Internt referansenummer: 02.02.2022 – B
Kilde: «Slik var hverdagen»
Arbeidsfolk forteller frå husmannskår, anleggstid og kriseår.
Redigert av: Hallgrim Høydal, Kari Moen og Jostein Nerbøvik
Notodden historielag
NKS-Forlaget
Oslo 1988
ISBN 82-508-0499-6

Forteljar av denne historien er Johanne Anderson

 

Skoleungene folgde skul’n

I de heimene der det var smått og fattigslig, gikk skoleungene på en slags legd. De kunne være tre—fire opptil åtte dager på en gard, og når de hadde vært der i den tida som var fastsatt av fattigstyret, kom de til neste gard. Det blei kalla «å folgje skul’n». Det kunne likne den måten legdslemmene blei behandla på, men de sa ikke legdslemmer om ungene. Det blei sagt at «dem folgde skul’n». Jeg veit ikke om det var skikken i andre bygder, men i Bø var det slik.

Gamle folk hadde det ille. De kom på legd og måtte traske fra gard til gard. Når de kom inn på en gard, satte de seg ved åren, og var til spott og spe for alle. Tenerane var ikke noe likere enn sjølvefolka, de også skjelte på legdslemmene. «Du din legdslem!» blei det sagt. Legdslemmene skulle være på en gard noen dager og opptil ei veke, alt etter som garden var stor til. Så fikk de noe mat, graut og slikt som var igjen etter måla. De som kunne gjøre noe, måtte sannelig arbeide, og karene fikk hogge ved. Kvinnfolka måtte hjelpe til i huset. Legdslemmene fikk ligge på fjøstrevet i sommertida i noe boss, og fikk noen filler over seg. Om vinteren fikk de seg en plass borti en krok i sjølvestua, eller så låg de i fjøset. Forholda for et legdslem var fryktelige, og Gud nåde den som blei gammal og utslitt. Folk i dag har vanskelig for å tru at det en gang var slik for fattigfolka.

Illustrasjonsbilde – Mann på legd. Fotograf ukjent.

 

Om forteljaren Johanne Anderson

Forteljaren, Johanne Anderson, blei fødd i 1875 i Bø i Telemark. Foreldra var gardsarbeidar Hans Aslakson Bergkaas og Ingeborg Tollevsdotter Myhre. Johanne Anderson blei hjuringjente som sjuåring. Ho fortel om bitre tårer og såre bein, om slit og armod og mykje anna. Som gift kone blei Johanne Anderson buande på Notodden. Språkforma hennar er «bymål», men Bømålet slår tydeleg igjennom i ordval, bøyingsverk og uttrykksmåte.

Readers comments

  • Svein Berge sier:

    Det var «hårde bud» på landsbygda den gang. På kysten, i Sør Norge var det noe bedre. Ikke så mye fattigdom. De hadde fisken i sjøen, selv en «strandsitter» hadde det noenlunde bra her sør.

  • Bjørn Arne Garsegg sier:

    Fint om ord som hjuringjente «oversettes» også til mer vanlige ord andre steder, slik som det alternative ordet gjeterjente.

  • Inger sier:

    Hjuringjente?

  • Vi må verne om velferdsstaten. Det er sterke krefter som har kjempet frem velferdsordningene vi har i dag.

  • Frank Westgaard Kjærstad sier:

    1) Å «følge skolen» hadde med at bygda ikke hadde egen skolebygning, så skoleuka ble avholdt på de litt større gårdene, som hadde plass. Dette gikk på omgang. Jeg har aldri hørt at å «følge skolen» betydde at ungene var så fattige, og at de måtte gå fra gård til gård, for å få mat. Hva har i så tilfelle det med skole å gjøre?

    2) Enkelte eldre, langt unna de fleste, eller alle, kunne risikere at de måtte gå på legd, fordi de var for gammel til å arbeide, og at de ikke hadde familie som kunne brødfø dem.
    Dette var ordningen som fantes i samfunnet, som gjorde at de ikke sultet ihjel.
    Sikkert ble de sett ned på av enkelte familier, men jeg tviler sterkt på at dette gjaldt flesteparten.

    Dette var to merkelige historier som liksom skal være fra gamle dager!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *