Kilde
DEN GAMLE BY

C.BORCH-JENSSEN
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY

Klikk her for å lese forordet

FRA GREVETIDEN
Utdrag av Larviks første Tingprotokoll
Ant. Anderssens trykkeri
Larvik 1960

SKOGSTIER

( ”RØVÆRHULA” )

Menneskene har alltid kjent en dragning til skogen, det være sig den
dype, dunkle nåleskog, som til alle årets tider har sin charme, eller
til den lyse lund med vårens nyspunne klædning eller høstens farverike
drakt. Så har det vært til alle tider, og så vil det alltid bli, for
voksne og barn, for kvinne og mann, for alle aldre.

Skogen er en billedbok, og den er en lærebok, — til lyst og til gavn.

Den fører sin stille tale til et følsomt sinn. Den avføder beregninger
og tall i bedriftenes bøker, den spiller på de tusinde strenger. I
tidens løp er det skrevet mangt et vektig ord om skogen, og der er
sunget skjønne hymner til dens pris — ved vår og vinter, skjærsommer og
høst.

Der går et sagn om min barndoms skog: I gamle dager holdt fredløse menn
der til huse! Med gysen og beven hørte vi de voksne fortelle om
landeveiens røvere som fordum, efter rov og ran, søkte skjul i den
dystre hule der inne i den dype skogen —.

Vi var ikke store karene for vi fullt bevebnet og med ungdommens
begeistring gikk i leding mot de grumme røvere, som — heldigvis for oss
— forlengst hadde gått over i historien og legenden.

Resultatet av våre streiftog blev da også alttid dette: kun å
konstatere hulens tilstedeværelse, og til bevende forsøk på å trenge
inn i den skumle forlatte bolig for å avdekke dens hemmeligheter, og
blottlegge den store, jernbeslåtte pengekiste som måtte finnes i dens
dyp.

Men like så stor som vår begeistring og forventning var da vi gikk til
attaken, like så stor var vår skuffelse da vi gjorde vår retrett. Hvem
har ikke prøvet? Og hvem har ikke høstet samme erfaring?

Men det var ikke bare det dystre, det eventyrlige, som drog oss nettop
til denne skogen. Nei, det var den blåøiede gjest, alle slekters venn,
den eftertraktede blåveis!
Den hadde slumret der inne den lange, lange vinter, men vårsolens varme
stråler hadde nu spillet så lenge på det kolde hvite laken, at det
spede liv hadde våknet derved og holdt nettop på å stige op av dynene
for å ta sitt morgenbad i det klare, vårens solskinn —.

Derfor gikk vi ad de kjente stier, som var slitt av slektens fotefar gjennem mange år, og dit gikk vi aldri forgjeves . . .

Der stod de, blått i blått, og nikket i vårvinden og smilte mot solen,
de yndige prinsesser,  de lot     sig villig røve og bortføre av enhver
skogens ridder —.

Det kan nok være at de ved således å skifte kår og rives bort fra sine
omgivelser omsider følte sig uvel, så at de syknet hen i vår lille
varme barnehånd; men da de kom til sitt nye hjem i mors lyse stue — og
fikk det kjølige friske vann til fotbad efter den lange, uvante reise,
fant de sig snart til rette i de nye omgivelser, og fylte huset med
deres velsignede smil.

Så lenge den ærverdige skogen står dér ute til vern og ly, så lenge vil der springe nye skudd av det blå, kongelige blod.

Og så lenge menneskenes børn har åpent sinn for skapningenes
guddommelige lov, så lenge vil deres øine fange litt av den
guddommelige herlighet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *