Kilde
SLOTTSFJELLSKOLEN – og vi som gikk der
Erling Dittmann
Klikk her for å lese ”Forordet fra 1982”
Klikk her for å lese ”Forordet fra 1999”
Opprinnelig utgitt i papirutgave av Cicero a.s. trykkeri og bokbinderi, Tønsberg, 1982.
Vev-utgave tilrettelagt av
Jarle Haugen, Lars Egeland og Kjell Ove Jahr for Høgskolen i Vestfold, 1999
Hentet fra Biblioteket ved Høgskolen i Vestfold – Digitale lokalhistoriske tekster.

Skolen som nesten ble 100 år

«Tegnet i alen – bygget i meter»

I 1874 brant tretårnet på Slottsfjellet ned. Tårnet vi har i dag ble reist i 1888. Bildet er tatt i perioden mellom disse to årene. Vi finner igjen Kockegården, som da het Fayegården, med en frodig park og frukthave. Den åpne plassen til venstre er i dag deler av Farmandstorvet.

Dette er i korte trekk historien om hvordan Slottsfjellskolen ble til.

Alle som kommer til Tønsberg for første gang, legger straks merke til to ting: Slottsfjellet med tårnet og Slottsfjellskolen. Noen rister på hodet og synes begge delene, både tårnet og skolen, er like håpløse, rent estetisk. Men den fremmede skal vokte seg vel for å kritisere åpenlyst byens klenodier, ihvertfall tårnet. Og ingen ville finne på å fremme forslag i bystyret om å rive Slottsfjelltårnet, eller å forandre på det. Det ville bli møtt med indignasjon. 

Det var stolthet i Tønsberg da Middelskolen ble reist i 1871. Bygningen hadde da kun to etasjer. Ved siden av skolen ligger Amtssygehuset, som brant i det samme året. Den ligger på tomten til det som i dag er Folkets Hus. Det var her Engebret Hougen mente at den nye "Slottsfjellskolen" burde ligge.

Noe annerledes var det med skolen. Intet kommunalt bygningsråd eller skjønnhetsråd ville i dag ha akseptert tegningene til denne skolen, ihvertfall ikke på dette stedet. Skulle det bygges skole her i dag, ville den ha smøget seg oppover i små, diskrete terrasser, i dyp respekt for det store klenodiet som ruver bak – Slottsfjellet selv, med ruinene av gamle Tunsberghus festning. Tror vi! Skjønt, når vi ser hva som dukker opp av nytt i vårt gamle bysentrum, kollisjonene mellom gammel tre-bebyggelse og moderne forretnings-bygg, eller, for å nærme oss skolen igjen – «jentebakken» (Øvre Slottsgate) med sine små, idylliske trehus på den ene siden og et slags Tønsbergs Lanzarote på den andre, ja, så stiller vi som legfolk på området spørsmålet om ettertiden kanskje også vil smile av hva vi gjorde.

Da skolen ble reist, for nær 100 år siden, var det ingen som ut fra estetiske prinsipper protesterte mot byggverket eller beliggenheten. Skolebestyrer Engebret Hougen sa riktignok klart fra at han heller så skolen reist ved siden av den nye middelskolen. Han mente befolkningen ville komme til å bosette seg mer i den retningen av byen. Men bestyrer Hougen fikk ikke lov til å være med i bygningskommisjonen. Man var redd for at det skulle bli for dyrt om man skulle ta han med. Det ville være som å sette bukken til å passe havre-sekken. Det var også uheldig, mente man, at almueskolen og middelskolen skulle ligge så nær hverandre. De kunne komme til å påvirke hverandre i ugunstig retning. Men Hougen, som var en pedagog med store demokratiske fremtidsvyer for allmendanningen, svarte at nettopp derfor burde de to skoleslagene ligge nær hverandre. I dag ser vi at Hougen hadde rett når det gjaldt befolkningsspredningen. 

Dette bildet med flagget foran skolen og det koselige, hvite gjerdet stammer fra 1910. Her ser vi tydelig skillet mellom gutte og pike-inngangen. Pikeinngangen fremst på bildet.

Redselen for å få de to skoleslagene for nær hverandre, var nok i det ytre pedagogisk begrunnet, men de sosiale skiller, et gammelt innarbeidet skille mellom den gamle borgerskolen og almueskolen, og etter byggingen av middelskolen i 1871 – skillet mellom almueskole og middelskole – hadde dype sosiale røtter. I første halvdel av 1800 tallet, da man opererte med en borgerskole og en almueskole i samme bygning, i da Vinmonopolets gård i Storgaten, opptok borgerskolen den ene enden av bygningen, mens man i den andre enden hadde almueskolen. Man sørget for at de to skoleslagene aldri hadde friminutt på samme tid, av redsel for «sammenblanding».  

 
Prost Thurmann (til venstre) og konsul/skibsreder Harbitz var fremtredende medlemmer av den kommisjon som stod bak byggingen av Slottsfjellskolen.

Det ble sogneprest Thurmann og konsul Harbitz som kom til å stå i spissen for byggingen av den nye skolen. Tegningene ble utført av firmaet Thrap Meyer, Kristiania. Tønsbergs Sparebank hadde på et tidligere tidspunkt, da man skjønte at almueskolen i Anders Madsensgt. ble for liten, avsatt kr. 3.600 til bygging av en gymnastikksal. Disse pengene ble nå tillagt byggefondet for den nye skolen. Da skolen stod ferdig i mars 1884, var det et helt skolepalass man tok i bruk: 26 klasseværelser fordelt på 3 etasjer. Kjelleretasjen inneholdt bolig for vaktmesteren, dessuten bryggerhus, lagerplass for kull og ved, samt varme-apparatene. 1. etasje var nemlig oppvarmet med kakkelovner, mens de to øvrige etasjer fikk sin varme fra varm-luftapparater.

Oppvarmingen av skolen forklarer behovet for en vaktmesterleilighet i selve skolebygningen. Til tider må det ha vært en kjempejobb å skjøtte skolens vaktmesterplikter, med pussing av parafinlamper, fyring fra grytidlig om morgen i kakkelovner, smørnåking, sliping av verktøy, budbæring osv.

Skolen var beregnet å skulle koste ca. kr. 90.000. Tradisjonen tro holdt dette anslag naturligvis ikke. Kr. 116.400 ble den endelige sum. Forklaringen lå i en «misforståelse» med hensyn til det areal som skulle bebygges. Hos den jevne tønsbergenser verserer også forklaringen om at «misforståelsen» det dreiet seg om hadde å gjøre med overgangen fra alen til meter, – at den ble tegnet i alen, men bygget i meter. Når en alen i Norge var regnet til 0,6274 meter, så kan man lett regne ut at «misforståelsen» ville gi dramatiske utslag i størrelse på både korridorer og klasserom. Enhver som besøker skolen i dag, blir både forskrekket og imponert over takhøyden og klasserommene. Med dagens krav til elevaktivitet i klassene er det ikke så få lærere som kunne ønske seg disse ekstra kvadratmeterne. Et besøk på skolens loft, gir mer enn noe annet et inntrykk av skolens indre mål og dimensjon. Fagfolk betegner bærekonstruksjonene som eksempler på byggekunst på det beste.

Skolens nye leieboere – dags dato Vestfold fylke – overtar en 100 åring i meget god fysisk form, ja, med en del attributter som hører til mangelvarer i moderne skolebygging: romslighet og takhøyde, mye luft og sist, men ikke minst – et vidunderlig byperspektiv utenfor vinduene.

Det er med stor spenning en leter seg fram i Tønsbergs Blads arkiv for å lese om den store dagen i mars 1884, da skolen ble åpnet. Det må jo ha vært en kjempebegivenhet i byens skolehistorie. Det som møter oss er en liten «enspalter» nesten som det skulle være dagens «Fra dag til dag»-spalte: 

«Indvielsen av byens nye almueskole foregik i dag. Til den fastsatte tid drog en procession bestående av lærere og elever med skolens fane i spidsen, skole og bygningskomisjonen fra den gamle til den nye. 

Den høytidelige indvielse foretoges av Provst Thurmann, der i en løftende tale nedbad Herrens velsignelse over skolens gjerning. Skolebestyrer Hougen udtalte derefter en tak til dem, hvis interesse og offervillighed hadde bragt sagen frem og frembar ønsket om, at den undervisning eleverne fik nyde i skolen, måtte bære frugt for hele livet. Under hr. Hougens anførsel gav dernest eleverne tilbedste et par sange, bl.a. Grundtvigs «Hvad Solskin er for det sorte Muld, er sand Oplysning for Muldets Frende. » 

Sangen gik med særdeles presisjon, og klang godt i den høie gymnastiksal. Efter nogle ord av skolebestyrer til eleverne, sluttede festen med avsyngelse av «Lover den Herre.» Der stod udenfor hundreder av mennesker som ikke kom ind. Den nye skolebygning må vistnok betegnes som aldeles storarted, et skjønnere minde har da heller ikke kommunen kunnet reise seg. »  
 
Dette «skjønne minde» er nå i ferd med å forsvinne, for å si det på et enkelt rim. Og hvor «skjønt» det er, hersker det delte meninger om. Men lar vi være å irritere oss over fedrenes valg av tomt til skolen, kan man ikke unngå å beundre, eller bent fram bli rørt, over den nesten naive maktdemonstrasjon som preger både beliggenheten og bygningen. Og det var i pakt med tidens ånd og tidens krav på det skolepolitiske område. For de dagers skolepolitkere lå skjønnhetsbegrepet i det faktum at store skoler ble bygget, og de skulle helst ligge på et sted hvor de syntes. 

Året 1884 betegner parlamentarismens inntreden i norsk politikk. Demokratiseringstanken grep også dypt inn i skoleforholdene, og kommunene fikk stadig større ansvar og rettigheter. Det foregikk en intens skolebygging over hele landet, ikke minst i byene, og eksteriørmessig fikk de svært ofte et ensartet preg, som f.eks. Slottsfjell-skolen, som vi finner igjen så mange steder i landet.
Ikke før hadde Sverdrup tatt over styringen, før han samme høst tok et initiativ til en revisjon av skolelovene i et «åpent brev» til kirkeministeren, den tidligere professor og salmedikter, Elias Blix. Og programerklæringen lød: Forlenget skoletid, nye fag, bedre lærerutdannelse, høyere lærerlønninger, folkestyrte skoleråd og – «at et barn der går inn i en folkeskole, har utsikt til at kunne, uten tidsspillende avbrytelser eller avvikelser fra den bane hvor det en gang er slått inn, stige opp gjennom de forskjellige undervisningstrinn der avsluttes med Universitetet eller høiskoler for særskilte fagkretser.» 
Det lå rike løfter i denne program-erklæringen, – samme år som Slotts-fjellskolen ble innviet.