Internt referansenummer: 21.11.2014 – BOK
Kilde:
VANDRING I DET TRONDHJEM SOM SVANT
Asbjørn Lund
Med tegninger av forfatteren
ISBN 82-990636-1-2
Sentrum Trykkeri, Trondheim 1981
Klikk her for å lese en kort «biografi» om Asbjørn Lund

Skøytebanen på Museumsplass

Kunstløperne

Illustrasjon: Asbjørn Lund.
Før de elektriske buelampene ble installert på Gassverktomtens skøytebane, greide man seg godt med det klare måneskinn.

SKØYTEBANEN på Museumsplass, eller Olsenhaven og Lundgreens have også kalt, var ikke den første i vår by. Ved midten av forrige århundre var skøyteløping blitt en trondhjemsk folkebevegelse og i 1867 ble Ytre Kongsgård stillet til rådighet for de skøytegående stadens innvånere. Men i 1878 sa de militære makter: Stopp! De hadde selv bruk for Kongsgårdsplassen vinterens tid, sa de, og folk måtte finne seg et annet sted for å tilfredsstille sin skøyteløpingslyst, blant dem var medlemmene i Trondhjems Skøiteclub, stiftet i. 1876. Man utså seg den såkalte Gass-verktomten på Kalvskindet, arealet mellom Sverres gate, Schønings gate, Gunnerus gate og Suhms gate. Trondhjems Gascompagnie var blitt opprettet i 1851 og et par engelskmenn hadde fått konsesjon på driften. I 1878 overtok kommunen verket og Trondhjems Skøiteclub fikk leie tomten, der Trondheim Tekniske Skole og Handelsgymnaset (nåværende Trondheim Økonomiske Gymnas) og Yrkesskolen senere skulle reise sine bygninger, og her utfoldet det seg da i noen år et muntert liv av skøytegående.

På denne tid trasket en gammel mann fra dør til dør i Trondhjem og bød frem en vise han hadde forfattet:

TRONDH JEMS SKØITEBANEGA LOPP
EN MONOLOG
AF
A. H. JUNGE
BETALES EFTER BEHAG

Nederst sto «Eftertrykk forbudt», men vi tillater oss likevel å gjengi bruddstykker av den.

Hurra saa, Skøiter paa! Fremad det skal gaa.
Raskt afsted, Alle med, ei tilbage staa!
Her er lyst som klare Dag, Alle til behag.
Et elektrisk Skin os fryder
som den hele Bane pryder
og vi Livets Gleder nyder…

En strofe i dette vers synes å tyde på at byen hadde fått sitt elektrisitetsverk, men det var nok ennå ikke blitt til. «Et elektrisk Skin» som prydet banen, skyldtes noen buelamper som fikk sin kraft fra en strømsentral i C. Chr. Pienes Baandfabrik i Prinsens gate. Sentralen leverte dessuten strøm til belysning i Domkirken. Først i 1900 fikk Trondhjem et regulært elektrisitetsverk, ved Ler-fossens utbygging.

I denne Cirkel fri og fro
Hjærtet banker, Pulsen slaar,
Skjønhed hylde.; hvor den gaar.
Hænder trykkes, Blikkes Ild
formes da til Smil,
og der hviskes Tys! Tys!
Glæden nærmer sig sin Ende,
og vi maa os hjemad vende,
men vaar Flamme først vi sende vil
et kjærlig au revoir!

Visen har et efterord, en monolog kaller forfatteren den, og det forteller oss at visedikteren ikke hadde så bra livsvilkår: Min norske Vinter er saa vakker, saa skrev og talte Nordahl Brun. Han hadde maaskje flere Frakker og sov maaskje paa Edderdun. Hans Støvler vistnok ikke gabed lig mine som en halvdød Torsk. I Sne og Slud han vist ei traved omkring i en Vinter egte norsk. Han hadde vistnok Mynt i Lomme, vel og en Pibe god Tobak? Han hadde vist sin egen Bolig og kunde sidde lunt og rolig, skrive, tænke uden Skræk. Naar Stormen hviner, Sneen fyger, mon Vinteren da vakker er? Naar man staar Husvild uden Venner, som hjælpe vil og kan, og ingen mulig Udvei kjender, til Redning for gjældbunden
Mand. Da vist man liden Aarsag haver, at glæde sig ved Vinterens Pragt. Da let i Kampen man forsager og ønske man i Grav var lagt. Jeg søger Plads i Hospitalet, men om slikt Gode jeg opnaar, at jeg skal blive der hussvalet, fra mine 72 Aar? Det Spørgsmaal svæver i det Vide, og mangt et Haab er bristet før. Saa maa jeg mens jeg lever lide, men leve maa jeg til jeg dør.

EN søndag i februar 1879 arrangerte Trondhjems Skøiteclub sitt første konkurransestevne på Gassverktomten, og en byens avis skrev at det var blitt en stor suksess, med enorm publikums-oppslutning, over tre tusen tilskuere. Hvorav halvparten, sparerede entrebillett, sto utenfor bane-området. Men, la journalisten til, farten under hurtigløpingen ble selvfølgelig adskillig hemmet, derved at man løp i cirkel, istedetfor i rett linje. Seierherren i dette «Præmie-Løb» ble Arnt Undsgaard, i yngre klasse. Han hadde tilbakelagt 2.450 alen, det vil si 1.536,15 meter, på tre minutter og femogtretti sekunder. Brakende bifall over prestasjonen.

Alenmålet var blitt forlatt da medlemmene i skøyteklubben og andre skøytegående måtte forlate Gassverktomten i slutten av 1880-årene. Kommunen hadde nå selv bruk for den, som tomt for Trondhjems Tekniske Læreanstalt, som dengang var i Dessengården, på hjørnet av Erling Skakkes gate og Vår Frue gate. Det var blitt for lite albuerom der og et nybygg skulle reises på Gassverktomten. En plan som forøvrig ikke ble realisert før i 1930.

Trondhjems Skøiteclub fant et høvelig sted for seg, på Olsenhaven, som den fremdeles benevntes, ennskjønt Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs museum nå var kommet opp ved Olsen-havens sydside. Vestfløyen med biblioteket, på hjørnet av Kalvskindsgaten, var blitt ferdigbygget i 1865, etter tegninger av arkitekt Schirmer, og museumsavdelingen i 1878, så bygningen burde vel ha blitt beæret med en «Museumsplass» foran sin inngangsportal. Men gammel vane er vond å vende, folk flest vedble å si Olsenhaven, og her anla da Trondhjems Skøiteclub i 1889 en bane med en paviljong midt på plassen, med omkledningsrom for skøyteklubbens medlemmer. Det var dog ikke bare for dem banen lå der, enhver kunne, mot noen få ører i entre, komme inn på den, når de ville skøyteløpe en kveldstime eller søndag formiddag. Så her kunne det være et yrende liv vintersøndager — til forargelse for en og annen prest som i sorg og bittert savn mente at det var all denne idrettsinteressen som tok folk bort fra kirkens benkerader. Og hen til Olsenhaven.

Jo, her krydde det av skøyteglade mennesker, av unge og eldre, av begge kjønn, som skled enkeltvis eller hånd i hånd rundtom paviljongen, og stappfullt var det av tilskuere når konkurranseløp foregikk. Alenmålet var som sagt kastet vekk, metermålet blitt grepet, og man fastsatte lengdene for hurtigløpskonkurranser til 500, 1500, 5000 og 10.000 meter, som da var blitt gyldige hoveddistanser ved nasjonale og internasjonale skøytestevner, norgesmesterskap, europamesterskap og verdensmesterskap. Skøyteklubben frembragte gode løpere, en Gellein, en Noodt, en Emil Maske, en Wilhelm Mauseth som ble norgesmester i 1895 og i 1896, og Edvard Engelsaas, en kommende verdensmester. Og det var Peder Østlund — men la oss ikke forbigå, med disse hurtigløpere, og unnlate å nevne de to kunstløpere Johan Lefstad og Oscar Holthe. Lefstad ble norgesmester i denne dansen-på-is i 1894, 1895, 1896 og i 1899. Holthe prøvde å gjøre ham rangen stridig, i all vennskapelighet, og tilslutt lyktes han da også i det.

For å vende oss mot Peder østlund, så skulle han høste de fleste medaljegullfrukter. Som sin bror, Ole østlund, likeså en aktiv skøyteløper, var han svenn i sin fars skredderverksted. Såsnart en vinterdags fristund var der, hev han fra seg saks og nål og metermål, og tok skøytestålet på føttene, med annet mål for øye: Legge sine klubbkamerater bak seg, og andre også. Allerede i 1892 hadde han satt verdensrekord på «femtusen», med tiden 8.56.1. Skulle siden forbedre den ikke så lite. 11897 tilbakela han 500-meter-distansen på 46,6. Ny verdensrekord! Og i 1898 kom han hjem til Trondhjem, fra Davos, som verdensmester. En dag midt i februar, da «hele byen» var gått mann, og kvinne med, av huse, for å hylde mesteren. Det krydde av mennesker på jernbanestasjonen, lenge før man med rimelighet kunne anta at toget, som Østlund kom med, ville rulle inn på perrongen. Men folk sto der tålmodig ventende, med patriotvarme hjerter og kalde føtter. Noen hadde med seg termosflaske, skrudde av begeret, halte opp en kokt pølse og åt. Det lakket og led, minuttene gikk, kvarterene, halvtimen, intet tog i sikte.

– Neimen du store verdens skaper, kjem’n itj snart, da! lød et rop i fortvilelse.

– Jodajoda, hain kjem da, sjø, sa det beroligende omkring, men du veit, toge stainse vel litt på kver stasjon, så dem får sjå’n, di ainneran å.

Hysj, sa en, og hysj, sa en annen, for var det ikke en toghjulduring å høre ute fra Skansen? Jo! Der kom toget! Saknet farten, stanste — og der, der kom Peder Østlund tilsyne i kupedøren, stasjonsbygningen rystet i sine grunnvoller av skrallende velkommenbrøl. En kjent byens mann trådte frem, holdt en tale, gratulerte mesteren med verdensmestertittelen, ga uttrykk for sin egen og klubbens takk og høye anerkjennelse for den glansfulle måte mesteren hadde hevdet seg selv! Sin klubb! Og sin kjære gamle by Trond-hjem! Hipphipp — og mens hurraropene ennå gjallet ble verdensmesteren båret på gullstol ut av stasjonsområdet og helt frem til Museumsplass, der klubbrommet i paviljongen var dekorert og pyntet med flagg og meget annet, og midt på veggen hang Peder østlunds portrett. Under det ble verdensmesteren sesset, og på hver sin side av denne hedersplass hans far og skøyteklubbens formann. Det første den siste gjorde, da alle begunstigede var kommet tilbords, var å reise seg igjen, holde en lang tale, som sluttet med at han løftet sitt champagneglass, noe de øvrige øyeblikkelig gjorde med sine, og han utbragte en skål for ver-densmesteren. Deretter en skål for Peder Østlunds far, gamle skredder Østlund, i dyp og ærbødig takknemlighet. For æres den som æres bør, han hadde jo i sin tid gjort en ikke liten innsats for å skaffe Trondhjem By en verdensmester.

I 1899 ble Østlund igjen verdensmester, dertil europamester — og så kom det store jubelåret 1900, for Trondhjems Skøiteklub, da Edvard. Engelsaas vant både norgesmesterskapet og ver-densmesterskapet, og Peder Østlund, som ble europamester, satte tre verdensrekorder i Davos, 45,2 på 500 meter, 2.22.6 på 1500 meter, og 17.50.6 på «titusen». Fabelaktig! Gullguttene ble mottatt av en hærskares hyldest ved hjemkomsten til Trondhjem, man skrek seg hese i sin begeist-ringsberuselse, mot denne nye tids idol, sportshelten, det kommende århundres folkegud.

Dette år, 1900, henla Trondhjems Skøiteklub sin bane til Nidarøy.

KunstløperneII

Illustrasjon: Asbjørn Lund.
Kunstløperne Holthe og Lefstad viser sine ferdigheter på Museumsplassens skøytebane, mens Engelsaas, Mauseth og brød rene Ole og Peder Østlund er interesserte tilskuere.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *