Kilde:
Løgnøm lekt
Midtre Gauldal kommune
Fortellinger fra Midtre Gauldal med illustrasjoner
ISBN:82-91371-10-5
Redaktør: Helge Løkås
Illustrasjoner:Tore Wolden/John Steffen Gjersvold

Nedtegnet av lærerinne Sigrid A. Solberg som døde i 1959.

"D æ mangt i værn" – sa’n Skul-Bern.

Det er klokker og lærer Bernt Nilsen Frøseth i Soknedal som dette ordtaket går igj en etter.
Det er langt bort i 3 århundre siden han ble født. Etter så lang tid blir ansiktsdraga til de gamle originaler litt etter litt mer utviska. Vi tar ikke så godt vare på tradisjonene no som de gjorde før i tida. Her er det som jeg har filmet om Bernt Nilsen Frøseth, eller Skul-Bern som han ble kalt.

Bernt Nilsen var født på Frøset i Soknedal av foreldra Nils og Ane Bjørnsdatter. På Frøset finnes det ennå ei kiste som har denne innskrifta: "Bernt Nilsen Frøseth, klokker til Sognedalen er født d. 10.august 1771. Til min salige moder Ane Bjørnsdatter var denne kiste bekosted. 17.mai 1750. Tegnet og skrevet d. 9.mai 1829 av Jens Bleken."

Utdanninga for læreryrket var vel for Skul-Bern som det var vanlig på den tiden, at presten i sognet leste litt med han og sette han inn i det nødvendigste.

Bernt Nilsen fekk dette vitnemål at han var "et menneske med godt begrep og en anstendig opførsel." Men B. N. leste videre på egen hånd alt han kunne komme over. Og han fekk eit videre åndeligt utsyn enn de fleste i hans samtid.

Derfor dette ordtaket: "D æ mangt i værn" – sa’n Skul-Bern. B.N. var eier av en heller stor boksamling av forskjellig slag, men de er dessverre brent.

Etter det jeg har hørt, ser det ut for at Skul-Bern var en aktet mann både av barn og voksne. Han ble ofte tatt med på råd av folk i bygda, og den vakre handskrifta hans finnes på mange skrifter og dokumenter fra den tid.

Som lærer var han streng. Han hadde "sveien" på rede hånd i klasserommet, og han brukte den også. Hendte det at ungene var for sein innatt etter friminuttet, så stilte han seg ved døra med "sveien" og daska til inn i hopen som det kunne falle seg. Mest var det tiltenkt guttene, og sannsynligvis trengte de det mest.

En gang hadde han skule i Sørbygda, om det var på Bjerkset eller Sommervold er ikke så sikkert. En gutt som heite Arn hadde plassen sin inne ved kråskapet. Han hadde vel gjort eit eller anna streket som han skulle ha ørefik for. Og denne gangen hadde nok "Skulin" emna denne til å bli noe varm. Men Arn hukte seg ned i rett tid så læreren treft skapnøkkelen så kraftig at han slo den tvers av.
Da kunne ikke sidekameraten og vennen til Am dy seg, men satte i full av skadefryd mot læreren:

– "No gjor du, no."

Det var omgangsskole på den tid. På enkelte garder hadde de bare en stue, og der måtte da også undervisningen foregå samtidig som gardens folk sysla med sine gjøremål. Husmora måtte gå til og fra med matstellet, og tausene karda og spann når de var ferdig med fjøsstellet. På ettermiddagen, når karene kom inn frå markakjøring og lignende, var det vanlig at sjølin dro fram hoggestabben for å reparere eller lage nye redskaper. Denne ordningen hadde vel sine bakdeler for undervisningen, men kanskje kunne det være fordeler også.

Det er fortalt at Skul-Bern var en flink snekker, og at han nyttet skoletimene til å spikke pinner som han brukte til snekkerarbeidet sitt.

Men dette var ikke Skul-Bern alene om. Det er fortalt om en annen av våre gamle lærere som hadde urmakeri som hobby, at han en gang hadde plukket i stykker en klokke som lå strødd ut over skulebordet da det ble meldt at presten var i anmarsj! Resolutt sopa læreren delene sammen og gjømte de i senga.

Når skuledagen var så lang, fra 8-9 om morgenen til 19-20 om kvelden, så kunne selvsagt ikke læreren dosere fra bordenden hele dagen. Ungene måtte få noe friere øvelser i mellom. Det kunne vel være disse øktene at læreren nytta til sine egne hobbyer. Læreren kunne vel låne et øre til det som ble lest likevel, kjent som han var i pensumet.

Men når læreren den siste økta på dagen skulle holde "kor" (andakt) med barna, tok også gårdens folk en pause i arbeidet sitt for å lytte til det som ble sagt og Test. Klokka var da blitt mange og dagen lang for de minste barna. De hadde gjernest plassen sin på benken nede ved skorsteinen. Der var det godt og valint, og det hendte at boka de skulle lese i datt ned på fanget, og at de små, trette hodene stødde seg mot veggen eller skorsteinsskinna, og de sov!

Det brente bestandig et stort bål på skorsteinen. Stuen hadde gjerne ikke annen varmekilde enn denne. I skumringen om kvelden ble også lyshatten tent. Og når dette lyset kasta et flakkende skjær oppunder de røksvarte takbjelkene, og over unge og eldre ansikter, mens "skulin" var forsanger og de andre sang med, og når de siden lyttet taus når læreren leste av den hellige bok, da var det en god og lun stemning i heimen. Jeg vil tro at slike stunder på omgang i heimene hadde sitt å si både for samhold mellom skule og heim og for respekt mellom den slekt som voks opp.

Soknedal Bygdemuseum har fått en gammel andaktsbok som har en inskripsjon på permene sålydene: "Bogens eier er! B.Frøseth, fødd 1771, 10.august."

På siste perm står:

"Erindring. Denne Bog er til Even Moshaugen for af ham at Bruges I hans nabodistrikt ved Søndagsbefaring og Huusandakt. Bogen må ikke(-uleselig), men forblive på Pladsen Moshaugen og der af dens opsider bruges på rette Måde. Det er Giverens alvorlige Ønske, at der måtte vindes en og anden sjæl for Kristi Rige ved dens Brug.
Nordre Solberg 27. Februari 1829.
Bernt Nilsen Frøset. Klokker og Skoleholder i Sognedalen som Bogens giver
Til Agtverdige Even Sivertsen Moshaugen."

B.F. fekk imidlertid høre at boken ikke ble så flittig brukt som giveren hadde pålagt. Dette medførte at han gikk sørover til Moshaugen og krevde boken tilbake. Men etter Skul-Bern sine dager ble boken sendt tilbake til Moshaug igjen og permen fikk da denne nye tilskrifta:

"Denne Bog er mig forært av Gårdmann Ole Olsen Solberg(søndre) og er mig således tilhørende.
Arnt Evensen Moshaug i Sognedalen anno 1857."

Bernt Nilsen Frøset vokste opp i en tid nokså ulik vår. I hans levetid var det krig, mye uår og dyrtid, og det var nød og elendighet. Derfor lot ikke de gamle "to gå for ett", som det ble sagt. I slike tider var grønet mer enn noe annet "Guds gave". Kanskj e dette kan forklare noe av følgende fortelling.

B.N. var ikke gift. Men en gang var det faktisk tiltenkt gifting. Han skulle gifte seg med en jente fra Aftenshaugen el. Hovshaugen. Han skulle ha barn med henne. Han var dit og gjorde våronn om våren. Dette var vel i 1807 el.08. Men av en eller annen grunn ble det ikke noe av bryllupet. Det ble fortalt at B.N. gikk dit og plukka opp igjen såkornet han hadde sådd der.
For sin forgåelse mot denne jenta fra Aftenshaugen ble han idømt en mulkt på 10 rdl. Da la han godviljen til og betalte ytterligere 10 rdl. Dette ble da hele hans årslønn som var på 20 rdl.

Om Skul-Bern hadde sine feil, de fortalte at han hadde et hastigt sinnelag, så var han visst likevel av de som satte spor etter seg til det gode i grendene. Da han ble eldre, kjøpte han en av Sør-Solberggårdene. Han tok til seg en jente av folket sitt som "sytning". Her levde han resten av levedagene sine.

Skul-Bern er den som skrev "Negardsvisa" etter at to unge gutter fra Bjerkset omkom under mosekjøring i 1816.