VERDAL HISTORIELAG’S SKRIFTER 5
Årbok 1980
I redaksjonen:
Odd Kr. Bendiksen
Solveig Ness
Ronald Inndal
Opplag: 1500
ISBN 82-90216-06-8
Trykk: Bok- & Offsettrykk, Verdal 1980
Klikk her for å lese bokens FORORD

Skisse fra fortiden
Av Svein Haugan
Tegninger av Kjell Haugan

I begynnelsen merket han vel lite til forskjellen. Han levde en forholdsvis sorgløs barndom. Inne hos morfar var han titt og ofte. Morfar fortalte så mye rart. På veggen inne hos morfar hang det et avisutklipp, som morfar sa var kong Oskar den andre. Han hadde vært konge før Karlstadmøtet, sa morfar.

Det var morfar som hadde ryddet plassen, men han var nå gammel og var fri å arbeide nede på gården. Mor og far hadde tatt over forpliktelsene.
I den vesle husmannsheimen var det mor som var det samlende fastpunkt. Far var en mere fremmed person, som var borte på arbeide nesten bestandig. Om sommeren var det pliktarbeid nede på gården. Om vinteren var det skogsarbeide, og da lå karene i koia i ukevis, mellom hver gang de var heime en tur.

Om vinteren var det skogsarbeide. Tegning av Kjell Haugan.

Så kom våren, og med den fløytinga av tømmer. Fløytinga var liksom en lang sammenhengende fest. Med damvatten, og spennende situasjoner, når tømmeret floket seg sammen i fossen.

Tømmerfløtinga kunne være dramatisk i ei flomdiger elv. Tegning av Kjell Haugan.

Mor var også på gården og arbeidet. I onnene. Da fikk han noen ganger være med henne og skulle liksom hjelpe til. Men det var så vanskelig å få graset til å henge på den tynne tråden, og i skuronna fikk han ikke røre sigden. Av og til tok mor en liten pause og kom bort til ham for å kvile. Sekkeforkleet hennes var drivende vått, og hendene var fulle av sår.

En dag kom bonden selv bort til dem. — «Jasså han var med veslekaren og i dag ja.» Han husket det så tindrende klart. Særlig det at denne sværbygde karen klappet mor på baken, og liksom siklet i smilet. Hva var dette? Mor reiste seg og tok straks til å arbeide igjen. Da ble han hard i ansiktet, bonden.

Om våren og sommeren fisket ungene nede i gråelva. En og annen fisk fikk de da også. En dag gikk de med sine rogntrøer opp i «blankelva». Der var det finere fisk, ble det sagt. Da kom selve bruks¬sjefen mot dem. Skogsjefen. Han tok fra de små barna rogntrøene deres, og brøt dem i småbiter. Siden var han ikke oppe i blankelva og fisket. Morfar sa at han ikke hadde trodd at skogsjefen var så smålig. I alle fall mot småbarn. Men det var nå han som hadde makta da.

Det var finere fisk i blankelva. Tegning av Kjell Haugan.

Han hadde ikke gjort seg ferdig med skolen enda, da han måtte være med far i skogen. Selv om han var stor for alderen, så kunne det røyne på en ung rygg og henge i tomannssaga, hele dagen. Av og til kom bruksfullmektigen for å se etter om alt gikk slik det skulle. Han målte stubbene, og fant han at noen var for høy, så mumlet han noe om at det sto andre på venteliste, som ville til skogs.

Det gjaldt å holde seg inne med fullmektigen. Bruket skaffet arbeidsfolket amerikansk flesk, mel og havregryn, samt litt sukker og kaffe. Ja, og så skråtobakk selvsagt. Alt ble oppnotert i en bok, for det måtte være klart hva som var tatt ut når våren og oppgjøret kom. Da var det om å gjøre å ha tatt ut passe, slik at en ikke ble skyldig på en hel vinters tømmerhogst. Det var bestandig noen som ble det og, men familien hadde da hatt mat om vinteren.

Heime utvida de potetsenga litt etter litt. Morfar sa, at hadde det vært litt brattere enn det var, så kunne de ha satt potet på begge sider av senga. Folk fortalte at da morfar var husmann, og det hendte seg at han ble trengende på vegen ned til gården, så gjorde han fra seg «erendet» i skogen, og stakk en kvist ned i produktet. Da han gikk heim om kvelden var det frosset sammen, og han bar heim kvisten. Det ble jødsel til potetene det.

På skolen merket han forskjellen. Der var det tydelig. Fattig og rik. Læreren var en mild mann. Han snakket mye om fedrelandet, og hvordan våre forfedre hadde verget det mot inntrengere. Særlig svenskene var han hatsk på. Fedreland? Han var ikke helt klar over hva dette var. Det måtte være noe som angikk gården det. Jo, slik måtte det være, for der hadde de en hest som de kalte «jegerhesten». Den var det en av husmann-sønnene som rei på, når de var eksersis. Han var glinsende svart jegerhesten, og han ble foret ekstra godt.

Det hendte at bonden kom på besøk når far var borte. Da kom bestandig morfar inn til dem. Og selv om han la seg tidlig vanligvis, så holdt han ut slike kvelder. Mor så ut til å være takknemlig for dette. Bonden hadde en forunderlig respekt av morfar, hva det nå kunne komme av.

Nede på gården merket han forskjellen godt. Han ble så fåmælt når han var der. Det virket som om de forsøkte å gjøre narr av ham. Derfor gikk han direkte heim når han var ferdig med arbeidet for dagen, uten å gå inn på kjøkkenet og få mat. Da gikk han som regel direkte inn til morfar, som satt der og puslet med ett eller annet. Det var han som blant annet laget skinnfellene til mange folk i bygda. Morfar kunne så mange historier og viser. Lærde folk hadde vært der og skrevet opp mye av det han fortalte. De kalte det kultur, de fremmede. Morfar hadde en sønn i Amerika. Onkelen skrev hjem, og av og, til sendte han noe morfar kalte «daler». Onkelen arbeidet i skogen «derover», som de voksne sa. Han skrev om svær skog og hardt arbeide, men, føyde han til, det ble «plenty daler». Morfar fortalte om studentene nede i Kjøpenhavn, som svirret og sang om frihet. Det var nok ikke frihet for folket de tenkte på, men frihet fra kveltaket som danskene hadde på oss i fire hundre år. Når denne friheten kom, kunne disse embedsmannssønner ta over utsuginga av folket, sa morfar. Og det var en slik frihet de sang om i fylla.

Heim etter en lang arbeidsdag. Tegning av Kjell Haugan.

En gang kom det en lærer som hadde reist fra bygda for mange år siden. Han var sosialist og holdt foredrag i forsamlingshuset. Det var mye folk der, for han var av god ætt. Læreren dvelte ved at så mange friske ungdommer dro over til Amerika. Nu måtte det bli bedre forhold

her i landet, slik at vi ikke sendte fra oss de beste folka. Han husket tydelig at han hadde sagt at nå måtte vi slutte å snakke om dette som hadde hendt på Stiklestad. Det var viktigere ting som hadde hendt i vår historie senere. Det var ikke alle som klappet etter dette foredraget nei.

Rodesjefen ville ha ham til å søke seg inn ved underoffisersskolen. Han hadde både kropp og hode til det, sa han. På opptaket gikk det bra, men legen sa at han måtte sette i stand tennene sine. Tennene? Ja en måtte ha feilfrie tenner for å bli opptatt som underoffiser.

Det kostet penger å få fylt hullene i tanngarden. Mor gikk ned til gården og ba bonden om hjelp. Hun kom heim uten den nødvendige hjelpen.] Betingelsene var vel for harde. Han hadde ikke glemt seg enda, bonden. Den høsten skrev han til onkelen i Amerika. Det kom svar og billett. Mor og far ville ikke at han skulle reise. Det var jo han som skulle ta over plassen etter dem, og trygge dem i alderdommen. Dessuten skulle han jo inn i eksersisen, og jegerhesten nede på gården. Heimen var da ikke så skrøpelig, når en arbeidet i skogen om vinteren.

Om våren reiste han. Da han gikk ombord i Trondheim, hadde han ikke noen følelse av å reise fra fedrelandet til skolemesteren. De kunne ri jegerhesten sin selv, og forsvare sin egen rikdom. Han forlot et land og en bygd som bare hadde hardt arbeid og fattigdom å tilby, og der hele forskjellen var om mora ville bøye seg, slik at han kunne komme inn på underoffisersskolen.

Nei, fy fan. Han spyttet over rekka og så mot vest. Verre kunne det i alle fall ikke bli.