåg: «han går på knærne». Føttene var stive i vinkelstilling i knærne, så han kunne ikke gå oppreist.

Tidas merkelige nedsettende syn på fiskeri og den sterke tro på drifta av jorda, kommer også klart til syne i de gamle folianter. Om Christian Belter er anført at han ernærer seg «ved utror og fiskeri lige med andre her i sognet, streber knapt til sitt livs opphold». Og om bonden Christoffer Pedersen i Svellingen. 78 år gammel, heter det at han «ei end haft nogen nød».

Selv de offentlige forordninger unngikk å bruke betegnelsen fisker. Under 2. oktober 1663 ble det «bevilget bøndene i sjølenene om sommeren fritt at seile og selge sine varer, da de ikke får kjøpe de fornødne varer i Trondhjem».

Også sogneprest Bang la ensidig vekt på jorda. Han skrev at «hvis det ble ytet støtte ved skattefrihet for nye bruk, så er det plass til adskillige — — og innbyggertallet snart bli 1500 istedetfor 500 og et sogn utvides til mange.»

Han merket seg også følgende: «Ut mot havet ligger en landstrekning ved stranden av godt, tørt åkerland, ½ mil langt og en ½ fjerding bredt, som ingen i en tidlang ville bebo.» Årsaken var at der var så grunt vatn at det ikke lot seg gjøre å komme inn med båt. Stedets befolkning var klar over at uten en båt og lettvint utror, skulle det ikke gå å livberge seg.

Melchior Pedersen Langø var med på fiske på Kya fra han var 10 år gammel. Det var ikke alminnelig at kvinnfolk var med som kokke i den tida, fortalte han. Men det hendte at kvinnfolk var med på havet og andøvte, likeledes kunne de enkelte ganger være med på søkknota om sommeren. De fikk da full lott i likhet med karfolka. Når kvinnfolka kom i land om kvelden måtte de opp i rorbua og koke. Båtlag som ikke hadde kvinnfolk med ordnet det slik at karene stelte med maten på omgang. Kvinnene brukte ikke oljeklær, men en sid kofte, som ble kalt «støypkofte». Og så hadde de tretøfler.

I rorbuene var det murt opp ildsted eller grue, og oppe i taket var det et firkantet hull og der gikk røyken opp. Det var samtidig det eneste sted dagslys kom inn i bua. På en ramme over hullet var utspent en tørket lange- eller kveitemage. Denne var gjennomsiktig og kaltes sjå. I luka var det festet en stang og med den kunne luka åpnes og lukkes til. Når gammelkarene kom opp fra sjøen og var frosne, tendte de på i grua og så biet de i det lengste før de åpnet sjåen for å slippe røyken ut. Det kunne bli så tett av røyk inne i bua, at de måtte sitte med hendene for øynene.

Det var gjennomgående bra med fiske for Kya i hans ungdom. De kunne ofte dra et tusen skrei pr. mann på en vinter. Enkelte dårlige år var det også i blant, om ikke så jevnt dårlig som i vår tid.

De hadde vel besøk av storbåra på Kya i din tid? ble Melchior spurt. Å ja, det minnes jeg nok mang en gang, svarte han. Det hendte at fiskerne måtte flykte opp på rorbutaket med båtfestet. Båredraget kunne ofte gå helt opptil torvhallet (takskjegget). Da var det å hale inn slakken på fanglina for straks etter å slakke av igjen når dragsuget gikk tilbake.

Det var brann på Kya i hans tid. Bare tre buer sto da igjen. Stormølna, Lissmølna og Apoteket.

Anton Grønvik (født i 1849) var også tidligere med på fiske. De båter som ble brukt var Åfjordsbåt, fyringer, halvfjerdinger og seksringer. På fyringene var det gjerne 5 mann, halvfyringene 4 og på seksringene 3 mann. Det ble brukt råseil.

Ute på Kya tredde de fisken på vidjehonker og la den i sjøen til de for heim lørdagene etter en ukes fangst. Da var den første fisken ofte så skjemt at levra hadde lyset seg — gått over til tran i fisken. Når fisket var slutt, ble fisken vasket og tørket for vinteren og saltet ned. Klippfisken var leveringstørr til sankthans og ble solgt til Bergen og Trondheim, senere kom oppkjøpere fra Kristiansund.

Anton var med fiskelast til Trondheim året etter han var konfirmert. Prisen pr. vekt (18 kilo) var 3 ort 12 skilling. Det var ikke stor prisen — men det var massen som gjorde utslaget, fortalte han. Så vidt han kunne huske hadde de 900 stykker fisk pr. mannslott det året — i 1865. Året etter var fiskeprisen steget til 1 daler vekten.

Det gamle handelshuset Ulstad på Bakklandet var største avtaker av Frøya-fisken i den tida. Av andre kjøpere husket han Koa og Strømsem. Ulstad holdt også losji for fiskerne i en stor bygning, og hvert båtlag hadde hvert sitt rom som de fikk utlevert nøkkel til.

For en nykonfirmert gutt var det en opplevelse å få være med på byferd første gang. Gammelkarene brukte å ture litt når de kom sammen i byen, og første gangs reisende (skorungen) skulle da traktere hele det laget han fulgte med, fortalte Anton Grønvik.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *