Internt referansenummer: 21.10.2010 – A
Kilde:
SAGN FRA ØSTFOLD
NORSK FOLKEMINNELAG NR. 59
K. Weel Engebretsen og Erling Johansen
1947
(Klikk her for å lese Forordet til boken)
(Klikk her for å lese Innledningen til boken)

Sjørøveren på Smauet

Ikke langt sønnenfor Engelsviken ligger den vesle plassen Smauet. Værhardt og karrig er det der, men i mange hundre år har plassen vært bebodd av sjøfolk og fiskere. Og engang skal det ha vært svært til velstand og rikdom der ute. Inntil for noen år siden sto den røselige gamle stuebygningen tilbake som et minne fra den tiden. Hvor gammel den egentlig var, var det visst ingen som sikkert visste, men tømmeret var så digert og så grovt at folk mente den måtte stamme fra den tiden da karene enda kunne være sterke som bjønn. I storstua var det både høysete og langbenk og en benketavle med en skrift så snirklete at den ikke var leselig for hvermann. Oppe på loftet var det bare et eneste stort rum, og der var det ørsmå skyteglugger like oppe under taket. Og det var vel ikke så rart, for engang for lenge, lenge siden bodde det en sjørøver på Smauet.

Han hette Anders og lå ute på kapring både støtt og stadig. Han var ikke redd for noe slags vær, og ingen makt i verden kunne stanse ham. Hissig og bråsint var han, og verre ble han etter hvert som rikdommen vokste. Når han skulle feste tjenestefolk, lot han alltid en svær gullklump legge i vinduskarmen for å prøve om folkene var å lite på. Han åpnet vinduet og stilte seg selv inne i stua sånn at ingen kunne se ham. Hendte det så at folkene ute på tunet kastet blikket på gullklumpen, kan det vel tenkes at de ikke ble gamle der på plassen.

Som rimelig kan være, hendte det at lensmannen gjorde seg ærend dit ut, og en dag korn han kjørende best som Anders var i skogen og hugg ved. En tjeneste-gjente sprang avsted for å varsle ham.

«Lensmann’ er hos Jer», ropte hun.
«Ja så, mi høne», brummet han.

Men gjenta ble rent vettskremt og sprang avsted det beste hun vant. Da Anders litt etter kom hjem til plassen, var lensmannen sint og bar seg ille, men heller ikke denne gangen våget han å gjøre sjørøveren fortred.

En dag bød Anders — han var selv ungkar — sammen alle sine søsken til gjestebud på Smauet, men da det led ut over kvelden, merket han at de hadde åpnet skattkisten hans og drev og stjal av den. Da la han beneste vei opp i skogen og hengte seg opp i en bjørk.

Mangt og meget har hendt siden den tiden, men ennå er det dem som har hørt gjete litt av hvert om Snauskallen, og ennå fortelles det at et gullstykke så stort som en strykejernbolt ble stjålet av en av slektningene og gravd ned under et eldgammelt morelltre i Engels-viken et steds.